Det lille eplet

Roosevelt Island var en av New Yorks best bevarte hemmeligheter. Her kunne folk finne rimelige leiligheter et steinkast fra Manhattan. Nå har kapitalismen funnet veien over elva.

GONDOLEN LØFTER OSS opp, opp og vekk fra trafikken på 59. gate på Manhattans Upper East Side i New York. Vi er over skyskraperne, vi er over East River, og etter fire minutter er vi i en annen verden, i en søvnig liten småby der folk hilser på hverandre på gata, der de akkurat fikk sin første Starbucks, der servitøren på restauranten Trellis sier «long time, no see» og refererer til at det er tre dager siden vi var innom sist.

DET VAR EN GANG ei øy som lå mellom Manhattan og Queens. Den smale, tre kilometer lange øya hadde ligget der forlatt og ubebodd i noen år, ingen brydde seg om den, ingen visste helt hva de skulle gjøre med ei sånn øy, men da New York opplevde en boligkrise etter andre verdenskrig, fikk noen en idé: Hva med å bygge boligblokker der? I 1969 ble den leid ut til New Yorks Urban Development Program for en periode på 99 år, og de kjente arkitektene Philip Johnson og John Burgee tegnet planen for det som skulle bli et helt nytt samfunn, et steinkast fra storbyen. Gjennom det statlige Mitchell-Lama-programmet ble eiendomsutviklere tilbudt billige tomter og lavprislån mot at de leide ut eller solgte en viss prosent av leilighetene de bygde til folk med lav og middels inntekt. Og planen virket. Folk strømmet til øya, som fikk navnet Roosevelt Island.

- Det var en interessant idé, å fysisk lage et nytt samfunn der man brakte sammen folk fra alle bakgrunner og etnisiteter, sier Matthew Katz, som har vært leder for beboerforeningen Roosevelt Island Resident Association, RIRA, de siste ti åra.

- I den konteksten har det også vært en stor suksess. De 12 000 menneskene som i dag bor på Roosevelt Island snakker til sammen 60 språk. Jeg liker å sitte ved bassenget om sommeren og høre på alle de forskjellige morsmålene - og alle barna som snakker engelsk med en bred New York-aksent.

Da Katz og kona flyttet til Roosevelt Island fra Manhattan i 1989, forelsket de seg i øya med en gang.

- Det var så grønt her da, det var nydelig, og leilighetene var flotte og splitter nye. Nå er vi alle redde for å miste dem, sier han.

MITCHELL-LAMA er blitt kalt det mest suksessrike boligtiltaket amerikanske myndigheter noensinne har Men det er ikke så mye annet, sier ektemannen Allan, som mener øya først og fremst mangler et ordentlig sentrum.

- Vi har to restauranter og en elendig matvarebutikk. Det er det som er så rart: Vi er så nær Manhattan, men likevel så fjernt. Denne øya kunne jo vært en eksklusiv perle, sier Rebecca.

Det lille eplet

- Men i stedet er den bare litt … sliten.

Lisa Tolan, hjemmeværende diplomatfrue på luftetur med hunden sin Bella, bryr seg ikke så mye om det.

- Prisene er bra, det er som en stille oase, og Manhattan er jo rett der borte! Da vi først kom ut hit tenkte vi at det måtte være noe galt, noe vi ikke så, men vi har ikke funnet det ennå, sier hun.

- Roosevelt Island er rett og slett en godt bevart hemmelighet. Det er utrolig mange folk på Manhattan som ikke vet at det går an å bo her en gang. Vi er en del av et samfunn her ute. Du kan jobbe i byen, komme hjem, og føle at du er på landet.

Det er småbyfølelsen innbyggerne på Roosevelt Island er så redde for å miste. De er redde for å bli for store, for mange, for dyre, og slike bekymringer blir formidlet både i lokalavisa The Main Street Wire og på RIRA sitt månedlige møte i kirka på Main Street, der en av representantene onsdag kveld oppsummerer med at hun er «redd Roosevelt Island skal bli et speilbilde av Manhattan». I dag styrer Roosevelt Island seg selv, men hva som skjer når øya offisielt skal gis tilbake til New York City i 2069, er det ingen som vet.

Det som imidlertid er sikkert, er at Roosevelt Island er en øy som historisk sett er vant til forandringer. Navnet alene har vært endret utallige ganger. Da indianerne solgte jorda til hollandske kolonister i 1633, het øya Minnahononck Island. Seinere har den hett Varckens Island, Manning’s Island, Blackwell’s Island og Welfare Island, den har vært eid av kapteiner, konger og slektningene deres, og den har huset både griser, syke og kriminelle. Den mest spesielle perioden i øyas historie var trolig på 1800-tallet, da sykdommene og kriminaliteten som fulgte den voldsomme immigrasjonen til USA fikk myndighetene i New York til å kjøpe øya og bruke den som et slags isolat. Det ble bygget 14 spesialsykehus som skulle ta hånd om folk med blant annet tuberkulose, gulsott og kreft, i tillegg til et galehus og flere fengselsinstitusjoner. Og det var ikke bare hardbarka kriminelle som ble sendt til øya. Også storheter som skuespiller Mae West var innom. Hun ble dømt til ti dagers fengsel for å ha spilt og vært medprodusent i et Broadway-stykke med navnet «Sex».

- Ryktene sa at fengselsvokteren tok henne med på kjøretur på øya hver ettermiddag, og at han introduserte henne til moren sin. Det eneste West selv klaget på, var den stygge fengselsuniformen og undertøyet hun syntes klødde. Jeg tror egentlig hun hadde en fin tid i fengselet! sier Zakie Wazani, som jobber i den historiske foreningen og besøkssenteret på Roosevelt Island.

Selv er Wazani fra Gran Canaria, men har bodd i USA i over 30 år. Hun hatet New York da hun kom hit. Men elsket Roosevelt Island umiddelbart.

Øya bortenfor øya: Det er mange i New York som knapt vet at det bor folk på den smale øya i East River.
Øya bortenfor øya: Det er mange i New York som knapt vet at det bor folk på den smale øya i East River. Vis mer

- Vi er Manhattans pene hage, sier hun.

- Roosevelt Island er et paradis. Og måten de planla og bygde opp dette samfunnet på var jo unik i verdenssammenheng den gangen. Det er bare så synd at det har gått galt.

BLOKKENE på Roosevelt Island som fortsatt er en del av Mitchell-Lama-programmet har de siste åra hatt en venteliste på tre år. Fortsatt sies det at det er 20 prosent billigere å leie og 30 prosent billigere å kjøpe enn på Manhattan, men Matthew Katz tror ikke det varer lenge.

- Om ti år vil det ikke være rimelige leiligheter igjen på denne øya, sier han.

- Det vil være enda et homogent område av New York City. Selv om det er et desperat behov for rimelige bosteder, er det ingen som vil bygge dem, for de genererer ikke nok inntekter. Men behovet vil jo ikke forsvinne. Vi har alle disse advokatene og forretningsmennene, men noen må jo kjøre bussene også, noen må undervise på skolene. Hvor skal de bo? Nabolag som folk trodde var lavpriset, som Lower East Side, Chelsea og Brooklyn, de er alle dyre nabolag nå. Og hvis du ikke har råd til å bo der lenger, hvor drar du da? Folk må flytte til New Jersey og ta T-banen i over to timer for å komme seg på jobb på Manhattan. De er kanskje vant til sånt i Los Angeles, sier Katz.

- Men ikke her i New York.

rfu@dagbladet.no

Denne saken står på trykk i Dagbladet Søndag. Vil du lese flere saker fra søndagsmagasinet, trykk på lenka nedenfor.

Bekymret: Matthew Katz, leder for beboerforeningen RIRA, og Dick Lutz, redaktør for lokalavisa, frykter hvordan øya vil utvikle seg.
Fornøyd: Lisa Tolan mener hun har funnet en stille oase i New York.
Ikke del av planen: The Octagon er med sine 500 luksusleiligheter kilde til frustrasjon hos mange av de originale innbyggerne.
Den nye generasjonen: Allan Vandermolen fra New Zealand jobber i FN, og bor sammen med datteren Rosa og resten av familien i en av de nye, dyre bygningene på øya.
Øymenneske: Zakie Wazani kom fra Las Palmas til New York for 30 år siden. Roosevelt Island fikk henne til å føle seg hjemme.
Lokalsamfunn: Hassan Chaudjury hilser alle gjestene sine med fornavn. På Trellis, er alle gjestene stamgjester.
Uvanlig reisemåte: Det tar fire minutter å komme seg fra Manhattan til Roosevelt Island med den røde gondolen, som også har vært med i store Hollywood-filmer som «Spider-Man». Queensboro Bridge til venstre.
Utsikt: Roosevelt Island har gangveier rundt hele øya, og er godt tilpasset barnefamilier og handikappede. Til høyre ligger Manhattan.