Det er ikke gull alt som er svart

Hva skal egentlig amerikanerne med all oljen sin?

«There is a new power in town. It´s solar», reklamerer det britiske olje-og energiselskapet BP her på billboards i Washingtons t-bane-system.

Selv om en ikke akkurat merker det særlig på amerikansk energipolitikk ennå - som hverken akspeterer Kyoto-avtalen, ønsker sette konkrete utslippsmål og eller tillater California å satse på alternative energikilder. Men så tar vel da heller ikke presidenten og vise-president t-banen, kan man si.

De kjører bil. Syv biler av gangen faktisk. Det var iallefall det Cheney brukte sist jeg så ham kjøre ut av Executive Building i går. Og tre motorsykler. Neppe på metangass. Nylig sørget jo Bush-Cheney-administrasjon for at USAs miljøvern-direktorat, Environmental Protection Agency, slo California i en rettsak som fører til at Washington kan nekte de grønne californierne å gå foran med god klimapolitikk. California, - verdens femte største økonomi, har ikke en politikk som setter strengere krav til bilindustrien og utslipp enn andre amerikanske delstater. Dette vil tydeligvis ikke Washington. Sikkert ut fra en idé om at markedsreglene skal være like over hele USA. Ikke urimelig. Men det urimelige, for meg, er at hvorfor kommer ikke heller Washington på banen, og setter de samme kravene som California? Ikke bare ut i fra gavmildhet overfor den gode sak, i dette tilfellet å begrense skadevirkningene av vår tids, kanskje alle tiders, potensielt farligste sikkerhetstrussel, men utfra amerikansk egeninteresse. Burde ikke USA ønske seg å la solen skinne inn? Jeg forstår det bare ikke. Hvilken egeninteresse har USA, og den jevne amerikaner, av oljen? Egentlig?

At nordmenn har egeninteresse av oljealderens forlengelse, det forstår jeg. Vi blir jo rike av at ingen setter utslippstillatelser og satser på solenergi. Eller vindenergi, eller noe annet som ikke står for over halvparten av våre statsinntekter. Så egentlig, sett med den logikken, burde det være Norge som ikke underskrev Kyoto. Men istedet forsøker vi å være klima-leder. Ære være det. Selv om det er med penger tjent på olje. En underlig ironi i seg selv, men poenget mitt er egentlig den amerikanske ironien. Et oljeavhengig land som ikke vil kutte i fossile brennstoffer.

Jeg forstår det ikke.

Hvis amerikanerne bare har begrenset med olje selv, stort sett den de henter fra Texas og Alaska, og derfor må slåss dyre kriger i Midtøsten for å bevare kontrollen med oljegtilgangen der, og kive på knivseggen med Putins Russland om kontrollen med post-sovjetrepulikker om oljetilgangen til det kaspise hav, - hvorfor er de ikke da de første til å slå slag for en annen måte å skaffe energi? Hvilken som helst. Solkraft, vindenergi, biobrensel, energiøkonomisering, varmepumper, og ja, selv om jeg helst ikke nevner det i samme åndedrag, atomkraft (sistnevnte bør strengt tatt utgå av listen på grunn av sitt radioaktive avfall og de enorme kostnadene med utbygging og håndtering, som som regel belastes statene).

Det er klart noen i USA har nytte av oljen. Bensinstasjonseierne for eksempel. Bilfabrikkene i Detroit, raffineriene, og et par andre firmaer og tilknyttede bransjer. Men resten av USA har jo bare problemer med oljeavhengigheten og de store utslippene (USA er blant verdens største produsenter av CO2, forteller statistikken. Og da har man ikke en gang regnet med CO2en som lages i andre land for å produsere og transportere det amerikanerne, verdens mest forbrukende land, forbruker). Resten av USA får ikke annet ut av oljebruken enn ting som forurensing, kostnaden ved import, indirekte utgifter overseas og avhengighet av stater man helst ikke vil være avhengige av og kiving med stater man gjerne vil være venner med.

Den eneste åpenbare forklaring jeg kan finne ligger i CV-en til Richard Bruce Dick Cheney og George Walker Bush. Cheyney pleide å være sjef for Haliburton, leverandør til oljeindustri, og Bush selv pleide å jobbe i oljeselskaper, blant annet Harken and Abusto Energy. Ingen av dem såvidt jeg vet på bensinstasjon. Nå tror jeg ikke verden er skrudd sammen så simpelt at dette faktum forklarer hvorfor ikke Bush/Cheney har tenkt å legge oljealderen bak seg, og lese skriften på veggen i Washingtons t- bane. Men jeg smiler nå allikevel når jeg leser at Bill Clinton (USA forhåpentligvis nye førstedame) her om dagen erklærte at uansett hvem som blir ny president, republikaner eller demokrat, så kommer USA til å snu i klimapolitikken.

Det henger nemlig mer på greip, synes jeg, med interessene til den jevne amerikaner. Og til fremtiden forøvrig.