Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Dermed pasta

Hun hadde aldri smakt yndlingsretten sin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SÅ EN GANG et opptak fra premieren på en av Arnold Schwarzeneggers filmer. Kjendisene kom på rekke og rad, lykkelig skinnende i rampelyset, og glade over å fortelle om sitt nære forhold til den store mannen. Litt lenger bak i rekka kom en markant mindre pyntet James Belushi sammen med kona.

-  Er du en Arnold-fan? ble Belushi spurt.

-  Nei, i grunnen ikke. Men kona tenner skikkelig på ham, og jeg vil gjerne være i nærheten når det skjer.

Litt slik kjente jeg meg da jeg ankom restauranten La Carbonara på Campo di Fiori i Roma. Jeg skal ikke påstå at jeg var slept dit. La meg bare si at det ikke var mitt eget forslag. Vi skulle gå på restaurant. Jeg skulle spise min nemesis. Hun skulle spise den beste og aller mest autentiske utgaven av sin yndlingsrett.

JEG KAN GODT INNRØMME at jeg iblant hadde vært mer enn litt sjalu på denne yndlingsretten. Jeg hadde kurtisert og pleid henne så godt jeg kunne. Med barnslig glede hadde jeg kjøpt inn dyre og flotte råvarer. For å glede henne og meg selv hadde jeg tilbrakt timevis på kjøkkenet. Jeg hadde laget temmelig forseggjorte måltider på helt vanlige tirsdager. Og hun likte det. Mens hun tidligere koketterte med at hun var en enkel jente fra Romerike, kunne hun nå kikke inn i kjøleskapet og spørre om vi ikke har mer igjen av «den kyllingpateen til Idsøe», eller om vi ikke snart skal ha cassoulet til middag.

Likevel, av alt spiselig - fra dyre-, plante-, fiske-, pasta-, pizza-, og fugleriket - liker hun spagetti carbonara bedre enn noe annet. Det er ikke yndlingsretten hennes på en vanlig jeg-liker-biff eller jeg-liker-sushi-måte. Det er ikke en sånn yndlingsrett som man spiser når man skal ha noe ekstra godt. Nei, for henne er spagetti carbonara mer enn festmat, mer enn «noe godt fra Italia». Hvis det blir middagstid og vi oppdager at vi ikke har handlet, lysner hun opp, vel vitende om at vi nesten alltid har en pakke spagetti, litt bacon, noen egg og en liten parmesanskalk liggende.

PÅ SAMME MÅTE som franskmenn kan leve utelukkende på fransk cuisine, og kinesere er tilfredse med kinamat dag ut og dag inn, kunne hun hatt spagetti carbonara til middag hver eneste dag og vært helt og fullstendig fornøyd. Det ville ikke engang vært tvil om hva hun hadde hatt mest lyst på til lunsj.

Spagetti carbonara er en romersk pastarett, og som vanlig med tradisjonsmat er opphavet uklart. «Carbonara» kommer av det italienske ordet for kull. Noen sier at det var kullhandlerne som fant opp retten. Andre mener at den har fått navnet fordi pepper- og kjøttbitene ser ut som kull. Hvordan enn dette er: De fleste er enige om at den beste og mest autentiske carbonaraen blir servert på La Carbonara i Roma.

Etter å ha spist retten hundrevis av ganger, er hun fortsatt spent som et barn før maten kommer på bordet.

-  Tenk om den er enda bedre enn vanlig.

Jeg tror hun visste at retten ikke kom til å smake akkurat som hjemme. Men hvor forskjellig den er, det hadde hun nok ingen anelse om. For det første er det ikke spagetti, men penne, disse korte pastarørene. For det andre inneholder ikke «sausen» fløte, som hun pleier å bruke. Og mens hun bruker bacon, og jeg av og til bruker italiensk pancetta (som er lagd av bukstykket på grisen og ikke røykt), hvis jeg får tak i det, er de små kjøttstykkene vi nå kaster oss over noe som heter guanciale, spekede grisekinn. Og som om ikke det var nok: Parmesanen - som er så avgjørende for den milde, men fyldige smaken - er erstattet med pecorino, en hard sauemelkost. Det er i grunnen ikke annet enn egget og pepperen som er det samme.

-  Dette var annerledes, sier hun etter første bit.

-  Er du klar over at dette er første gang du smaker det du sier er yndlingsretten din?

-  Mmm.

Etter den første nølende smakingen har hun nå fått opp farta. Med en kraft bare sult og pasjon kan skape, ser jeg henne kaste i seg carbonaraen. Før jeg selv følger etter. I stillhet spiser vi det som kanskje blir vår nye yndlingsrett.

-  Dette er begynnelsen på et nytt eventyr.

PENNE CARBONARA.

Denne er den autentiske romerske carbonaraen. Det er to forskjeller på denne og de variantene som er blitt mest vanlige i verden utenfor Roma (for eksempel Romerike). Den viktigste er at denne serveres med penne, ikke spagetti, og uten saus, bare med ost og eggeplommer. Jeg liker det godt, for da blir det en helt supermyk og deilig smak uten at retten blir altfor våt. Dessuten skal man egentlig bruke guanciale, men muligheten til å få tak i det i Norge er omtrent null. Jeg har fått tak i en fin en, en som er dekket av grovmalt pepper, men det medførte mye bry og langtransport. Derimot er det langt fra umulig å få tak i pancetta, som finnes både i delikatessebutikker og en del store supermarkeder. Selv i Italia er pancetta det mest vanlige. Du kan eventuelt bruke bacon eller sideflesk som ikke er røykt (se neste oppskrift). Pecorino er en hardost lagd av sauemelk. Den likner en del på parmesan, men har noe kraftigere smak.

Nok til to

250 g penne eller annen pasta

120 g guanciale, pancetta, sideflesk eller bacon, i små terninger

3 eggeplommer

30- 50 g revet pecorino eller parmesan

nymalt, grov pepper

Kok pasta som du pleier i lettsaltet vann.

Stek det salte/spekede kjøttet i ei panne over middels lav varme til det er stekt, men ikke helt sprøtt. Hvis du har ei panne eller gryte med slippbelegg, trenger du ikke fett i panna. Hvis ikke, ha i litt olje.

Når pastaen er kokt, hell av vann - du kan godt ta vare på et par spiseskjeer av kokevannet i tilfelle egg- og osteblandingen blir for tørr. Ha pastaen oppi en bolle. Rør inn stekt kjøtt, eggeplommer og mesteparten av osten til det dekker pastaen. Overfør til tallerkener. Kvern over litt pepper og server med en gang.

SPAGETTI CARBONARA

Det er de som mener at carbonaraen er en ganske ny rett, også i Italia, at det var overfloden av amerikansk bacon etter krigen som gjorde retten populær - også utenfor kullhandlermiljøet.

Denne varianten er laget med bacon og parmesan og litt fløte. Fløte brukes ofte i carbonara i Nord-Italia.

Noen liker å ha i litt hvitløk sammen med baconet, og selv om dette er strengt forbudt i Italia, er det ikke så dumt. Heller ikke er det helt uautentisk, for enkelte typer pancetta inneholder hvitløk.

Det er mye bedre å kjøpe bacon i stykke enn ferdig oppskårede skiver, for de inneholder masse vann. Aller best er det med lufttørket bacon fra en slakter eller god delikatessedisk.

Nok til to

250 g spagetti

120 g bacon, i biter

3 eggeplommer

50 g revet parmesan

1/2 dl fløte

Kok spagetti som du pleier.

Stek bacon over middels varme til det er stekt, men ikke sprøstekt. Bland egg, fløte, ost og bacon i en bolle. Tilsett rikelig med pepper.

Når pastaen er ferdig, hell av vannet og ha pastaen oppi bollen. Bland godt. Hvis blandingen blir tørr, ha i litt mer fløte. Overfør til tallerkener. Krydre med mer pepper og server.

Hele Norges coronakart