Det lille eplet

Roosevelt Island var en av New Yorks best bevarte hemmeligheter. Her kunne folk finne rimelige leiligheter et steinkast fra Manhattan. Nå har kapitalismen funnet veien over elva.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

GONDOLEN LØFTER OSS opp, opp og vekk fra trafikken på 59. gate på Manhattans Upper East Side i New York. Vi er over skyskraperne, vi er over East River, og etter fire minutter er vi i en annen verden, i en søvnig liten småby der folk hilser på hverandre på gata, der de akkurat fikk sin første Starbucks, der servitøren på restauranten Trellis sier «long time, no see» og refererer til at det er tre dager siden vi var innom sist.

DET VAR EN GANG ei øy som lå mellom Manhattan og Queens. Den smale, tre kilometer lange øya hadde ligget der forlatt og ubebodd i noen år, ingen brydde seg om den, ingen visste helt hva de skulle gjøre med ei sånn øy, men da New York opplevde en boligkrise etter andre verdenskrig, fikk noen en idé: Hva med å bygge boligblokker der? I 1969 ble den leid ut til New Yorks Urban Development Program for en periode på 99 år, og de kjente arkitektene Philip Johnson og John Burgee tegnet planen for det som skulle bli et helt nytt samfunn, et steinkast fra storbyen. Gjennom det statlige Mitchell-Lama-programmet ble eiendomsutviklere tilbudt billige tomter og lavprislån mot at de leide ut eller solgte en viss prosent av leilighetene de bygde til folk med lav og middels inntekt. Og planen virket. Folk strømmet til øya, som fikk navnet Roosevelt Island.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.