Det søte farvel

Det er samling på bånn. Det er derfor jeg har garnet mitt der.

AUGUST ER DET MYKESTE myke jeg kjenner. August er lyden av svalene som haster for å få barna sine flybårne før den ubarmhjertige norske høsten kommer og det blir på tide å benytte seg av returbilletten til tropene. Ungene skriker «Mer mat! Mer mat! Mer mat!», og foreldrene danser forbi på himmelen, ustanselig på jakt etter fluer og mygg eller hva-det-nå-er som holder de små svalehjertene i gang. Mor og far får ikke mye kvalitetstid sammen. En kort hilsen i lufta, eller på vei inn eller ut av reiret, er alt det blir tid til. Slikt tar på. Herom dagen så jeg en svalemor komme susende hjem i full fart. Hun var så sliten at hun bommet på den vesle redeåpningen rett under mønet. Hun deiset rett inn i veggen med et høyt smell, og falt livløs ned mot bakken. Hun falt og falt. En halv meter før den vesle, skjøre kroppen hennes traff sittesteinen, gjenvant hun bevisstheten, og med samme nonchalante eleganse som en trapesdanser slo hun salto to ganger, hvorpå hun ubesværet og i full fart fløy inn i redet til de ventende ungene. Hadde jeg ikke sett den forestående kollisjonen, hadde jeg trodd det hele bare var en oppvisning.AUGUST ER EN SKJELVENDE streng mellom sommer og høst. Det er mer sommer enn det har vært hele resten av sommeren. Endelig er dagene uforbeholdent dorske og kjælne, med små bomullsskyer som varsomt passer på ikke å stille seg i veien for sola. Og samtidig er høsten på vei. Nettene er så mørke at trærne blir skygger i skyggen, og nattbadene er fyrverkeri av morild: Tusen små lys mot kropper som ser blå ut i natta, og som ikke klarer å komme seg opp før de er blå av kulde i kantene, og trenger all varmen som hjemmelagd blåbærsnaps kan gi. AUGUSTLYSET HVILER PÅ modningens høyder. Det gjør ikke geitekillingene Saftis og Tyggis. Da de ankom gården, var de forsiktige og hengivne småbarn, så usikre på verden at de helst ville ha min eller Blågeitas bekreftelse på alt de gjorde. I løpet av sommeren har de blitt til pågående og til dels ufyselige tenåringer som ikke lenger husker tida da tåteflaske og menneskekos var alt de levde for. Ikke bare sniker de seg inn i huset enda de vet at det er strengt forbudt, nå har de også begynt å stjele maten til hønene, og gjerdet til kjøkkenhagen er ikke lenger et hinder. Som tenåringer flest ser de gjerdet som et bevis på at det som vokser på andre siden er morsommere enn det utenfor. Jentekillingen Saftis setter fortsatt av litt tid til kos på fanget med sin gamle mor, mens gutten, Tyggis, som for ikke lenge siden var så hjelpeløs at han måtte ha ekstrahjelp med tåteflaska, har erstattet hengivenhet med stanging. Når jeg sitter på trappa og slapper av, kan jeg når som helst risikere å bli rammet av to horn rett i siden. Nyrene mine, som får den hardeste medfarten av geitehorna, har for lengst foreslått å lage Tyggis-gryte, og selv om de i utgangspunktet ikke fikk støtte av annet enn et par såre ribbein, virker det som om forslaget sakte vinner mer støtte. HAVET LIGGER SÅ BLIKKSTILLE og inviterende at jeg drømmer at jeg seiler mot evigheten uten fare. Men august er også en besynderlig dus kjenning av land, og jeg gidder ikke annet enn å ligge på svabergene med ei bok ved siden av meg. Av rein latskap setter jeg garn fra Rauodden, mindre enn tjue meter fra båthuset, og inn mot det gamle båthuset i Kasvika. Vanligvis, når jeg drar helt ut til Kjeholmene, Bøkkersundet eller vika med det surrealistiske navnet Dalibukta, får jeg i beste fall to-tre fine fisker, og en hel bråte berggylte, som jeg ikke liker - selv ikke til kraft. Denne gangen er garnet fullt av småflyndre, fortsatt spretne og ivrige etter å demonstrere sin ferskhet og villighet til å bli stekt med estragon, sitron og kapers, og én mellomstor sjøørret, som er så fast og rød i kjøttet at vi ikke har samvittighet til å steke den. Vi spiser den rå, uten annet enn litt salt, lime og noen skiver av den eneste kantarellen soppturen brakte oss. Hvis fisk kan bli bedre, så er jeg ikke sikker på at jeg tør å smake det. AUGUST ER DUGG av avskjed i mine hender. Det blir mer og mer klart at det snart er slutt på landlivet. Telefonene og e-postene fra byen blir mer krevende, og kravene mer konkrete dag for dag. I kjøkkenhagen er gulrøttene sprø karotinbomber med en intens smak jeg ikke kommer til å smake igjen før neste sommer, og squashen har klart å minne meg på at den er noe langt mer enn agurkens ukarismatiske fetter. Mange av urtene har begynt å blomstre og frø seg, men de er fortsatt gode når jeg har dem i potetsalaten. Potetene på sin side truer med å bli voksne. Mens de for mindre enn tre uker siden var mindre enn plommer, er det nå mange som er store som kjøpepoteter - og selv om de smaker like godt som før, liker jeg ikke at de stadig vokser. I en ideell verden hadde alle poteter forblitt nypoteter, alle geitekillinger holdt seg små og søte og kalenderen hadde stanset på 22. juli. DRUENE PÅ HYLLA er snart kommet til sin søtsure, nestenmodne avslutningsfase. De beste får trosten spise etter at jeg har reist, men en håndfull av dem er allerede modne nok til at jeg kan ha dem til ost, eller i en av de mange hanekyllinggrytene som også er med på å markere slutten. Etter hvert som jeg dreper og spiser stadig flere haner, blir morgenene stillere. Og når hanen Lars - som på det sterkeste motsetter seg det klisjéfylte bildet av haner som morgenfugler - omsider er den eneste hanen i hønsegården, er jeg nødt til å vekke hønsene selv. De seine morgenene og mangelen på konkurranse fra de unge jyplingene i slakterburet, gjør Lars sløvere. Mens han hele sommeren har vært et årvåkent og autoritært familieoverhode, kommer hauken og spiser en av de brune hønene - den jeg likte best - uten at han løfter en fjær eller synes det minste bekymret. NÅR DE SISTE GJESTENE har dratt, når geiter og høns er levert til bonden og potetene er tatt opp og pakket i sekker, hersker det en etterårsfred over sted og forstand. Jeg kan sitte i husveggen og drikke øl og høre på musikk uten å tenke på vanning, geiteflytting, rovdyr, garn eller sultne menneskemunner å mette. Jeg kan lese i boka jeg ikke har hatt tid til å åpne siden midten av juni. Jeg kunne til og med sett på tv, hvis det bare hadde vært noe å se på. OG LITT ETTER LITT melder rastløsheten seg. Uten alt det landlige livet og ståket jeg har vent meg til, blir landet som byen, uten det som gjør byen bra. Jeg pakker og stenger, børster av byklærne, pusser skoene, barberer meg og lar kroppen gjennomgå den første varmtvann-og-såpe-behandlingen på uendelig lenge. Når alt saltet er vasket ut, ser håret mitt ut som tørt gress og huden føles som pergament. Kofferten, som jeg aldri gadd pakke ut, inneholder krem og hårguffe, og etter en raus dose mannekosmetikk ser jeg sånn halvveis urban ut. Men jeg føler meg som bjørnen i barneboka «Bjørnen som ville vere bjørn » når han har blitt tvunget til å barbere pelsen og kle seg i menneskeklær for å stemple inn på jobb som fabrikkarbeider i storsamfunnet. Men i motsetning til bjørnen, som jo er bjørn, kommer det nok ikke til å gå lenge før jeg ikke lenger lukter geit, skvetter når jeg ser fremmedfolk eller synes folk på radioen snakker så fort. For jeg er jo fortsatt bygutt. Bare litt mindre enn før.SMÅFLYNDRE MED ESTRAGON OG KAPERSDenne uka brukte jeg opp de siste restene av salte kapers som jeg hadde kjøpt i Stavanger, og det er nok en påminnelse om at jeg bør begynne å vende hjemover.Det er viktig at du skraper skinnet på fisken godt før du steker den. Du trenger ikke flå fisken, kjøttet på vanlige småflyndrer er ikke fast nok til at det blir helt vellykket. Smaker godt med en nypotetsalat, for eksempel den under. Nok til 21- 2 småflyndrer1- 2 ss hvetemel1/2 ts karripulversalt og pepper2- 4 ss smørsaften av 1/2 sitron1 ss frisk estragon2 ss kapersHa mel og krydder i et tynt lag på en stor tallerken. Varm smør i en stekepanne. Vend fisken i melblandingen. Stek fisken på middels høy varme i 5 minutter. Ha i kapers, sitronsaft, halvparten av estragonen og reduser varmen til middels. Stek videre i 5- 7 minutter, til fisken er gjennomstekt og kjøttet løsner fra beinet når du pirker i det med en gaffel.NYPOTETSALAT MED BLOMSTER OG MYNTEJeg vet ikke om det er smaken eller forestillingen om smaken, men jeg synes at nypoteter er bedre jo mindre de er. Dette er en oppskrift jeg stadig lager forskjellige varianter av: Noen ganger river jeg over litt parmesan, andre ganger har jeg på noen halve cherrytomater, av og til slenger jeg oppi litt roquefort - det gir et fyrverkeri av smak og en fin kontrast til de søtlige nypotetene. Du kan også gjerne variere urtene du bruker - rosmarin, fennikel, dill og oregano er vidt forskjellige i smak, men alle passer fint sammen med nypoteter. Bland salaten mens potetene er varme. Varmen frigjør mer av smaken fra de andre ingrediensene. 500 gr små nypoteter, varme2 ss frisk mynteblomkarse eller andre spiselige blomster2 ss smør eller olje2 ss sitronsaftev. bacon, skinke, ostBland alle ingrediensene mens potetene fortsatt er varme. La stå og trekke i minst 10 minutter før du serverer.De første nypotetene er snart ferdige. Jeg vet at jeg burde vente, for de er ennå ikke større enn cherrytomater. Om to uker vil de sikkert være dobbelt så store. Men hvem kan vel vente i to uker? Jeg tar opp to potetris, og det er bare så vidt nok til å lage en liten frisk potetsalat med nypoteter, blomkarse, sitron og resten av den mynten som Blågeita hadde latt stå igjen.GULROT MED SITRON OG SPISSKUMMENNår gulrøttene er så gode som nå, er det ingen grunn til å koke dem. Jeg nøyer meg med å varme dem med litt smør og sitronsaft. Vanligvis bruker jeg hel spisskummen, men nå har jeg bare tilgang på malt, og det går også bra, selv om smaken ikke blir like rik og kompleks.1 bunt små gulrøtter2 ss smørsaften av 1/2 sitron1 ts spisskummen1/4 ts finmalt svart peppergrovt salt eller fleur de selVask gulrøttene og del dem i mindre biter, enten på langs eller tvers, alt ettersom. Varm smør i en liten gryte, ha i gulrøtter, sitronsaft og krydder. La surre i 3 minutter. Overfør til et serveringsfat. Strø over litt salt og server. BLÅBÆR- OG VANILJESNAPSDette er en variasjon over blåbær- og kanelsnapsen jeg pleier å lage rundt juletider. Denne gangen hadde jeg litt bringebær oppi, også, og det ga enda et fint søtt og syrlig lag med smak.Du trenger egentlig ikke de fine vaniljefrøene inni vaniljestanga, selve stanga inneholder nok smak og den blir trukket ut av spriten. Frøene kan du bruke til vaniljesaus eller noe annet. 750 ml blank vodka eller annen blank, ukrydret sprit1 dl ss blåbær3 ss bringebær1 vaniljestang, delt på langsHa bærene oppi spritflaska. Knus noen av dem litt, så gir de fra seg mer farge. Ha oppi vaniljestanga. La trekke inntil du synes smaken er passe sterk. Smak til hver dag. Sil vekk vaniljestang og bær og hell snapsen over på en fin flaske. «August» av Einar Skjæraasen er et av de fineste diktene jeg vet om. Jeg har sitert og parafrasert det flere ganger i teksten uten å bruke anførselstegn. avi@dagbladet.no I sommer vil Magasinets faste matskribent Andreas Viestad hver uke skrive fra sitt sommersted på Sørlandet.

Klar for panna: Småflyndrene nærmest lengter etter stekepanna.
Klart for middag: Flyndre med estragon, kapers og karri.