En venn av meg fortalte at han i ungdomsåra var i et kort forhold der han utviklet seg til å bli en versjon av seg selv som han ikke var stolt av, og ikke ønsket å være. Han var verken støttende eller spesielt hyggelig, og gjorde narr av meninger kjæresten hadde. Hovedgrunnen til at han ble denne kjipe versjonen av seg selv, var at han egentlig ikke respekterte henne. Det ble heller ikke satt grenser for ham i andre enden – han kunne stort sett ture på som han ville, uten at det fikk konsekvenser. Heldigvis for dem begge innså han hva som var i ferd med å skje, og de gikk hver til sitt.

Akkurat dette – at vi ikke opplever noen konsekvenser eller grenser – tenker jeg er noe av det skadeligste vi mennesker utsettes for. Ekstremversjonen er kanskje mannen som slår, og jenta som tenker at bare hun er snill nok, og ikke trekker opp demonen, så vil alt gå bra. Men det gjør ikke det. Mannen slår like fordømt – nesten som kjærestens snillhet bare trigger enda mer aggresjon.