Det folk vil ha

Knut Borge (58) gjør på uforklarlig vis suksess på tv. Aller helst vil han legge ned hele skiten.

KNUT BORGE ER ET VIRUS i statistikken. Etter år i villrede har tv-folkene endelig skjønt hva folk vil ha. De vil ha reality. De sier noe annet i pene selskap, men hjemme i sofaen vil de ha tv der tjukke bli tynne, og stygge bli pene. Det finnes ikke en kjeft i bransjen som er uenig.

Det er her Knut Borge kommer inn. Han er programleder for «20 spørsmål», et program han selv beskriver som «et hylende utdatert konsept». Så skjer mirakelet.

Folk ser på.

Mange folk ser på.

- Det er litt rart. Ikke bare er det radio på fjernsyn, men det er reprise av et radioprogram på fjernsyn. Og det koster tre kroner og syttiåtte øre å produsere hvert program. Da er lønninger inkludert.

Dekorasjonen er særdeles sparsom. Østtysk i snittet. Fire personer skal gjette seg fram til et ord ved hjelp av ja- og nei-spørsmål. Da det klassiske radioprogrammet ble tv i 2006, var det mer motivert av nød enn av lyst.

- Da jeg første gang så det i 2006 tenkte jeg: nå går det rett utfor. Dette faller som et blylodd. Jeg synes det var helt på trynet. Så fikk jeg en tekstmelding. Det sto at vi hadde 939 000 seere. Uka etter steg vi til 990 000 - og da var vi utenfor høysesongen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nye programmer er sendeklare. De forsøker å gjenta suksessen. Kan det virkelig gå? Har «20 spørsmål» livets rett? MTV sender «Tila Tequila», den bifile jentas kåte jakt på kjærlighet. Dvergutgaven av «Ungkaren» har allerede rukket å bli utdatert.

Det folk vil ha

- «20 spørsmål» er, på sin naive måte, ekte. Det er ikke mulig å jukse. Nordmenn søker etter det rotekte, og det leverer vi.

- Er det ikke glitter og fjas folk vil ha?

- Det er det folk får. Folk blir ikke spurt om hva de vi ha. De har ingen beslutningsmyndighet. Det gikk jo så fort, denne tiltakende kynismen i fjernsynskanalene. Det gikk så fort. Plutselig fikk vi «Big Brother» og alt dette rett i fanget.

- Du mener det begynte der?

- Det begynte med de såkalte reality-programmene, som etter min mening er det mest uvirkelige man ser på fjernsyn. Jeg mener, ti ungdommer bor jo ikke nakne sammen i tre måneder, selv i de mest intime bokollektiv.

- Jeg hører du aldri har studert på universitetet?

- Det er en av mange ting jeg har sluppet. Men den tiltakende brutaliseringen av fjernsynsmediet har vi overhodet ikke fortjent.

DET ER KANSKJE DRØYT å si at Knut Borge er en enslig svale. I beste fall er han en enslig pelikan.

SPØRSMÅLSKONGEN: Nesten en million ser Knut Borge sitte med svarene i «20 spørsmål» på NRK. Selv er han europamester i jazz-trivia. Foto: JØRN H. MOEN
SPØRSMÅLSKONGEN: Nesten en million ser Knut Borge sitte med svarene i «20 spørsmål» på NRK. Selv er han europamester i jazz-trivia. Foto: JØRN H. MOEN Vis mer

- Hvis du hadde fullstendig makt, hva hadde du gjort?

- Så ville jeg ha lagt ned fjernsynet.

- Mener du det?

- Vi klarer oss jo så fint med radio. Hva skal vi med den støvsamleren? Altså: jeg innser at opplysningsfjernsynets tid er over. Men jeg skjønner ikke at man må være så jævla kyniske. Og slemme. Det er ikke noe vanskelig å være slem. Det er ikke noe artistisk i det. Det er bare beregnende, for å trekke flest mulig dukater opp av lommene til ungdommer som fortjener en bedre skjebne. Vi trodde jo så veldig på fjernsynet. Det er et fantastisk medium, med bilder og bevegelse. Tenk hvilke muligheter vi har for å vise dans, kunst og musikk, tenkte vi først. Så blir det bare vulgariteter til slutt. Ikke en artistisk nerve å oppdrive.

- Likevel sendes det. Og viktigst av alt - likevel blir det sett?

- Ja. Det er en rå og spekulativ satsing på et ungt, kjøpekraftig og umodent publikum. Ungdommer lider av en helt sinnssyk oppmerksomhetstrang. De tror at lykken er å bli sett av flest mulig. Hvilket jo er det motsatte. Lykken er å bli minst sett av flest mulig.

RADIOEN ER ET HERLIG skjermende medium. Før Knut Borge ble stemmen inni boksen, var han guttungen med øret inntil boksen. Det vidunderlige skjedde nemlig, at mora til Knut brakk lårhalsen. I trøstepresang leide faren en rullestol, og kjøpte en transistorradio til henne. Den forsvant inn på podens gutterom før hun engang fikk se den. Ut veltet Duke Ellington. Louis Armstrong. Benny Goodman. En gang ropte faren at han måtte se til å slutte med dette «chess-tullet». Da svarte gutten: det har jeg ikke råd til, far.

- Er det sant at du aldri har vært ansatt i NRK?

- Aldri. En gang ble det opprettet en stilling til meg. Det manglet bare navnet mitt i søknaden. Jeg ble innstilt som nummer en, men trakk søknaden i siste liten.

- Hvorfor det?

- Jeg ville ikke låse meg til en fast avdeling. Stillingen gikk til et menneske som overhodet ikke hadde søkt.

- Hvordan vil du oppsummere NRKs personalpolitikk etter alle disse åra?

- De har lært mye av Sovjet-regimet, og holder den påvirkningen ved like. Det er mye pent å si om NRK, men det henger igjen en del av forgangen tid, her og der.

- Som frilanser, er du redd jobbene skal ta slutt?

- Ja. Det er en kalkulert risiko. Det er bare fire år siden jeg satt og talte på fingrene. Jeg fikk jo sparken i «Kulturbeitet» på P2.

- Hva sa de?

- De sa jeg ikke trengte å komme på jobb mer. Jeg fikk ingen begrunnelse.

- Er det lov?

- Vet ikke. Jeg skulle ikke få være med i «20 spørsmål» heller. Jeg fikk telefon en sein kveldstime. Det var til og med timet så elegant at det var dagen etter at min kone døde.

29 ÅR TIDLIGERE: Tone arbeidet i bladet Alle Kvinner. Han jobbet i Alle Menn. Etter jobb ventet han på henne. De gikk ut og tok noen glass vin. De hørte på jazz. Det var vår. I september giftet de seg. Hun var hans fremste kritiker. Hele Norges moromann ventet alltid mest på å se hennes munnviker bøye seg.

- Hun var syk i fire år?

- Ja, drøyt det. Da de hadde ferdigbehandlet det første krefttilfellet, så kom det andre angrepet med fullt trøkk.

- Var det da du ble redd for alvor?

- Jeg var redd hele tida. Hun og. De slo kreften tilbake med ganske grønnjævlige virkemidler. Kreften forsvant, men hun satt igjen med en redusert livskvalitet. Så kom brystkreften. Da var det åpenbart kjørt.

- Rakk du å forberede deg på det?

- Nei. Du er aldri forberedt. Egentlig er det utrolig hva som blir hverdag. Du tror og håper. Tror du ser en forbedring, men det er bare selvbedrag. Det var først i et bryllup, da jeg så henne litt på avstand, at jeg plutselig innså hvor sykdomspreget hun var. Fem uker seinere døde hun. Helt uvirkelig. Absolutt uvirkelig. Og så kom altså den elegant timede telefonen fra NRK.

- Hva sa de?

- De sa jeg kunne glemme å få «20 spørsmål».

- Hva sa du?

- Jeg spurte om de ikke bare kunne gjøre kort prosess og sette en pistol mot panna på meg og la det gå fort. Den kvelden hadde jeg besøk av en venn som er jurist. Han sa at slik kan man ikke behandle folk. Over helgen ble jeg innlagt på Lovisenberg sykehus. Det gikk litt i ball på den tida.

Uregelmessig hjerterytme og totalkollaps. En delegasjon fra NRK kom på døra med roser. På kortet sto det: you`re in.

- I begynnelsen var det vanskelig å finne noen særlige motiver for å gå videre. Sånn med en gang. Men så oppdaget jeg at det var mye terapi i det å arbeide. Jeg har jo «Bluesasylet». «Studio Sokrates». «20 spørsmål». Jeg bare fortsatte. Hjulene begynte å gå. Det tvinger tankene opp. Å jobbe var det smarteste jeg kunne gjøre.

- Har du spart opp litt penger i tilfelle?

- Jeg kan overleve en periode med produksjonsstans. Jeg betrakter det ikke som en trygg arbeidsplass. Det eneste som er sikkert i NRK, er at alt er usikkert.

VI SITTER LANGT FAENIVOLD uti Bærum. Borge må ha utendørsservering sånn at han kan røyke. Graff skal ha det riktige lyset og helst hvite duker. Personalet er undertrykt aggressive de få gangene de dukker opp. Det plager ikke Borge. Han bestiller hvitvin og dunker sigaretter ut av pakken. Et rykte skal ha det til at han ikke gikk ut på et halvår etter at røykeloven ble innført.

- Restaurantmennesket Borge ble i stor grad redusert med den loven. Den er altfor fundamentalistisk. Det er greit med begrensninger, men dette er for ekstremt. At man ikke skal røyke i hjørnet av en bar, det er unødvendig.

- Men nå er alle enige i at loven er bra?

- Er de det? Jeg er ikke enig.

Borge røyker til krampa tar ham. Den ene gangen han gikk på ski i voksen alder, fikk han betalt. Før hadde han i det minste en hund som luftet ham tre ganger daglig.

- Du er blitt så tynn?

- Ja, det er blitt borte noe. Jeg liker ikke å måle og veie meg så veldig. Synd å ødelegge alle disse badevektene.

- Hva har skjedd?

- Jeg snakket med en ernæringsfysiolog. Han sa at det var ingenting i veien med det jeg spiste. Men måten jeg spiste det på, var stupid.

Spisemønsteret så slik ut: stor frokost. Stor middag. Tolv timer faste innimellom, bare ispedd hissige doser nikotin. Et liv på veien med makker og sidekick Torkjell Berulfsen. Nattjobbing, noen halvlitere på veien hjem. Firmaunderholdning i hver gudsforlatte krok av landet. Og så all festmaten. Eller det aller verste: den halvdårlige festmaten.

- Gi meg en fersk brødskive, sier Borge optimistisk.

Denne stemmen var lyden av lørdagsunderholdning lenge før «Tila Tequila» begynte å svinse med svansen.

- Med godt smør og Jarlsberg-ost. Strålende! En juvel. Det kan ikke ødelegges. Spør du meg, kan du presse fløtegratinerte poteter opp et frivillig sted. Hemmeligheten var å begynne å spise ofte og lite.

- Det ikke det samme å lage middag til seg selv?

- Akkurat.

- Men du orket å bli boende i leiligheten?

- Ja, det var ingen vits i å flytte. Og nå har jeg ryddet opp i det meste. Da Tone ble innlagt, reiste hun jo fra alt. Det lå klær og notatblokker over alt. Men det er et hjem vi bygget sammen. Mest henne kanskje. Litt meg også.

Og Peggy. Ikke minst. Borges mops, den tredje, og nå avdøde, som hadde egen hjemmeside hos NRK og røytet som et teppe fra IKEA.

- Vurderer du å skaffe en ny hund?

- Jeg skal ikke ha en ny hund. Orker ikke å se de øynene hver gang jeg forlater leiligheten, eller høre klynkingen når jeg kommer hjem. Det var et evig stev med bortplassering og pass. Men det er klart. Det var veldig hyggelig å ha en liten tass rundt beina. Det blir en avveining mellom savnet og problemene.

- Er du ensom?

- Nei. Jeg har familie, venner og gode naboer. Klart man kan suggerere seg til litt selvmedlidenhet en sein kveldstime i november, men det er bare å suge opp og gå videre.

Han har en egen fanklubb. Han er fast inventar på hver eneste jazzfestival dette lille landet klarer å frambringe. Og unge musikere sier det var Borges stemme som ble den første losen inn til jazzen.

- Tross usikre forhold, har ikke du verdens beste jobb?

- Det er et privilegium, det innrømmer jeg gjerne. Overgangen mellom yrke og hobby er helt usynlig.

- Du er europamester i jazz-trivia. Hvor mye kan du egentlig?

- Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg synes det er kjedelig å snakke om jazz med folk som kan mindre enn meg.

- Da har du et problem?

- Nei da, det finnes noen gærninger der ute.

I DEN TO HUNDRE kvadratmeter store leiligheten på Adamstuen i Oslo, er en vegg dekket med LP-er og en med CD-er. Det er 3,7 meter under taket. Regn det ut selv.

- Det er mye, men det er greit å ha et lite lager å støtte seg på.

- De sier at du er personen som folkeliggjorde jazzen i Norge?

- Hvis det er et snev av sannhet i det, så er jeg dypt takknemlig.

- Trengte den å folkeliggjøres?

- Ja, den hadde ikke vondt av det. Myten om jazz var at det var så gåtefullt og hemmelig, vanskelig og gravalvorlig. Man måtte nesten sitte i svart, høyhalset genser med en synlig Sartre-bok i veska for å våge seg inn på konsert. Jeg har alltid ment at jazzen er vennlig, imøtekommende og utfordrende. Det har jeg forsøkt å vise. Det er ingenting å være redd for.

- Er ikke jazzen i ferd med å bli for utblandet?

- Jeg er ikke så redd for at tingene blandes litt. Privat driver jeg selv med en viss puritanisme, men det angår ingen andre enn meg selv.

- Hvordan mener du?

- Jeg liker ikke halvgode kopier. Jeg vil ha originalene. Så jeg spiller mye musikk fra tidligere tiår. Jeg er ikke opptatt av at det finnes en briljant ung mann som spiller trompet som Clifford Brown, når jeg kan høre Clifford Brown. Det uteksamineres mange ytterst teknisk begavede mennesker som mangler personlighet. 

JUNI 2008: Nye radiokonsesjoner deles ut. Et kort øyeblikk er radiobransjen målløs. Før de bryter ut i voldsomme følelsesutbrudd. Prateradioen for de unge og kjappe, «Radio 1», er nærmest utradert. I stedet har den private «Jazzradioen» fått utvidet sendetid fra fire til tjuefire timer i døgnet. Det ser ut til at argumentet: det folk vil ha, for en gangs skyld ikke er blitt lagt til grunn.

- Taper ikke «Jazzradioen» en halv millioni året?

- Det vet jeg ikke. Men Peter T. Malling, som driver det, vil satse han. Og jeg ønsker ham alt godt. Jeg har jobbet der før. Det syntes ikke alle i NRK var like festlig.

- De har jo ikke ansatt deg. Hva skal de si?

- Nettopp. Det sier jeg og. ■

iwt@dagbladet.no

HELTEN: - Et møte med legenden selv, Count Basie. Jeg var journalist i VG.
REVY-BORGE: - Eyvind Solås spiller festivalentusiasten i en revy dessverre få andre enn vi selv overvar.
SKOLEBILDET: - Førsteklassing på Grav folkeskole i Bærum. Det er den kjedeligste delen av Norge. Ingenting skjer i Bærum. Folk bare tror det.
BRYLLUPSDAGEN: - Vi spiste lunsj på Engebret Café og jeg ble dødssyk. Det var blåskjell i rekesalaten og jeg er hysterisk allergisk.
PÅSKEKOS: - Dette er fra Borgulfsens fjellstue. Disse luene er nok gått ut av produksjon.
BEDRE HALVDEL: - Mopsen Peggy elsket italienske kjeks og var en elskelig, om enn ikke så intelligent, hund.
SPELLEMANNSPRISEN 2000: Borge deler ut pris sammen med Linn Stokke. - Tror jeg antydet at hennes ektemann Atle Brynestad hadde stått modell for prisen.