Denne atomraketten var stilt inn på Norge

I Litauens skoger ventet Norges endelikt. Om noen hadde trykket på knappen.

ET STYKKE INN I nasjonalparken Zemaitijos i Litauen ligger et anlegg helt ukjent for Norge under den kalde krigen.

I en åpning i skogen er fire siloer nedgravd i bakken. På 70-tallet skjulte de sovjetiske atomraketter. Tre av dem pekte mot mål i Vest-Europa. Den fjerde kunne føre til dommedag der den traff i Norge.

- Våpnene pekte mot Storbritannia, Vest-Tyskland, Tyrkia og Norge, forteller guiden Ausra Brazdeikyte i Zemaitijos nasjonalpark til Magasinet på nett. 

HUN LÆRTE OM RAKETTENE på skolen, og har senere forsket på hva som foregikk ved missilbasen Plokstine. Hun forteller at basen sto ferdig i 1962. Slike baser ble også bygget i Estland og Latvia, vestgrensen mot NATO.

- Målet var de frie statene i Europa, deriblant Norge. Rekkevidden var 2080 kilometer, forteller Brazdeikyte.

De ukrainskproduserte rakettene ble kalt R-12Dvina av russerne, forteller hun videre, mens NATO’s typebetegnelse på de samme rakettene var SS-4. De var 22 meter lange, fordelt med 19 meter på raketten og tre meter på stridshodet. Diameteren var 1,65 meter.

Norske eksperter mener Brazdeikyte fortelling er sannsynlig.

- Det finnes svært lite info om Sovjets atomplanlegging, men det er all grunn til å tro at russerne kjørte samme opplegg som NATO. Sto rakettene klare i siloer, var de øremerket og forhåndsinnstilt. Så i Litauen var det bare å trykke på knappen, sier seniorforsker Kjetil Skogrand ved Institutt for forsvarsstudier.

Denne atomraketten var stilt inn på Norge

HAN GA UT BOKEN «Fryktens likevekt» sammen med Rolf Tamnes i 2001, en studie i norsk atompolitikk.

- NATO kjørte med det vi kaller full triade. De betyr at A-våpnene var fartøybaserte, først og fremst på ubåter, men også landbaserte og flyleverte. Det samme var de på sovjetisk side, sier Skogrand.

Han tror de fleste mål i Norge ville blitt bombet med fly. Og at under oppstarten til en krig ville Sovjet ha posisjonert skyteklare ubåter utenfor kysten.

- Likevel tror jeg at en fastmontert rakett vest i Sovjetunionen er reellt, sier Skogrand.

Han har derimot liten tro på at norsk etteretning visste om missilbasen i Litauen.

- Det ville overraske meg veldig om Norge visste nøyaktig hvilke raketter som pekte mot oss. Men jeg tar det for gitt at annen vestlig etterretningstjeneste var godt orientert om hvor missilbasene lå, på samme måte som Sovjet var klar over våre, sier Skogrand.

CIA FANT missilbasen i Plokstine etter få år. Deretter ble traktaten om sikkerhet og samarbeid i Europa underskrevet. Utstyret var i ferd med å bli gammelt. Basen ble lagt ned i 1978. 

Først ble rakettene flyttet til andre baser. I 1990 ble de destruert i Russland.  

Ifølge Skogrand var slike fast stasjonerte missilbaser problematiske.

- Fordi de ville bli oppdaget. Og under en konflikt ville de bli første mål. For russerne ville det dermed være grunnleggende viktig å bruke basen først, noe som ga dem en trang tidsramme, sier Skogrand.

Han mener det er umulig å vite hvor i Norge raketten skulle treffe.

- Men vi må regne med at den var innstilt på store befolkningssentra. Siden Oslo er en «gryte» ville et slikt våpen vært meget effektivt, tror Skogrand.

ANDRE MÅL ville vært militære installasjoner, spesielt lytteinstallasjoner og flyplasser for å hindre norske fly å gå til motangrep. Deretter militære hovedkvarter, som på Kolsås.

Under den kalde krigen gikk hovedtyngden av planleggingen ut på å knuse en nasjons evne og vilje til motstand.

- Det er lett å glemme at den kalde krigen dreide seg om utsletting av sivilbefolkningen. Slik tenkte vi altså fram til begynnelsen av 90-tallet, sier Skogrand.

I så fall ville en atomkrig rasert samfunnet og satt alle funksjoner i stå. Betydelig radioaktivt avfall ville gitt ekstrem kreftøkning i mange år, også der hvor det ikke var bombet. Klimaet ville blitt dramatisk forverret, vi kunne fått en såkalt atomvinter.

- Et vanlig utrykk under den kalde krigen var at da ville de levende misunne de døde, sier Skogrand.

DET HAR LENGE VÆRT KJENT at de sovjetiske SS 4 rakettene bar svært store stridshoder. Ett megatonn var ofte et minimum. Det tilsvarer 67 ganger Hiroshima-bomben.

Skadeomfanget ville avhenge av hvor raketten traff og hvor høyt over bakken den detonerte. Men uansett ville raketten fra Plokstine ført til total ødeleggelse og massedød der den traff i Norge.

- Generelt har et kjernevåpen på ett megatonn en optimal detonasjonshøyde mellom 1,5 og tre kilometer over bakken. Dette for at brannen skal bygge seg opp og spre seg mest mulig. Elektromagnetisk puls ville lamme alt og strålt hele spekteret fra varme, gamma, røntgen og lys, forteller forsker Halvor Kippe ved Forsvarets forskningsinstitutt til Magasinet på nett. 

Dersom en slik bombe eksploderte to kilometer over bakken ville alle bygninger innen en radius på 2,4 kilometer vært jevnet med jorden. Innen 6,2 kilometer ville de fleste sivile bygninger bli ødelagt, og innen 17 kilometer ville bygningene fått moderate skader.

Hadde raketten eksplodert i optimalhøyde med hyposenter over Egertorget i Oslo, ville antakelig alle bygninger innenfor Ring 2 frem til Halfdan Svartes gate blitt totalt jevnet med jorden.

Det samme ville nok ha skjedd med bygninger frem til Galgeberg i øst, bomstasjonen ved Bækkelaget i sør, Carl Berners plass i nordøst, Kon Tiki-museet i sørvest og Hovedøya i sør.

Herfra og fire kilometer ut ville bygningene bli ødelagt, men fortsatt stå, og helt ut til Nordmarka, Asker og Rælingen kommuner ville det bli skader.

Mesteparten av alt menneske- og dyreliv i dette området ville opphøre så fort trykkbølgen eller ildstormen traff. Resten ville blitt eksponert for radioaktivitet. Oslo ville vært ubeboelig i generasjoner.

HVA OM DET HADDE SKJEDD EN FEIL som førte til at raketten i Litauen ble avfyrt? Kjetil Skogrand tror vi kan ha vært nærmere enn vi ønsker å vite.

- Mange historikere sier i dag at det bare var tilfeldigheter at det ikke brøt ut atomkrig. Hele opplegget gikk ut på å respondere raskt. Med så mange våpen og forskjellige mennesker satt til å styre dem, kunne en misforståelse fort utløse en krig. Spenningsnivået var jo skyhøyt, sier Skogrand.

Mye tyder også på at vi var nære på flere ganger. For eksempel ved feil på radarsystemer, som fikk det til å se ut som man var under angrep.

- Men det fantes også betydelige sikkerhetssystemer. Man var klar over hvor ødeleggende bombene var, og handlet deretter minner Skogrand oss på.

PÅ 50-TALLET delegerte supermaktene retten til å skyte ut raketter til mange personer fordi man var redd for at brutte kommandolinjer i en krig ville redusere evnen til å svare.

Etter Cuba-krisen endret dette seg. Man ble redd for at en sinnssyk person kunne starte ragnarokk alene. Da begynte man med nøkler og koder som flere måtte være sammen om for å aktivere, sier Skogrand.

I 1965 nådde USA toppen i sitt atomarsenal med 32 000 stridshoder. Året før nådde britene 300, og franskmennnene hadde mellom 500 og 600 på begynnelsen av 90-tallet.

Sovjet nådde toppen i 1986. Anslaget teller hele 45 000 stridshoder. Det er ikke sikkert de tidligere Sovjetstatene vet hvor alt er i dag.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

OM OSLO VAR MÅLET:</B> Området med rød skygge ville blitt totalt jevnet med jorda.
AMERIKANSK MOTSTYKKE: Her under prøveutskyting av den interkontintentale <a href=http://en.wikipedia.org/wiki/Minuteman_II#Minuteman-II_.28LGM-30F.29>Minuteman II</a>.
<B>FRYKTET ATOMVÅPEN: Demonstrasjon mot kjernefysiske våpen i Bærum i 1966. Lite visste vi den gang om at en av rakettene sto klare, innstilt mot Norge.
1945: Amerikanske myndigheter prøvesprengte den første atombomba Trinity i New Mexico. Siden ble verden aldri den samme.
INNGANG:</B> Her lå R-12 Dvina klare til å treffe norske mål.
FORTSATT MULIG Å BESØKE:</B> Atombasen ble lagt ned i 1978 og rakettene flyttet til nytt sted.
<B>OVERGRODD:</B> Toppen av atomsiloen dekket av vegetasjon i dagens Litauen. Under en utskyting kunne taket skli til side på skinner eller rett og slett blåses vekk.
OGSÅ I SILO:</B> Vedlikeholdsarbeid på en silo med Minuteman II.
OVERVÅKINGBILDET SOM SKAPTE KRISA:</B> I oktober 1962 fikk USAs president John F. Kennedy vite at Sovjet hadde plassert ut raketter på Cuba som kunne nå USA.
HERFRA SKULLE RAKETTENE SKYTES UT:</B> I dag er missilbasen et krigsmuseum i Zemaitijos nasjonalpark. Siloene står tomme i dag, men for tre tiår siden var en av rakettene rettet mot Norge.
OGSÅ UTPLASSERT PÅ CUBA:</B> R-12 Dvina på museum i Havana, Cuba. Det var utplassering av disse rakettene som førte til Cuba-krisa i 1962. Nærmere tredje verdenkrig har verden aldri vært.
<B>PÅ INNSIDEN AV SILOEN:</B> Fram til 1960-tallet ble interkontinentale missiler avfyrt fra bakken. Sårbarhet førte til at man bestemte seg for å grave de ned i siloer, som denne på Plokstine-basen.