Jeg har aldri vært noen sporty type. Har alltid forbundet fysisk aktivitet med ubehag og en følelse av at det er noe jeg har misforstått. Nå klamrer jeg meg fast til et krokete bjørketre i en regnglatt, og altfor bratt fjellside med en sekk på tretti kilo på ryggen. Jeg kommer meg verken ned eller opp. Det er 23. august 2017 og jeg skal inn i Almdalen i Blåfjella-­Skjækerfjella nasjonalpark. Det er vanskelig å si, for her er det ingen stier, men jeg tror jeg har gått feil. Det er to dager siden sist jeg så et annet menneske.

Folk går ikke her, og jeg skjønner hvorfor. Dette er det ville og uframkommelige Nord-Trøndelag, bakkemyrenes rike, som jeg har gruet meg til i flere måneder. Jeg holder rundt bjørka med begge hender, en stein løsner og spretter nedover fjellsiden, som på film. Åtti meter lenger ned renner elva Alma mørk og fare­truende.