Det desember gjør

Fengselsprest Odd-Cato Kristiansen (62) tror mordere, voldtektsmenn og ranere trenger desember. Akkurat som du.

-  DESEMBER ER SÅ RAR.

Odd-Cato Kristiansen har tatt en liten tenkepause. Nå prater han. Presten ved Ila landsfengsel ser ut som om han har fått alle fengselets drømmer og bekymringer skrevet inn i det røffe ansiktet. I 15 år har han vært nærmest de vi andre liker best på avstand. Nå er det som om ringene under øynene, den store nesa og de voldsomme trekkene i det furete ansiktet forteller litt av det morderen, narkotikamisbrukeren og voldtektsmannen har fortalt ham om igjen og om igjen i all fortrolighet. Og Odd-Cato sier ikke et ord videre, selvfølgelig ikke. Men han har mye å fortelle, og når han åpner de tørre og kraftige leppene, kommer ordene som snøfnugg:

-  Desember er så rar, sier Odd-Cato og titter ut mot skogen bak fengselsporten.

Det er første gang det snør denne vinteren.

-  Desember forsterker alt sammen. Det gode blir godere, det vonde blir vondere og smerten enda dypere.

ILA LANDSFENGSEL tusler beskjedent mot jul. I bokhylla på det lille kontoret bak den tunge døra i annen etasje stikker Norges Lover og Bibelen seg ut fra de andre bøkene. Odd-Cato refererer til dem begge med små og jevne mellomrom. De har vært sentrale bøker i livet hans siden han som representant for Kirkens Bymisjon banket på fengselsdøra i 1993 og lurte på om han var velkommen. Fengselet ble arbeidsplassen og på mange måter et hjem for den ruvende skikkelsen som sa han hadde Jesus i hjertet, men så ut som en som heller snakker med nevene. Seinere har det blitt utallige samtaler. Kanskje er samtalen det viktigste han har gjort for de innsatte i alle disse åra? Taushetsplikt overfor alle unntatt Gud. Nå har Odd-Cato blitt 62 år, han har vannkjemmet hår, forståelsesfulle øyne og et hjerte under den rutete skjorta som ikke bare rommer Jesus, men også forbrytere og drapsmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  De er mer enn det, skjønner du? Et menneske er mer enn det du ser, det er mer enn sine gjerninger, sier Odd-Cato og blir engasjert og provosert når han snakker om hvordan samfunnet stempler dem som er her inne:

-  Drapsmenn, voldsmenn, sedelighetsforbrytere - de blir bare kalt opp etter det de har gjort. De må få være noe mer, hvis ikke ødelegges de. Vi må forankre identiteten deres andre steder: som fedre, som ektemenn eller som elever.

INNE PÅ FENGSELSOMRÅDET intensiveres alt sammen. Her lever de oppå hverandre. Her forandres tidsbegrepet totalt. Her er stillheten øredøvende når celledørene stenger klokka ni om kvelden. «Den intensive møteplassen» kaller Odd-Cato det. Tårene, latteren, angeren, fornektelsen. Han har hørt alt.

-  Jeg tåler mer nå enn jeg gjorde i starten. Det er ikke sånn at ting jeg hører får det til å vri seg inni meg lenger. Men samtidig har jeg bevart sårbarheten min, jeg lar det gå inn, jeg blir berørt av det de innsatte sier. Jeg ønsker ikke bli kynisk, men vil beholde troen på at mennesket kan endre seg, på at det nytter å håpe. Mange ser på disse folka som håpløse, men i min verden finnes det ikke håpløshet. Det er bare sånn at i noen tilfeller haster det med å håpe.

ODD-CATO reiser seg og går bort til kaffetrakteren for kopp nummer tre. Hodet subber like under taket og buksa rekker så vidt ned til føttene som tar tre lange steg over gulvet. Han hoster.

-  Det finnes ikke noen tryllestav. Det er ikke sånn «Kom til Jesus, så ordner alt seg». Det tar tid og mange går på trynet, men vi skal få lov å reise oss igjen. Noen går rake gjennom livet, mens andre snubler seg igjennom det.

Det dirrer i den dype røsten:

-  Forkynnelsen om at hvis du er kristen, så faller alt på plass, er en gedigen løgn i Guds navn. Troen på at det skal gi deg full bankboks, Mercedes i oppkjørselen, vakker kone og en lykkelig barneflokk, er reinspikka blasfemi. Det der er amerikansk middelklassedrøm i kristen innpakning.

Han trekker på skuldrene. Odd-Cato har sett for mye virkelighet til å forkynne drømmer.

NÅR JULEFREDEN i dag legger seg over fengselsfreden, er det en tradisjonell julaften som feires her inne. Under gudstjenesten leses juleevangeliet på norsk og engelsk, og i posene fra Bymisjonen og Frelsesarmeen ligger det både tobakk og konfekt. Hvert år drar Odd-Cato ned til «Botsen», det gamle Botsfengselet i Oslo, og synger julesanger før kvelden kommer sigende på tradisjonelt vis.

-  Jula er en tøff tid av flere grunner. Fortsatt er den jo familiehøytida, selv om så mange familier har gått opp i liminga. Det å kjenne på å være frarøvet samværet, rører ved dype strenger hos oss.

ODD-CATO snakker om andre, men også hans egen familie er splittet. Han bor ikke sammen med kona lenger. Først dagen etter julaften treffer han hele familien. Men dette er også den tida på året da fengselsgjerdene er ekstra høye.

-  Det gjør vondt når dem som følelsene er rettet mot, ikke er der og kan ta imot. Her inne mister man friheten, men der ute mister man kanskje noen man var glad i eller kontakten med noen som var nære. Mange står på julaften og tenker at nå skal jeg gjennom et år der jeg er et annet sted i livet, der jeg er helt alene. Det er mange ulike former for å miste.

Og nå er det bare ei uke igjen av desember. Rare desember.

-  Det er bare en måned i løpet av året der hele befolkninga går rundt og gjetter hva vi ønsker oss. Nå skal vi liksom ta igjen alt det vi har av dårlig samvittighet, men jeg er ikke motstander av det.

Odd-Cato lar blikket gli over bøkene i bokhylla. En av dem er «Jesus i dårlig selskap» av Adolf Holter. Odd-Cato hever øyenbrynene:

-  Vi trenger desember. Det er nok av mennesker som fryser iblant.