Det nye Germania

Tyskerne dro til Paraguay for å bygge et jødefritt rike. Etterkommerne deres bor her fortsatt.

Du skal ikke spørre fremmede om de er kannibaler. Ikke når du står foran to verdensisolerte brødre i Paraguays jungel. Særlig ikke når de tannløse gubbene med bensinstasjonscapser ser på seg selv som kjernen i en arisk rase.

Jeg gjør det likevel.

- Hørte forresten at dere skjøt et par tyver og grillet dem. Stemmer det ..?

Gresshoppene stilner i maisåkeren.

Brødrene Schweikharts skitne ansiktsfurer strammes. Svetten svir i øynene når jeg blunker, og noe mye større enn livet mitt passerer revy. Det er bilder fra en 120-årig reise som begynner og fortsetter på denne plassen. I en glemt koloni som ble bygd av en ødeleggende drivkraft: blodshat.

Fire dager før møtet med brødrene humper jeg fram i en Volkswagen og prøver å tyde landskapet etter et 1800-tallskart som en antikvariathandler har prakket på meg.

- Stedet ligger mellom elvene Aguaray Guazú og Aguaray Jejui Guazú, forklarer jeg seinere en kjøpmann. Som begynner å le.

- Der finner du ikke noe annet enn mygg.

Wunderbar: Familien Hauenschild er etterkommere av de første tyske kolonistene i Nye Germania og har bodd her hele livet. For dem er det
utenkelig å omgås ikke-tyskere. - Miljøet er wunderbar for barna,
sier ekteparet Hugo og Mariana.
Wunderbar: Familien Hauenschild er etterkommere av de første tyske kolonistene i Nye Germania og har bodd her hele livet. For dem er det utenkelig å omgås ikke-tyskere. - Miljøet er wunderbar for barna, sier ekteparet Hugo og Mariana. Vis mer

- Men de blonde tyskerne da?

- Denguefeber, det er hva du kommer til å få.

Vegetasjonen tetner. En grøt av knuste og halvdøde insekter dekker bilruta. Jeg fyller bilhøyttalerne med Richard Wagners «Sigfried Idyll». Jeg reiser i en urskogsregion som av amerikanske sikkerhetskilder regnes som den farligste i Sør-Amerika. Det sies at al-Qaida, Hezbollah, IRA, colombianske rebeller, baskiske separatister, internasjonal mafia og høyreekstreme Aryan Nation holder til her. En cocktail av hat.

Jeg slukes av tropenes mørke og minnes poeten Goethes valgspråk: «Over graver framover!»

Det eneste livet lyskasterne fanger er beltedyr og nattsvermere. Ujevnheter i jordveien truer med å ødelegge bilens understell. Jeg ferdes gjennom en dal omringet av jungel, gjennomskåret av Aguaray Jejui Guazús pirayavann. Da framkalles Guds hånd - et gryningsfenomenet som får området til å virke beskyttet av en høyere makt. Nettopp dette var Bernhard Förster og Elisabeth Förster-Nietzsches tanke da de skapte Nye Germania.

Rykende sigarsneiper suser forbi hodet mitt og faller ned blant banantrærne der vi sitter og snakker om utarmede gener. Christoph Schubert kjederøyker billig paraguayansk tobakk. Lei av å være lege i München, ble han igjen i Nye Germania da han ble invitert hit av en franciskanerprest for tjue år siden.

Han forteller om Nye Germanias medisinmangel, om misbruksproblemer hos de paraguayanske familiene, at de blir syke av alt kjøttet de hiver i seg. Videre snakker Schubert om siklende munner, et barn som er sein i utviklingen.

I klartekst: innavl.

Det nye Germania

For det genetiske materialets skyld er etterkommerne av tyskerne tvunget til å blande seg med andre. Enten det eller å dø. Nå blander de seg effektivt. I skolen er det ikke lenger bare tyske navn.

- Rasa pura er snart borte i Nye Germania. Færre holder på ideen om rasens renhet, forteller Schubert.

Men fortsatt finnes det en gruppe her som tror på en høyerestående rase. Søndager samles de for Deutsche Stunde; tysk rundfunk via nasjonalradioen Radio San Fernando. De fyller benkene i sin lutherske kirke, heiser tysk flagg og spiller trekkspill på årlige fester for koloniens grunnleggelse. De har blitt en koloni i sin gamle koloni. Skjermet fra omverdenen, med sinnet i fortida.

Med destinasjon Sør-Amerika gikk fjorten tyske familier om bord på steameren «Uruguay» i Hamburgs havn 15. februar 1886.

- Tusentalls tyskere kommer til å følge dere, forkynte deres ledere, ekteparet Bernhard Förster og Elisabeth Förster-Nietzsche.

Utferden fra moderlandet ble innledet med en månedslang havreise blant kakerlakker og skipsrotter. De overbeviste seg selv om at bedre tider ventet og foldet hendene til bønn i lasterommet. Etter fem døgn i Montevideo førte en annen båt dem oppover Paranáelven, enda dypere inn i det myggbesatte området som skulle bli deres nye hjem.

To dager seinere, på årets varmeste dag, sto selskapet på kaia i Asunción. Byen lå i ruiner etter krig. Men Bernhard hadde forklart at oppgaven var tuftet på tysk disiplin og Guds vilje: «Til tross for de mange vanskelighetene skal emigrantene vite at de har deltatt i et storslått foretak. Dette oppdraget har et navn: menneskeslektens renselse og gjenfødelse og bevaring av den menneskelige kulturen.»

Blonde og blåøyde kom de hit for å bygge et arisk tusenårsrike. Et jødefritt Tyskland i Paraguays hjerte. To år etter ankomsten bodde de fleste av dem i skur.

Viktigst for Elisabeth Förster-Nietzsche var Försterhof, hennes residens. I mars 1888 sto den klar, hvorpå Nye Germanias innvielsesseremoni ble holdt. I ett brev til sin mor skrev Elisabeth: «Utenfor hver bondegård vi passerte sto festkledde mennesker …/… som holdt fram sine spedbarn for at jeg skulle velsigne dem.»

Herr Enzweiler, en av ekteparets nærmeste, løftet glasset:

- Lenge leve koloniens mor.

Så sang de under mangotrærne:

- Deutschland über alles, über alles in der Welt.

Propagandaen påsto at klimaet var perfekt for tysk kropp og sjel. Det eneste problemet, mente Elisabeth, var at varmen gjorde det vanskelig å piske fløte.

I virkeligheten vekslet det mellom hete og regn som ødela alt. Mens familiene arbeidet for å overleve, kalte Elisabeth Nye Germania sitt «fyrstedømme». Hun kunne umulig unngå å se at hennes undersåtter levde dårligere enn de dårligst stilte i Tyskland. Likevel fortsatte teselskapene hennes på Försterhof. Mens Bernhard ofte ble sett ridende på en hvit hest gjennom kolonien, med krav om at møtende måtte stige av hesten.

Nå er det doktor Schubert som galopperer gjennom Nye Germania i svarte ridestøvler, når han ikke dundrer fram på en crossmotorsykkel.

- Og der er casa de Mengele, peker han før vi skilles.

En teglsteinshaug fra huset, noen grapefrukttrær på en tomt som jungelen har absorbert. Det er restene av et av SS-legens ukjente gjemmesteder. Jaget for krigsforbrytelser hadde han en rekke alias og skjulesteder. Han fikk paraguayansk statsborgerskap med sitt rette navn i 1959 og det antas at han ble beskyttet av Alfredo Stroessner, landets tyskættede president.

Annenhver person her nevner Mengele. Ingen nevner hans menneskeeksperimenter. Et feilstavet gateskilt, «Elizabeth NigtzChen», er et vink om en mørklagt historisk arv.

Med Mengeles frukt i lomma vandrer jeg til våtmarkene der kolibrifugler flakser gjennom et teglstensbruk. På kartet sitt tegnet Förster inn veier som han vandret på her i 1883 og i 1885. Jeg klatrer opp på en teglstabel og kikker ut, på trær og innsjøer, i en korridor gjennom jungelen og helt til horisonten.

Utsikten fra basen min på herberget Germania er småhus med gjerder rundt jordstykker. Herreløse hunder, handikappede landstrykere og berusede som hilser glatt.

Dagene i Nye Germania blir fort ensformige.

I håp om action besøker jeg de som påstås å være Sør-Amerikas mest korrupte - politiet. De vil ikke ha pengene mine. Ikke vil de gi slipp på meg heller. Jeg er et friskt pust i deres monotone tilværelse.

- Vi jobber mest med bøter, og bøtelegger flest lastebilsjåfører. Smugling, vet du, sier sjefen Martinez.

Politihåndbøkene som har blitt sendt til dem fra sivilisasjonen ligger urørte i en bunke. På den leirete veien passerer avmagrede kyr, kaklende høns, noen hunder og fylliker. De få bilene som forviller seg hit stoppes automatisk.

- Som sagt, noe må vi gjøre, sier Martinez og gir meg telefonnummeret sitt.

- Havner du i trøbbel så sier du bare at du kjenner meg, så ordner det seg.

Nye Germania står ikke i noen guidebok. Uansett hadde Försterhof, rasekoloniens hovedkvarter, neppe blitt listet som et turistmål. En morken trestolpe som en gang holdt verandataket oppe, en oppvaskbenk og noen gulvfliser er alt som er igjen av Elisabeth Förster-Nietzsches residens. «Bare palmenes silhuetter mot den røde kveldshimmelen minner oss på at vi ikke er hjemme i vårt kjære Tyskland» skrev hun den gang det fantes dører med vevde draperier, eksklusive møbler og et piano her. Det ble drukket likør, og på veggen - Goethe i gullskrift: «Über Gräber vorwärts!»

For 15 år siden var stedet hjem for griser. I dag huser det ingen.

Svingete løvskogsstier fører meg til Tacuruty - maurtueplassen - en drøy mil fra sentrale Nye Germania. Her vokser termittenes tårn ut av svidde jordstykker. Vinden river veien til støv der trærne ikke beskytter. I bilen slipper jeg løs Wagners valkyrieritt.

Hjemmene til familiene Schubert, Fischer, Stern, Schütte, Kück, Hähner og Schweikhart ligger omgitt av grønn vegetasjon. Her fortsetter de seks, syv familiene fra de første kolonistene med å holde blodet sitt «rent». De snakker helst bare tysk. La gente perdida, kalles de lokalt. Det tapte folket.

En av stiene ender ved en hvitkalket gård, omkranset av sitrontrær og søramerikanske furuer. Der blir jeg møtt av tre blonde og barbeinte barn med skitne klær og klare blå øyne.

- Guten tag, hilser de.

Jeg husker Elisabeths ord: «De barn som blir født her kunne uten videre sendes til en spedbarnskonkurranse …/… de fryder alle med sin friskhet og helse.»

Barnas far, 48-årige Hugo Albino Haudenschild, henger eukalyptus ved siden av bananklasene under verandataket. Kona Mariana (33) henter stoler og vi setter oss med utsikt til ei slette. Gribber jager kadavre der ute.

- Miljøet er wunderbar for barna. Vi har dette i stedet for tv, sier Mariana.

Hun og mannen har fått tre gutter og ei jente på gården.

- Bil har vi heller ikke, så vi kommer oss ikke noe sted. Å omgås «ikke-tyskere» er utenkelig for dem, men når de får vite at jeg er tyskfinsk åpnes dørene.

I løpet av min tid i Nye Germania sendes jeg fra familie til familie. Alle er mer eller mindre i slekt med hverandre. De skreller frukter til meg, holder vakthunder borte. Det slår meg at ingen spør meg om min verden.

I stedet viser de fram sine tyske familiedokumenter. Når de guider meg på eiendommene sine, forflyttes jeg bakover i tid. De er 1800-tallsbønder som sine forfedre. Alt skjer manuelt. Slår avlingen feil ber de til Gud. I 120 år har troen vært limet hos Förster-Nietzsches arvtakere.

- Livet er hardt, sier Hugo. - Vi får ikke lønn for arbeidet, har ikke noe sted å selge det vi avler. Vi avler maniok, mais, bønner, appelsiner, mandariner. Vi har egg og lager egen ost. Noen i Tyskland hjelper oss litt, for tiden venter vi en ny tysk pastor og vi er ganske selvforsynte. Men vi trenger penger til klær og annet. Med den nye regjeringen etter Stroessner har det blitt vanskeligere for oss tyskere. Vi får ikke hjelp når vi trenger det.

Ingen strøm, ikke noe kranvann, ingen penger.

- Vi overlever mer enn vi lever, fortsetter Mariana. - Når guttene blir større må de vandre flere mil til fots hver dag for å få gå på tyskspråklig skole. For jenter er det bare en mulighet; å bli husmor. Jeg må arbeide både som mann og kvinne. Men jeg tenker aldri på å flytte. Selv om jeg er utdannet sykepleier og kan få jobb andre steder.

Hugo vrir seg:

- Men paraguayanerne reiser utenlands for å jobbe. Kanskje burde jeg gjøre det samme. Men å være blant ikke-tyskere … Den tanken er ikke morsom.

Også i 1892 ventet kolonien på en tysk prest. Heller ikke da var de selvforsynte. Avlinger ble overgitt, kolonister døde av sykdommer. En nygermaner skrev til kolonialselskapet i Tyskland: «Det finnes ikke en eneste kolonist som er fornøyd med sin lott og hvem kan klandre dem?»

Bernhard kjente kritikken og unnvek Nye Germania. Han flyttet med dårlig psyke inn på Hotel del Lago i San Bernardino. Etter seks ukers opphold skrev han den 2. juni 1889 til sin kone: «Det står dårlig til med meg».

Morgenen etter lå han død etter en siste drink, en blanding av stryknin og morfin.

Elisabeth fikk en lege til å skrive en falsk dødsårsak: nervesammenbrudd som følge av håpløs kamp. Hun skrev at Bernhard var «en kjempende helt, Valhall verdig, i hvems ansikt bildet av den sanne Kristus ble forent med bildet av den virkelige tyske rasen.»

Raseprosjektet hadde mislyktes. Massene som grunnleggerne hadde håpet på, ble igjen i Tyskland. De som ble igjen i kolonien var de «rasetro»; familiene Schütte, Haudenschilds, Erck og Fischer. Samt de lutfattige, som Schweikharts og Schuberts.

Noen flyttet til naboland, noen giftet seg med paraguayanere.

Elisabeth forlot kolonien i 1893 for å starte sitt neste prosjekt: å gjøre sin bror, filosofen Friedrich, til et ikon i det kommende Tredje riket under Adolf Hitler.

De tropiske kveldene i Nye Germania fikk en ny attraksjon på 1930-40-tallet da Carlos Richert, den tyske presten i Asunción, kom med sin filmprojektor. Til insektenes svirring viste han nazistiske filmer. Hitlers tale gjorde inntrykk, men for en ny generasjon nygermanere var Tyskland abstrakt. Da krigen brøt ut forsøkte Martin Schmidt, nyoverbevist nazist, å samle unge som ville kjempe for et land de aldri hadde satt sin fot i.

På skolen ble Nye Germanias barn strengt oppdratt, og et nostalgisk bilde av forfedrene ble opprettholdt. I benkeradene ble det sunget tyske folkeviser samt Tysklands nasjonalsang etterfulgt av nazistenes partisang Horst Wessel Lied. Den tyske lærerinnen trollbandt med fortellinger om snørike juler i et mystisk land.

«En dag kommer de til å være nasjonalsosialister alle sammen», trodde Elisabeth Förster-Nietzsche.

Etter å ha ligget glemt i årtier, tørket nazistene støv av kolonien, for dens propagandaverdi. Hitler gjorde Bernhard til nasjonalhelt, graven han i San Bernardino ble renovert. Elisabeth Förster-Nietzsche ble det Tredje rikets mor.

Magdalena Fischer er det «ariske» Nye Germanias gudmor. For henne er koloniens grunnleggere høyst levende.

- Det er bare å sparke dem, så hører de, sier hun til meg om hundene sine og smekker til dem med en kjepp.

Vi setter oss i skyggen på verandaen, med Tacurutydalen og elva foran oss i kveldens soldis. Parakitter kakler i trærne. Costa Norte heter området. Familiene her kaller det Costa Fischer.

- For her stammer alle fra familien Fischer, forklarer Magdalena.

Mannen hennes Bernhard Otto Fischer ruller ut. Han er blind og sitter i rullestol, 94 år og veteran fra Chacokrigen i 1932 mellom Paraguay og Bolivia.

- Verst med fronten var vannmangelen, forklarer Otto. - Vi drakk fra kaktuser. Når det ikke fantes, drakk vi urin.

Magdalena har selv rundet 90.

- Vi er eldst i Nye Germania, sier hun og understreker at hun har opplevd nesten hele Nye Germanias tyske historie. Derfor angår «de andre» henne ikke.

Paraguayanerne vet ikke hva hardt arbeid innebærer, mener hun.

- Nye Germania har ikke mange rene tyskere igjen. De er utdøende. Men vi fortsetter å verne om det tyske. I bryllup, på fester og i jula synger vi tyske sanger. Nå finnes det selvsagt tyskere som gifter seg med paraguayanere. Slik var det ikke før. Da vi var unge så vi aldri på dem en gang.

- Ja, det var flott da vi var unge, istemmer Otto.

De viser meg portrettbilder av Elisabeth og Bernhard.

Tre ganger ble Elisabeth Förster-Nietzsche nominert til Nobelprisen i litteratur. Som sin brors formynder tjente hun godt på hans bøker selv etter hans død i 1900. Seinere ble det avslørt at hun hadde fordreid og endret budskapet hans, spesielt under redigeringsarbeidet med hans uferdige bok «Vilje til makt». I bankmannen Ernst Thiel i Stockholm fikk Elisabeth den viktigste økonomiske støttespilleren for et i stor grad forfalsket Nietzschearkiv. Thiels donasjoner gjorde att hun lukket øynene for at han var jøde. Da Hitler kom til makten i 1933 skrev hun til Thiel: «Vi har plutselig skapt …/… det vi alle har ventet på: «Ein volk, ein Reich, ein Führer.»

Hun fant beskyttere blant nazistene. En av hennes nærmeste var Wilhelm Frick, Hitlers innenriksminister som kom til å forme Nürnberglovene, den antijødiske lovgivningen. Da Elisabeth Förster-Nietzsche skulle gravlegges 11. november 1935, var føreren med. Fritz Sauckel, seinere hedersgeneral i SS og ansvarlig for utryddingen av polske jøder, holdt tale:

- Vårt tyske folk burde kjenne evig glede over å få hylle denne edle og storslagne kvinnen.

Rørt la Hitler sin krans i blomsterhavet.

Gata utenfor Elisabeths Villa Silberblick i Weimar ble flankert av hedersvakter fra SS, SA og Hitlerjugend. Veien til kirkegården med den hakekorsdraperte kirka ble fylt av stormtropper. Elisabeth ble 89 år.

Og enda hadde ikke jødeutryddelsene begynt.

Magdalena Fischer minnes tida etter, merket av Hitler.

- Tyskland betalte skolen og sendte sanghefter.

Jeg besøker skolen som for lengst er forlatt. Krigstidas elevstoler ligger kastet i en haug, som et monument. Med det Tredje rikets kollaps ble kolonien på nytt glemt. Noen av mennene hadde dratt til et brennende Europa for å kjempe i SS. I 1946 ble fire av Elisabeth Förster-Nietzsches venner hengt i Nürnbergfengselets gymsal. Men flere av det Tredje rikets hovedmenn var borte, liksom Hitlers høyre hånd Martin Bormann og Josef Mengele. Begge skal ha gjort som flere tusen andre nazister, flyttet til Paraguay. Det sies at Bormann grunnla en egen jungelkoloni her: Waldner 555, og ble beskyttet av de andre tyske koloniene.

Magdalena Fischer forteller om herr Brandt, lege og reisende i jordbruksmaskiner, som ankom på 1950-tallet.

- Han bodde hos min svoger og reiste rundt her for å pleie fattige tyskere. Etter 1960 forsvant han. Mannen var Josef Mengele. Mengele skal særlig ha brydd seg om barna, de blonde og blåøyde resultatene av eksperimentet Nye Germania. Kanskje så han sin drøm om renraset avl realisert i Nye Germania.

I så fall så han Max og Fritz Schweikhart. De er 74 og 70 år og de mest isolerte av tyskernes etterkommere. Brødrene har levd med sin mor Olga, født Fischer, hele livet. Nå når hun er borte står de der, i ødelagte plagg, ensomme med hundene. Dyrene bjeffer og napper etter leggene mine.

Campingstolen under meg er så skitten at buksene klistrer seg fast. Etter årtier med ensomhet og isolasjon har brødrene gått glipp av det meste av verdens utvikling; livet bortenfor Myrstacksplatsen er tåkete. Det virker ikke som om de har klart for seg eksakt hva Nazi-Tyskland innebar, de begriper ikke hva jeg mener når jeg snakker om Øst-Berlin. Med sachsisk dialekt ispedd indianerspråket guaraní guider de meg blant egenproduserte redskap, merkelige totempåler, avfallshauger og avlinger. Brødrene ler når de får se postkort som viser Berlin før krigen. Max er mest begeistret over en svensk frøpose. Forsiden prydes av en blond jente. Ensomhet vil de ikke antyde.

- Som tyskere lever vi jo i et kooperativ. Men det er klart, ingen kommer noensinne hit. Men myndighetene klarer vi oss uten. Vi er sterke likevel, sier Fritz.

- Vi har klart å få inn en tv-kanal der vi ser sport. Egentlig savner vi ingenting, sier Max.

Uten å tenke meg om spør jeg:

- Hvorfor har dere aldri hatt kvinner hos dere?

- Fordi vi ikke har funnet noen her i jungelen, svarer Fritz.

Den stivelsesrike roten maniok er deres faste føde.

- Jeden tag maniok, sier Fritz. Men det hender at vi baker brød.

Sladder skal ha det til at de skjøt noen tyver og hev dem på grillen.

Svett står jeg i maisplantasjen deres og hører meg selv stille det ugjennomtenkte spørsmålet:

- … Stemmer det?

Etter å ha åpnet øynene ser jeg det. Sorgen i hele deres vesen.

Utstøtte Schweikharts var traktens fattigste allerede som barn. Kannibalryktet er trolig bare løgn, skapt fordi de er lavest på rangstigen.

Det er nå jeg tar fram min siste gave, som en spenningsavleder.

- Gummistiefel, utbryter de. - Sehr gut!

- Bra mot ormebitt, påpeker jeg. - Norwegische qualität. Fra firmaet Viking.

Fritz setter en bambusstige opp mot appelsintreet, forsvinner opp i bladverket. Jeg har gitt guttene gummistøvlene mine og får en sekk med appelsiner i retur.

«La antisemittismen bevises i handling, her i Nueva Germania, at den sikter mot å skape noe i den sanne tyske tradisjonen», skrev Elisabeth Förster-Nietzsche.

Dette er sluttproduktet.

På en lokal kafé serveres sukkerrørsspriten som Elisabeth mente forverret lokalbefolkningens allerede rasemessige svakheter. Jeg spør etter menyen.

Embryologen Ernst Hackel, som influerte Hitler, advarte på 1880-tallet om at raseblanding gir biologisk forfall. Her har visjonen om en ren rase endt i sosialt forfall. Både for paraguayanerne og tyskerne. Nye Germania, den myteomspunnete juvelen i nazikronen, er den fattigste plassen i Paraguay.

Her er alkoholisme, familiebrudd, sykdommer som spedalskhet og tuberkulose. Likevel er etterkommerne av tyskerne friskere enn de øvrige innbyggerne, hvor parasittsykdommer og underernæring er vanlig.

Å snakke med rasekolonistene i Tacuruty selv om disse problemene, er ikke like enkelt. Å tro at du kan få dem til å betvile teorien som engang fikk forfedrenes til å flytte hit, hadde vært naivt. For dette er deres eneste og viktigste historie. Som Mariana Haudenschild sier:

- Den tyske arven er alt for oss. Vår ryggrad og vår selvfølelse. Vi kommer alltid til å føle oss tyske.

Raser har lenge blitt blandet i Paraguay. Tyskerne dro hit for å slippe jøder, men jødene kom allerede 400 år før. Kolonien ble skapt i et miljø der «raseren» ikke betyr en døyt.

Det illustreres under besøket mitt hos Leonardo Saiz, nytiltrådt kommuneordfører uten tyske røtter. Som den eneste her har han lyktes å få modemoppkobling. Når linjen bærer snapper han opp trender utenfor jungelen og gjør det til en virkelighetsfjern plan for Nye Germania, der så godt som alle er arbeidsløse:

- Jeg vil gjøre Nye Germania til et næringssentrum og satse på IT.

Ved siden av den semiantikke datamaskinen troner et bilde av Bernhard Förster.

Jeg står ved foten av Bernhard Förster grav på en høyde over byen San Bernardino og Ypacaraisjøen. Gravsteinen er mosegrodd og forfallen. Byens tyske skolebarn toget syngende hit i 1934 og strødde ut en pakke med jord som Hitler hadde sendt fra Berlin.

En vaklevoren rasekoloni var ikke det eneste Förster etterlot seg. På Hotel del Lago la han igjen en feit barregning, som hotelleieren betalte mot å få et jordstykke i kolonien.

Nazipartiet i Paraguay ble oppløst først i 1946, og foran peisen i matsalen på Hotel del Lago holdt Sør-Amerikas fremste nazister sine møter med tyske frender.

Den siste kvelden i landet sitter jeg alene foran den samme peisen med Wagners «Ragnarok» i bakgrunnen og brødrene Schweikhart i tankene.

Og jeg tenker tilbake på Marta Schütte, ei blind enke jeg møtte i Tacuruty. Som ikke hadde mye håp igjen.

- Vår verden er forrådt, sa hun.

Og la til:

- Og snart tapt. ■

Reportasjen er oversatt fra svensk, og vi beklager eventuelle feil som har oppstått gjennom oversettelsen. Finner du feil i artikkelen, vennligst ta kontakt med redaksjonen på e-post.

Gufs fra fortida: Adolf Hitler var sentral gjest da Elisabeth Förster-Nietzsche ble gravlagt i 1935. Ei av gatene i rasekolonien er oppkalt etter henne, men dog feilstavet.
Bedre før: Rasekoloniens gudmor Magdalena Fischer synes alt var mye bedre før. - Men vi fortsetter å verne om det tyske, sier hun. - Ja, det var flott da vi var unge, minnes ektemannen Otto (94).
<B>Ingen attraksjon:</B> Det er lenge mellom gjestene på herberget i Nye Germania.
Sendte jord: Kolonigründer Bernhard Försters grav. I 1934 sendte Adolf Hitler jord fra Tyskland som skolebarna i Nye Germania fikk strø ved graven.
<B>Blodsbrødre:</B> Brødrene Fritz (70) og Max Schweikart (74) er begge født og oppvokst i rasekolonien. De har aldri vært gift og får aldri besøk. Etter at moren døde er de helt alene. Men de sier de ikke savner noe. - Vi har klart å få inn en tv-kanal der vi ser sport, sier Max.
Lange armer: Politisjef Aurelio Martinez (i midten) og medarbeiderne Timoteo Fernandez og Ruben Romero.
Hilser på helten: Elisabeth Förster-Nietzsche ønsker første kolonifamiliene i Nye Germania. I dag er hun enke og ser dystert på Adolf Hitler velkommen til Nietzsche-arkivet i Weimar.
NYE GERMANIA:</B> Hvis du trodde at det ariske raseprosjektet startet og sluttet med Adolf Hitler, har du ikke vært i Nye Germania.
<B>Blonde og blåøyde:</B> Talia Haudenschild (7) og lillebroren hennes hilser høflig. Sammen med foreldrene og to andre søsken lever de isolert fra verden utenfor.