Der drømmene aldri dør

Noen ganger kan minnet om ei bok være både bedre og sterkere enn selve boka. Slik er det med Narnia.

Husker du første gang du virkelig dykket ned i ei bok og kom ut i en annen virkelighet?

Første gang jeg opplevde det, var en klam augustdag i London. Året var 1972 og jeg var elleve år gammel. Morfaren min døde den våren, nå var jeg med mine foreldre på en slags kombinert ferie-familiebesøk-arveoppgjør i den engelske hovedstaden. Tante Joan og onkel Brian hadde tatt meg med til Big Ben, Tower of London og Madame Tussaud\'s. Jeg hadde spist min første kebab, drukket cola av ei enorm og blytung 1-literflaske, og jeg hadde vært i en butikk som kun solgte tegneserier. Det var den sommeren jeg kom hjem med en knallgul frisbee og en single med det splitter nye stjerneskuddet David Bowie.

Og ei lita pocketbok med gule sider.

-  ERIC!

-  Har du lest denne?

Charles holdt ei bok i hånda. En tegning av to jenter som leker med en løve prydet omslaget. -  «The Lion, the Witch & the....». Det siste ordet hadde jeg ikke sett før.

-  Wardrobe, sa Charles og forklarte hva det var.

-  Har du lest den?

-   No , sa jeg.

-  Da bør du få din mor eller far til å lese den for deg. Jeg leste den sjøl da jeg var liten. Hvis du liker den, kan du få låne alle de andre i serien av meg også. Hvis ...

Artikkelen fortsetter under annonsen

Charles tok ei pause, som om han ville være sikker på at jeg forsto hvert eneste ord.

-  Hvis du lover å sende dem tilbake til meg.

Jeg nikket alvorlig og Charles ga meg boka.

Samme kveld fikk jeg overtalt moren min til å oversette den for meg. Hun syntes jeg var for gammel til å bli lest for på senga, men siden boka var på engelsk, ga hun etter. At hun sjøl ble fascinert spilte nok også inn. Halve boka gikk unna den kvelden. Og kvelden etter gikk resten. I lang tid etterpå kunne jeg ikke gå forbi et garderobeskap uten å forsiktig åpne døra, stikke inn hånda og kjenne om skapet hadde bakvegg. Da vi dro hjem fra England noen uker seinere, hadde jeg hele Narnia-serien i bagasjen. Jeg elsket de bøkene. Og sendte dem aldri tilbake til Charles.

Ganske mange år seinere leste jeg alle Narniabøkene om igjen. Og oppdaget, som man ofte gjør, at mye av det jeg husker fra bøkene, ikke sto der. Men nå oppdaget jeg andre ting.

«LØVEN, HEKSA OG KLESSKAPET» (1950) er den første som kom ut sjubindsserien om eventyrlandet Narnia. Den handler om fire barn som blir sendt til et stort, gammelt herskapshus på den engelske landsbygda for å komme bort fra bombingen av London under 2. verdenskrig. I huset snubler de over et magisk klesskap, som er inngangen til en annen verden. De møter snakkende dyr og fabeldyr, dverger, alver og troll. De blir vitne til tyrannen Heksa Hvits fall og løven Aslans død og oppstandelse.

Den kristne symbolikken er tydelig og moralen, spesielt synet på jenter i forhold til gutter, er tvilsom. Det siste må sees i sammenheng med rådende tidsånd i den konservative britiske middelklassen som forfatteren var en del av. Det første i sammenheng med hans livssyn.

Clive Staples Lewis (1898- 1963) var venn og kollega av J.R.R. Tolkien. Begge var over gjennomsnittet interessert i nordiske heltesagn og mytologi, begge underviste ved universitetet i Oxford - og begge skrev eventyrlige historier de sjøl ønsket å lese.

Men mens Tolkien mente religion var noe som burde overlates til dem som drev med sånt til daglig, øste Lewis på med mer eller mindre forkledd bibelsk symbolikk. Han blandet det med gresk- og romersk mytologi, rørte inn en solid dose engelsk ridderromantikk og krydret med nordiske sagn.

FORFATTEREN PHILIP PULLMAN, som også er bosatt i Oxford, regnes av mange i dag som både Lewis\' og Tolkiens arvtaker. Hans trilogi «Den mørke materien» er utvilsomt inspirert av Narnia-bøkene, samtidig utgjør de en kraftig kontrast. Han er også en av Narnia-seriens argeste kritikere.

-  Noe av det vemmeligste og giftigste jeg noen gang har lest, lyder hans karakteristikk. Pullman, og en rekke litteraturvitere i feministisk tradisjon, har funnet det tungt at Susan, den nest eldste av barna i «Løven...», ikke blir frelst i den siste boka, fordi hun har utviklet en sans for nylonstrømper og leppestift. Hun er ikke lenger et barn, og dermed syndig.

Men kritikerne er i stor grad blitt ignorert. Eller de har tatt grundig feil. Da Tolkien leste «Løven, heksa og klesskapet» var hans eneste kommentar til Lewis: -  Du vet, dette går ikke.

Men det gjorde det - til de grader. Boka, og de seks påfølgende, ble øyeblikkelige suksesser, som i dag har solgt nær hundre millioner eksemplarer. Med utgiv-elsen av den svært påkostede filmversjonen vil bøkene klatre oppover salgslistene igjen. I over femti år har Hollywood siklet på Narnia-bøkene. For et par år siden fikk stesønnen til Lewis et tilbud han ikke kunne si nei til, og 2. juledag kan vi se om den astronomiske prislappen på nesten en milliard kroner synes i det ferdige resultatet. Hvis vi skal tro ryktene fra USA, vil utallige barn (og voksne) garantert glede seg over det første møtet/gjensynet med Narnia.

MEN I ALL VIRAKEN, alle digitaleffektene, reklamekampanjene, bør du sette deg ned, lukke øynene og kjenne om du husker den første gangen du leste ei bok du forsvant inn i. Jeg gjør det. På ekstremt grå dager hender det at jeg tar en tur til Narnia - ikke det moralske og religiøse Narnia jeg leste om som voksen, men den versjonen jeg husker fra de klamme og eventyrlige augustukene i London for 33 år siden.

Frelser i pels: Løven Aslan symboliserer det gode i NArnia. Han er frelseren som ofrer seg, dør og står opp igjen. Ikke ulik en annen mytiskt gigant.
Små voksne: Andre juledag kommer filmen "Løven, heksa og klesskapet" basert på den første boka i serien.
Dyrt: Det vil svi for filmselskapet hvis filmen ikke treffer. Den har kostet nesten en milliard å lage.
Onskapen sjøl: Heksa Hvit er djevelens representant. Her i Tilda Swintons skikkelse.