Det hvite håpet

2005 ble ikke et spesielt pent år. Men Jan Egeland (45) mener verden er bedre enn sitt rykte.

VI KJEMPER MOT klokka i 36. etasje i FN-bygningen i New York. Magasinet er blitt lovet tre kvarter med visegeneralsekretær Jan Egeland, men han er forsinket. Viserne drar seg over i gal retning. Strengt tatt er det vi som skal ha dårlig samvittighet. Bono lærte Bondevik knipseknepet, og Bondevik viste det til oss. Hvert fjerde sekund dør et menneske av sult. Knips ...  knips ... knips. Magasinet blokkerer altså for 675 menneskeliv denne vakre tirsdagen.

-  Mr. Egeland is ready to see you now.

HAN ER EGENTLIG for smal til å ta verdens bører på skuldrene, men Jan Egeland gjør så godt han kan. Det øker for så vidt troverdigheten at FNs nødhjelpskoordinator er tynn som en strek. Noe annet skulle tatt seg ut i 2005 - dette annus horribilus. Det startet med tsunamien, og fortsatte med orkaner, jordskjelv, fugleinfluensa og - vi hadde nær sagt - de vanlige sultkatastrofene. Millioner er døde, og atter millioner er hjemløse på utrygg grunn.

Og som dette ikke var nok, ringte heller ikke Jens Stoltenberg og tilbød Egeland posten som utenriksminister. Det var i sannhet året det var så bratt.

Og travelt. Jan Egeland of Stavanger, Norway, er et sjeldent syn her i New York, som sammen med Genève utgjør hovedkvarteret til FN. Ikke at han er der lenge av gangen, heller. Egeland er i det hele tatt på farten.

-  Bare de siste månedene har jeg vært i Kashmir, Sri Lanka, Indonesia, Kina, Japan, Sveits, USA og Norge. I noen av disse landene har jeg bare vært fra morgen til ettermiddag samme dag, og ingen steder har jeg vært i mer enn 48 timer. Sånn går det ikke an å leve. I disse månedene har jeg fløyet mer enn noen flyvertinne, sier Egeland med lukkede øyne.

Har han mest lyst til å sove?

-  Da føler du at du har gitt ditt absolutt ytterste - samtidig som du helt klart også føler at det er en del områder vi har gitt for lite oppmerksomhet. Da må jeg si av og til: «Hør her, jeg kan ikke dele meg». Da føler jeg frustrasjon og utilstrekkelighet. At jeg burde klart enda mer. Men vi er overbelastet. Hele systemet. Jeg er det, min deputy er det, alle de ansatte, våre samarbeidsorganisasjoner. På grunn av at verden ikke på lenge har hatt så mange katastrofer på så kort tid. Samtidig har det aldri vært større forventninger om at vi skal løse utfordringene.

-  Det gjør det vel ikke lettere for dere som jobber her?

-  Det er klart det er knallhardt. Jeg må dele min tid mellom New York, Genève og ute i felten, og det er aldri fem minutter, det er aldri TO minutter hvor jeg kan sette meg ned å slappe av eller reflektere. Det er alltid en kø av folk - myndighetspersoner, hjelpeorganisasjoner, journalister - som vil at vi skal respondere, sier Egeland med lukkede øyne.

-  Det er slitsomt, selvfølgelig. Men det er tross alt også en tegn på at vi er relevante. Hvis vi hadde masser av tid, hadde vi ikke gjort jobben vår.

-  Hva gjør du om det blir for overveldende for deg? Du må vel ha dine øyeblikk du også?

-  Da lukker jeg døra på kontoret her. Setter meg rett ned, lukker øynene og prøver å koble ut. Som regel skjer ikke det før jeg kommer hjem. Det er en bra periode mellom klokka åtte om kvelden og til jeg våkner neste morgen. Da sover som regel Europa og Asia. Skal de nå meg da, må de være oppe hele natta, sier Egeland og åpner øynene.

-  HVA SYNES DU OM 2005?-  Jeg har veldig motstridende følelser for 2005. Det har jo på sett og vis vært et år gjennom kjøttkverna for alle oss som jobber her. Jeg våknet opp med tsunamien mens jeg var her i New York. Klokka ti på nyttårsaften satt jeg i telefonkonferanser med Washington, Brussel, Tokyo, Bangkok, Jakarta og Colombia om disse store operasjonene. Første nyttårsdag var det pressekonferanse med 50 tv-kameraer og tusen spørsmål om tsunamien. Og nå avslutter vi året med en like stor utfordring med jordskjelvet i Kashmir. Det er annerledes, men en like stor utfordring for oss som skal lede den internasjonale medmenneskeligheten og solidariteten her. Og samtidig har ingen av de andre katastrofene forsvunnet. Det blir ikke bedre i Zimbabwe, Malawi, Niger, Nepal eller Colombia selv om kameraene vender seg mot Kashmir.

-  Men det er ikke bare slik at 2005 var et grusomt år man helst vil glemme. Dette var også et år med store gjennomslag. Vi har aldri vært så effektive noen gang i menneskehetens historie i å gi hjelp, i å få ting til. Vi går styrket inn i 2006 fordi vi løste utfordringene bedre i 2005 enn vi gjorde tidligere, og vi har lært av det vi har gjort.

-  Får du ikke av og til følelsen av at verden ramler sammen?

-  Verden har det bedre enn sitt rykte, melder Egeland.

Øynene står vidåpne.

-  Nyheten om vår død er betydelig overdrevet. Det at vi har et inntrykk av at det går dårlig, er et tegn på at det er forventninger om å løse problemer omtrent umiddelbart. Slik var det ikke før. Fram til begynnelsen av 90-tallet var det bare cirka annenhver katastrofe som verden reagerte på. Hele mitt felt her i FN ble jo opprettet etter kurderkatastrofen i 1992. Da fant verdenssamfunnet ut at de kanskje må ha et system der de samordnet gode operasjoner. I dag er det ikke snakk om vi skal redde folkegrupper i Kashmir eller ikke. Selvfølgelig skal vi det. Så det er forventninger, både fra oss selv og dem vi skal redde. Og slik sett er det en stor framgang.

-  Men hvor lenge orker du å holde på denne jobben?

Øyelokkene glir igjen.

-  Akkurat nå er jeg blitt bedt om å bli ut hele Kofi Annans periode, som er ut neste år, pluss to måneder inn i perioden til den nye generalsekretæren. Men om jeg blir så lenge? Det må jeg bare se om jeg orker. De fleste av mine forgjengere, herunder Sergio De Mello som døde i Bagdadbomben i 2003 - har vært i denne stillingen i under to år. Og jeg har altså vært her i over to år nå.

-  Hva kan du tenke deg å gjøre etterpå?

-  Hva framtida bringer, vet jeg ikke - annet enn at jeg vil hjem til min familie i Oslo når tida er moden for det. Jeg har stort sett alltid arbeidet med internasjonal politikk eller internasjonale utfordringer enten det var som journalist, forsker, statssekretær, FN-utsending eller Røde kors-leder i Genève og Oslo. Hva det neste blir, vet jeg ærlig talt ikke. Jeg har alltid syntes det er spennende å ikke vite hva man skal gjøre i neste kapittel av sin egen livshistorie, men jeg håper det da blir mer tid i og for familien og mer tid på ski i Skåbu.

JAN EGELAND er gift med Anne Kristin Sydnes som var bistandsminister i regjeringen Thorbjørn Jagland. De har to døtre. En periode bodde familien sammen i New York. Men døtrene ville heller være blant venner og kjente omgivelser i Norge. Dermed er det ikke sagt at det blir et ellevilt ungkarsliv i New York. Våre kilder forteller om en ivrig treningsentusiast, noen vennebesøk - og jobb.

-  Jeg ville ikke fortsatt en eneste dag i denne jobben hvis jeg ikke kunne sett min familie såpass ofte som jeg gjør. Nå ser jeg dem to-tre ganger i måneden. Hvis det skulle bli annerledes, hadde jeg bare gått til Kofi Annan og sagt: «Du må finne en annen». Ingen er uerstattelige her, og jeg kan erstattes veldig raskt.

VÅRE LESERE ER NOK kjent med at det var en nokså attraktiv stilling hjemme i Norge som ble ledig tidligere i år. Jan Egeland var en het kandidat til posten som utenriksminister. Men vi sitter nå her sammen med ham i New York.

-  Fikk du i det hele tatt noen telefon fra Jens?

Øynene spretter opp.

-  Ehh ... Jeg kjenner Jens godt og har god kontakt med ham. Men, ehh, dette her med Jens, ehh ... nei, jeg. He-he-he. Hvilken telefon jeg fikk og ikke fikk vil jeg ikke kommentere. Men det jeg vil si er at min gode venn Jonas, han tror jeg kommer til å bli en helt strålende utenriksminister!

-  Opplevde du det som sårt å ikke bli spurt?

-  Nei. Gud, nei. Det jeg opplevde som ubehagelig var at det ble en diskusjon om det som jeg ikke hadde forventet. En slags spekulering jeg ikke var spesielt komfortabel med.

-  Det er blitt sagt av politiske kommentatorer at ditt erfaringsgrunnlag er for smalt til en jobb som utenriksminister?

-  Jeg tror ikke det går så mye på det. Jeg har stort sett jobbet med fred, menneskerettigheter og humane spørsmål i hele mitt voksne liv. Det er nå stort sett sentrum for internasjonal politikk. Min jobb nå går mye på å vurdere sikkerhet til sivilbefolkningen. Jeg sitter i FN-regjeringen, kabinettet til generalsekretæren. Så erfaringen er bred. Men ingen, ingen, ingen kan forvente å få noe tilbud om å bli utenriksminister. Jeg kunne heller ikke forvente å få det tilbudet jeg fikk av Kofi Annan.

-  Hadde du lyst til å bli utenriksminister?

-  Det vil jeg heller ikke kommentere. Jeg hadde sju fantastiske år som statssekretær i Utenriksdepartementet. Men jeg har også en fantastisk jobb her nå. Dette er en av verdens viktigste jobber.

JAN EGELANDS VEI til New York synes brulagt med både engasjement, gode veivalg og klare ambisjoner. Det begynte med medlemskap i Ungdommens Røde Kors som åtteåring, og ei søster som dro ham med på Vietnam-demonstrasjoner. Så har de også noe å slekte på.

Faren Kjølv var blant annet undervisningsminister i Odvar Nordlis regjering fra 1976-79.

Egeland var også i riksavisenes spalter fra seint på 70-tallet. 22 år gammel ble han leder for den norske avdelingen til Amnesty, og siden har karrieren gått brått oppover. Han har vært statssekretær i UD under Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Bjørn Tore Godal. Fra 1999 var han undergeneralsekretær i FN og spesialrådgiver for FNs generalsekretær for Colombia. Han har vært generalsekretær i Norges Røde Kors, før FN ringte igjen, og han har vært aktiv i fem-seks ulike fredsprosesser rundt om i verden.

Men det var langt inne i den søramerikanske jungelen det startet. Som 18-19-åring bodde han flere måneder hos Motilone-indianerne ved Catatumbo-elva i Colombia.

-  Engasjementet ble for alvor vakt der nede. Jeg tenker ofte på dem fortsatt. For det har gått ganske ille med indianerstammen. De ble ofre både for krigen og narkotikaindustrien. Nesten alle ble flyktninger. Jeg har mange ganger tenkt på å finne dem igjen. Men det ville blitt en lang, lang reise inn i jungelen.

EGELAND HAR ALTSÅ vært i medias søkelys i 25 år. 25 år hvor han har snakket om jobben. Og minimalt om privatlivet.

-  Jeg synes det er altfor mye om kjendisenes følerier og privatliv i norsk presse. Jeg er bare interessant i kraft av mitt ansvar. Hva jeg føler og gjør som privatmann er interessant for min familie og mine venner - ikke for folk flest, sier Egeland.

Fortsatt har ingen funnet betydelige riper i lakken hos ham. Nærmest kom VG for tre år siden da de avslørte at Jan Egeland i 11-årsalderen var med på å stjele en kasse appelsiner. Sannsynligvis var det til nødhjelpstiltak, det også.

-  Hvis jeg sier at Jan Egeland er en prektig mann - hvor mye feil tar jeg da?

-  Du tar ganske mye feil. Jeg er en lystig fyr i lystige lag. Jeg liker friluftsliv, jeg liker å se på sport, jeg liker popmusikk. Jeg er ingen skinnhellig idealist. Jeg har faktisk problemer med folk som sier at «vi kan ikke unne oss ditt, vi kan ikke unne oss datt».

-  Du har muligens dialekten mot deg?

-  He-he. Ja, det sies jo at du må komme fra Stavanger for å kunne si «Madagaskar» på den rette måten. Men Stavanger er jo en av de mest internasjonale byer i Norge. Og bedehusbevegelsen, som det er mye bra i, var aldri i nærheten av å touche Stavanger City da jeg vokste opp. Jeg var mer influert av sosialdemokratiske idealer og den grønne bølgen.

-  Skriver du fortsatt Amnesty-brev?

-  Det er en god del år siden jeg skrev brev. Jeg har ikke tid. Men jeg har vært medlem i 30 år. Men nå bruker jeg heller tida mi til å si noen pauli ord om menneskerettighetene direkte til statslederne.

NÅ ER EI KASSE med appelsiner neppe nok til å vippe Egeland ut av posisjonen. Men det er nok av dem som vil ha ham vekk. Tidligere i år møtte han massiv kritikk fra USA, etter at Egelands evaluering av giverviljen til fattige i verden.

-  Det jeg gjorde var å kritisere hele den rike verden. Det som skjedde var at de fleste amerikanske medier oppfattet dette som USA. USA har det problemet at man overdriver sin egen rolle i mange sammenhenger. Men jeg tenkte ikke spesielt på USA.

-  Hvor udiplomatisk i språket kan du tillate deg å være i din posisjon?

-  Dette diskuterer vi mye internt. Heldigvis får jeg gjennomføre det jeg mener er viktig: You have to speak the truth. Hvis du ikke snakker sannheten, blir det helt håpløst. Det har ført til at en del statssjefer har reagert. President Bashir i Sudan skrev et fire siders brev til Kofi Annan der han fordømte mine uttalelser i Darfur-konflikten. Der var jeg den første som brakte saken opp for Sikkerhetsrådet og fortalte verden hvor ille det var. Der sa jeg at myndighetene i Khartoum sto for den brente jords taktikk og etnisk rensning. Siden ble jeg også nektet innreise til Sudan da jeg skulle lede vår første mission. Og president Museveni i Uganda angrep meg på nasjonaldagen foran hele det diplomatiske korps for uttalelser om situasjonen i Nord-Uganda, som er en av de største og mest neglisjerte katastrofene i verden.

-  ER DET MULIG å redde verden?

-  Nesten alle de mange millioner som dør av sult, forebyggbare sykdommer, krig, katastrofer i dag kunne vært reddet - hvis vi investerte nok. Dette er den første generasjonen, som uten å måtte flå seg, kan garantere at alle barn kan gå til sengs uten å være sultne, med et skoletilbud og vaksinasjoner. I stedet for å si hvor mange millioner dollar det kostet, kunne vi si: «I stedet for å beholde 99,75 prosent av alle pengene, beholder vi 99,3 prosent». Da kommer hele poenget fram, nemlig hvor mye vi bruker på andre, og hvor mye vi bruker på oss selv. I Norges kjempes det for å få til én prosent, som vi ikke har nådd ennå. Nordmenn er verdens mest sjenerøse på mange måter. Men du vet, vi beholder 99,1 prosent selv. Da flår vi oss ikke, sier Egeland med et skjevt smil.

-  Hvor mye gir du sjøl til bistandsarbeid? Hvor mye ga du til tsunamien, for eksempel?

-  Jeg har gitt jevnt og trutt til gode organisasjoner og saker siden jeg var gymnasiast. Hvor mye jeg gir til hver enkelt sak vil jeg selvsagt ikke ut med, men jeg har ofte forsøkt å gi mest til de stedene som får minst. Det vil si mer til Afrika og Kashmir-jordskjelvet enn til tsunamien, for eksempel. Min datter ga rubbel og bit hun fikk til konfirmasjonen til den norske Darfur-innsamlingen. Det gjorde ikke jeg som konfirmant.

-  HVORDAN SER NORGE ut fra der du sitter?

Øyelokkene glir tungt ned.

-  For meg er Norge lottovinnerlandet på mange måter. Mange spør meg: «Er det ikke ille å gå omkring blant sultofre og flyktninger?» Ja, det er det. Men en ting er å gå der og dele deres usle mat for en dag eller to. Mye verre er det å forlate dem, fly hjem på business og være tilbake til velstanden. Se på Norge, for eksempel. Du fødes altså inn i et land hvor det er alminnelig velstand, alminnelig velferd for nesten alle, gratis skole, ingen naturkatastrofer av betydning, ingen epidemier, du har gode naboer som ikke kommer over grensa for å plyndre og drepe. Snarere tvert om, de hjelper oss til stadig økt velstand. Vi har et godt styresett. Og i tillegg finner vi olje! Men så har du altså de fleste andre mennesker. De fødes inn i land og situasjoner der det er epidemier, dårlig styresett, elendige, aggressive naboer, kriger, gresshoppe-svermer, naturkatastrofer, tørke, jordskjelv. Og de finner ikke olje. Da blir det helt utrolig å åpne norske aviser å se hva folk hisser seg opp over. Over de minste ting.

-  Eksempelvis?

-  Jeg husker jeg leste om bensinavgiftene. Der sto det om «bensinkrigen», kampen mot avgiftene. Dette var en periode jeg pendlet til og fra Colombia. Der var også mange av de samme uttrykkene brukt. Men da i et land hvor det var en massakre hver dag og landsbyer sto i flammer. Mange visste ikke om de ville overleve. Det er da du begynner å lure på proporsjonene.

-  Likevel, Jan Egeland. Det hersker liten tvil om at vi er blant de fremste mennesker som lever på jorda i dag. Burde ikke Norge bare ta over styringen av hele verden?

-  Det var en som sa at det var dumt at det var bare 4,5 millioner nordmenn. Jeg tror det er bra. Hadde vi hatt 400 millioner i Norge tror jeg ikke vi ville fått det til å fungere spesielt bra, sier Egeland.

Så vi et lite blunk?