Det lille lyset

Hva i huleste har skjedd med Lise Myhre (32)?

Hva i all verden? Er hun full? En ting er at Lise Myhre dukker opp i blondebluse. Hvit blondebluse. Bare det gir grunn til bekymring. Men hun klarer ikke slutte å flire. Hun gliser mot kelnerne som aldri kommer. Hun bobler over, omtrent slik du blir etter to glass champagne. Seks måneder i mammapermisjon, og så dette?

- Dukker Nemi opp med gulpeklut på skuldra nå?

- Hæ Hæ! Nei, og det er derfor jeg ville gjøre intervjuet. Innmari mange tror serien skal legges ned eller ta en helomvending. Det er ikke riktig.

- Du lover at hun ikke blir mer barnevennlig?

- Jeg har sagt mange ganger at Nemi er ikke, og har aldri vært, et speilbilde av meg.

Igjen - dette dovne, sprekkeferdige smilet. Kelneren vet ikke hva Solo er, men Lise vinker blidt til henne når hun går for å finne det ut.

- Du virker veldig…lykkelig?

- Jeg har det veldig bra med kjæresten min, og jeg har nettopp fått et friskt og fantastisk barn som jeg har ønsket meg. Det er helt…for meg veldig riktig. Det ble utrolig fantastisk. Bedre enn jeg hadde forestilt meg. Storm er uten sammenlikning det aller, aller, aller fineste i livet mitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men ingenting av dette unner du Nemi - hun skal være singel resten livet?

- Hun har det jo så bra. Det er det dere ikke skjønner. Hun har aldri ønsket å gifte seg og bo i hus med hage og sånt.

- Skal du gifte deg?

- Jeg er forlovet, så jeg er halvveis.

- Skal du stå svart brud?

- Nei, det spørs vel. Jeg har ikke tenkt så mye på bryllupsbiten. Men det er fint å ha ringer. Det betyr noe.

I ti år har hun prediket annerledeslivet. Tegneseriefiguren Nemi er blitt skytsengelen for de ensomme, de rare, de bleike. A5-folka. Kan man da trygt la hjernen bak det hele flytte inn i den øvre middelklassens høyborg - Ekebergåsen i Oslo? Kan man valse rundt i blondetopp og tenke hagestell, uten at det får konsekvenser? Nemi fnyser hånlig, og bestiller en ny øl.

- Nok en gang - Nemi er ikke meg. Folk tror jeg har vært på fylla de siste ti åra, men jeg har sittet hjemme og tegnet at Nemi gjør det.

- Det er litt skuffende å høre.

- Jeg ser du synes det. Men jeg vil ikke være annerledes på liv og død. Dessuten skiller vi oss ganske mye ut på Ekeberg. Simen er bassist i black metal-bandet Dimmu Borgir og jeg lever av tegneserier. Men jeg er lykkelig. Jeg er ikke opptatt av hvordan det ser ut.

En gang i oppveksten tok faren en alvorsprat med henne. Han var bekymret for datteren. Hun hadde gått så mye i dongeri, syntes han. Det er ikke noe galt i å være annerledes, insisterte han. Verden trenger folk som tenker annerledes. Da hun seinere entret scenen som Norges eneste kvinnelige serieskaper for ti år siden, var hun blek og svartkledd. På den tiden var det ensbetydende med kirkebrenning og satansympatier.

- Nemi startet som maskoten til de som ikke hørte hjemme blant flertallet. Jeg har brukt tid på å formidle at det er greit. Jeg tror man kan lære å se ting annerledes. Det er akkurat det kunst handler om. Å se et dørhåndtak, og tenke at det også kan være stjerneformet.

- Må man arbeide for å fortsette å være annerledes? Det er tross alt enklere å falle inn i strømmen med de andre?

- Ehh…nå har jeg ikke helt kontrollen på hva vi snakker om kjenner jeg. Hæ hæ! Jeg har fem svar i hodet. Og jeg svarte deg vel ikke skikkelig på forrige spørsmål heller.

- Det var det med annerledeshet…

- Jo! For meg handler ikke det om å ha hanekam og kjempe mot systemet hele tida. På mine signeringer kommer punkere og åttiåringer i skjønn forening. Og de kjenner seg igjen i Nemi. Hun har en sårhet i bånn som har vært der siden jeg startet å skrive. Hun er en veldig ensom figur. Selv om hun har en venn som går igjen, er det stort sett bare henne.

- Hvis menn på åtti kjenner seg igjen, er ikke Nemi blitt for brei?

- Sånn har det vært hele tiden. Han åttiåringen sa han hadde samme «attityd» til livet. Han bodde på gamlehjem i Stockholm og fikk ikke drikke brennevin til maten lenger.

Forkjærligheten med den ensomme rytter, er altomfattende. Hun fjernadopterer ting. Barn i Afrika. Utekatter i Bergen.

- Hvordan gjør du det, sender du penger?

- Ja. Du får bilde og alt mulig. Dyrebeskyttelsen klarer ikke omplassere alle utekattene. Noen blir aldri tamme. De setter ut varmekasser og mat til dem.

- Du er fadder for en katt?

- Og en coyote jeg fikk til bursdagen. Den bor i Amerika i reservat. Jeg har fått et bilde, det ser nesten ut som et konfirmasjonsbilde, med svart papp og gullkant rundt. Den har ikke hale, fordi noen plaget den og bandt den fast til et gjerde. Nå bor den der. Er det ikke fint?

- Jo. Men coyoter, de er vel ingen truet dyreart?

- Det er ikke så mange igjen. Men om jeg oversetter riktig med coyote, det vet jeg ikke. Det står et eller annet langt navn som slutter på wolf. Men det er jo ikke en ulv, det kan jeg se av bildet.

- Er det litt bekymringsfullt at de du gir penger ikke vet hvilket dyr det er?

- De har rett navn. Jeg bare vet ikke hva det heter på norsk. Jeg har hatt mye forskjellig opp igjennom.

Så mye forskjellig at da hun ringte mora for å fortelle at hun hadde kjøpt en sånn bæresele til barn, som heter Babybjørn, trodde hun automatisk at datteren hadde adoptert en liten bjørn et eller annet sted i verden.

- Så koselig, hvor bor den, var hennes respons.

Du ser det i serien også. De gangene Nemi-stripene handler om dyr, siver en ny tone til overflaten. Hun blir kompromissløs.

- Har du mer sympati med dyr enn mennesker?

- Mange tror det. Jeg blir overrasket over at folk blir opprørt når jeg skriver at vi må passe på truede dyrearter. De spør: hvorfor bryr du deg ikke om menneskene. Og jeg…

- De blir forbanna rett og slett?

- Ja, provosert. Men det henger sammen. Jeg stoler ikke på folk som ikke er snille mot dyr, fordi de antakelig ikke er snille mot mennesker. Jeg er veldig opptatt av at det skal gå bra med planeten vår, det vil jo i aller høyeste grad menneskene ha utbytte av. Jeg vil at sønnen min skal vokse opp i en verden som fortsatt har isbjørner og fjellrev, og som vet å verdsette levende vesener framfor penger og ting.

- Ingen sier at de ikke vil det skal gå bra med kloden, men de færreste gjør noe med det?

- Ingen er uenig i at vi skal behandle de eldre bedre heller, vi gjør det bare ikke. Altså…Jeg lager først og fremst underholdning. Men jeg har veldig mange lesere. Det er deilig å ha en stemme. Og jeg er optimist, jeg tror at alle de små dråpene av engasjement nytter.

Veldig mange lesere er ingen overdrivelse. Hun publiseres i 125 dagsaviser. Bøkene hennes oversettes til flere språk. Hun har eget blad i Norge og Sverige. I fjor tjente hun åtte millioner. Jepp, du leste riktig. Åtte millioner.

- Hvordan er det å tjene så mye penger etter så mange blakke år?

- Det er veldig deilig. Men den nyrike stilen, med femten gullstatuer i stua, det er ikke min stil.

- Har du ikke unnet deg noe ekstravagant?

- Jeg har en veldig stor tv.

- Hvor stor? En hjemmekino?

- Nei, bare en jævlig svær tv.

Den gangen Nemi ble skapt, hadde hun egentlig bestemt seg for å gi opp. Nemi var et slags siste krampetrekning, før hun skulle legge tegneserier på hylla. En siste stripe til Bladkompaniet som ble begynnelsen på alt.

- Er du redd for å gå tom?

- Ikke lenger. Mange sier at de siste to og et halvt åra med Nemi har vært de beste. Ideene bare kommer til meg. Alt går så lett. Fordi jeg har…vært veldig glad. Og det tror jeg synes.■

iwt@dagbladet.no