Det søte liv

Livet er et artig sjokk.

LIVET PÅ LANDET ER en søt affære. Når jeg går ned til sjøen for å ta morgenbad, er lufta tungt parfymert av all den blomstrende kaprifoliumen. Den frilynte og gjennomtrengende slyngplanten med de trompetformete blomstene danner et teppe over skogbunnen. De snor seg kjælent oppover alt de kan finne. Blomstene er med på å pynte opp de trauste sørvestnorske eiketrærne så det likner på scenografien til «En Midtsommernattsdrøm».

Utenfor den gamle utedoen står nyperosene og kaster sitt gammeldamerosa slør over verden, og når vinden blåser fra øst, kan man stå og kjenne hele verden lukte av roser uten å tenke på det lille huset like ved. Geita Saftis og killingen Pastis har blitt nesten ville siden jeg slapp dem løs for en ukes tid siden. Villgeitgener som har ligget og slumret gjennom lang tids fangenskap har våknet, og nå springer geitene opp og ned på husefjell. Noen ganger går de helt ned til sjøen på egen hånd, der de hopper rundt på svabergene og stirrer ut mot havet. Men enda så mye de elsker det ville livet: Roser er det aller beste. Prydrosene, etter den gamle slektningen Torleif, ble spist opp lenge før jeg rakk å sette opp noen form for beskyttelse. Nyperosene har vært litt heldigere. De mange tornene gjør tydeligvis litt vondt mot geitekropper og i geitemunner, så mesteparten av busken har fått stå. Saftis nøyer seg med å spise fem-seks blader og en liten blomst eller to i utkanten av det tette tornekrattet, før hun danser videre på sin ferd med Pastis på slep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Geitene er ikke de eneste som liker søte ting. Jeg mater opp noen av slaktekyllingene med en blanding av blåbær, sukker og gammel frukt. Etter kort tids forskrekkelse over at all maten plutselig er blå, begynner de å bli glupske. Jeg er mer enn litt spent på hvordan blåbærene -  med all sin kraftige smak og farge -  kommer til å påvirke kyllingkjøttet. Drømmen hadde vært og få kylling som var saftig og feit, med en mild viltsmak og påfallende blåfarge.

OG OVERALT ER SUMMINGEN av bier, først fra villbringebærbuskene som vokser i veikanten, og -  når bringebærene er ferdigblomstret -  fra kløveren på Framfeda og utenfor huset. Man må være uhyre forsiktig så man ikke blir stukket på den korte veien fra hengekøya til hvor enn det var man kippet av seg flikkflakkene eller bondetreskoene. Hvor kommer de fra, alle biene, utpå denne forblåste halvøya? Så vidt jeg vet er det ingen av naboene som har bier.

Svaret kommer en dag jeg rusler en tur langs landeveien. Like ved Viestadtjødna, rett utenfor eiendommen min, oppdager jeg at postmannen har parkert bilen sin i veikanten. Der står han med slør og røykemaskin og ser til biene sine og henter det søte resultat av deres utrettelige arbeidstrang. Postmannen har kjørt fram og tilbake på den smale grusveien siden tidenes morgen -  i hvert fall lengre enn jeg kan huske -  og er en like naturlig del av lokalmiljøet som noen av dem som bor her. Men nå er pensjonsalderen i ferd med å ta ham igjen, og når den tid kommer, vil han gjerne ha en unnskyldning til å fortsette å kjøre fram og tilbake på den samme veien. Det er i hvert fall det jeg tenker.

Postmannen holder opp en ramme fra kuben sin og lar meg få en smak. Den klare, rennende sommerhonningen fyller munnen når jeg biter i honningkammen, og bivoksen smelter og blir til en tyggegummi av skikkelig gammeldags slag.

SEINERE, PÅ MIN FERD nedover den samme landeveien, møter jeg Jorunn Os, den tidligere lederen av hagelaget, og kvinnen med Spinds, kanskje Norges vakreste hage. Jorunn har vært sykepleier, og pleide Torleif da han var kommet på aldershjem. Nå har hun hørt at den nye eieren på bruket er mer enn gjennomsnittlig opptatt av mat. Kan jeg ha moro av noen artisjokker? spør hun, og gir meg en hel eske nyplukkede artisjokker. I rå tilstand inneholder de så mye bitterstoffer at munnen blir helt nummen når man tar en liten smak.

Tilbake på gården fylles det opp med sultne gjester som skal mates og underholdes, og som i sin tur mater og underholder. Nede på tunet herjer hanen Lars med slaktekyllingene. Noen av dem har begynt å bli kjønnsmodne og klarer ikke å la være å komme med kåte, pubertale hanegal, selv om det betyr at Lars straks kommer løpende for å gi dem bank og vise at han er sjefen.

Etter at Saftis og Pastis har begynt å misbruke friheten sin til å beite på naboens eiendom, for geiter har sjokkerende liten respekt for eiendomsretten, har jeg sett meg nødsaget til å binde dem igjen, og de mekrer og gråter over sin tapte frihet.

Livet på landet er livlig og støyende -  og det er akkurat slik det skal være. Men særlig godt innrettet på kontemplasjon og arbeid er det ikke. For å få ro til å lese og skrive og trekke pusten innimellom alt småplukket og all sosialiteten, har jeg trukket meg tilbake til Reginestua, den gamle kårstua på enden av tunet. Jeg nyter de kjærkomne avbrekkene og er glad for at jeg har et rolig tilfluktssted. Men det er ikke slik Reginestua alltid har vært. Regine, som stua er oppkalt etter, var tanta til Torleif. Hun levde på gården for rundt hundre år siden. Dama var en tante av aller mest upopulære slaget - streng, religiøs, fattig og ugift. Da ekteparet med den unge sønnen ikke lenger orket å ha henne i hus, der hun blandet seg i alt, bygget de kårstua på andre siden av det vesle tunet.

På knappe 20 kvadratmeter kunne hun sitte og hekle og lese i medlemsbladet til misjonen og bla i sine gamle bibler og salmebøker. For å sørge for at den gamle tanta ikke overvåket alt, sørget man for at den vesle stua ikke ble utstyrt med vindu mot gårdsplassen. Men det nyttet ikke. Regine satt seg til i vestvinduet, der hun, hvis hun lente seg fram og presset panna mot vinduet, kunne se det meste. Enden på visa ble byggingen av nyløa eller gullåven, et nesten helt ubrukelig uthus hvis eneste funksjon var å sperre utsikten for Regine, og som nå huser en ikke ubetydelig samling gammelt skrap.

NÅR JEG SITTER HER NÅ, kan jeg skimte endene og gjessene som koser seg ute på tunet og bader hodene sine i det vesle bassenget jeg har laget til dem. Selv om jeg ikke er mange meter unna, er all den andre aktiviteten på gården bare svake lyder fra et fjernt sted som siver inn gjennom det åpne vinduet sammen med den allestedsværende lukta av kaprifolium. Når jeg sitter her og nyter det søte livet er det nesten umulig å forestille seg hvor bittert og ensomt livet var for henne som ikke satt her av egen vilje, og som aldri opplevde at folk ropte at «Nå får du komme, maten er ferdig!».

Slik livet på landet har forandret seg i løpet av de siste hundre åra, kan også tingene på landet forvandle seg. Artisjokkene -  de vakre, men strenge tistlene som smakte så utrolig bittert for litt siden -  blir like intenst søte når de blir kokt i lettsaltet vann i en halvtime. Og på grunn av det pussige enzymet cynarin som stimulerer de søte smaksløkene, kjennes livet på landet så søtt at selv den hissige billigvinen blir god, og denne søte smaksforvirringen gir seg ikke før desserten, der rosene danser med honningen fra postmannen.

ISKREM MED ROSER OG HONNING

Kronbladene på nyperosene er deilige, særlig like før de er i ferd med å blomstre av. Vanligvis legger jeg stoltheten min i å lage min egen iskrem (krem, sukker, ekte vanilje, mange eggeplommer) men stoltheten er en av de tingene jeg ikke husket å pakke med meg fra byen, så jeg bruker kjøpeis.

Se etter en vaniljeis som har svarte prikker - det er tegn på at det i det minste er litt ekte vanilje i isen, ikke bare vanilin.

iskrem

flytende honning

roseblader

Ha iskrem i skåler, hell over honning, dryss over roseblader. Har du bare slynget honning som er fastere i formen, varm skjeen først i kokende vann.

GRILLET CHÈVRE MED HONNING

Mye ost er godt sammen med honning. Jeg synes det er spesielt godt å bake hvit geitost, chèvre, og helle over litt honning like før jeg serverer. Smaker best på tynne skiver mørkt rugbrød eller pumpernickelbrød. Du kan også steke brødet i honning i stedet for å helle det over osten.

Forrett til 4

8 skiver chèvre

ca. 2 ss honning

8 biter rugbrød

eventuelt en skive pære

Forvarm ovnen til 200 grader. Legg osten på bakepapir. Bak i ovnen i 3-5 minutter. det er fint når osten begynner å puffe seg opp, men det er ikke noe alle sorter gjør. Legg på brød og server.

KOKT ARTISJOKK

Det finnes mye fint tilbehør du kan ha til artisjokk -  diverse dipper, sauser og kryddersmør -  men det beste er å servere dem naturell, i hvert fall nå på sommeren. Jeg heller over litt av min fineste olje og serverer med en sitronskive.

Mange oppskrifter ber deg om å trimme artisjokken, altså skjære av noen av bladene og fjerne noe av busten inni, men det er det ingen spesiell grunn til. Det er mye greiere å gjøre jobben mens du spiser, når artisjokken er kokt er det mye enklere. Dessuten slipper du problemene med misfarging som oppstår når du begynner å skjære i den rå artisjokken (kan stanses ved å strø over litt askorbinsyre).

Nok til 4

4 store artisjokker

salt

eventuelt 1/2 ts bakepulver

god olivenolje

sitronbåter

Kok opp vann i en stor gryte. Ha i salt, om lag 1 spiseskje per liter, og eventuelt litt bakepulver for å beholde grønnfargen bedre. Kok i 25-40 minutter. Du kan merke at de er ferdige ved å nappe i et av bladene. Hvis det løsner når du prøver å løfte opp artisjokken, er den ferdig. Spis artisjokken ved å nappe av ett og ett blad og gnage av kjøttet som følger med - eventuelt etter å ha dyppet i olje eller kryddersmør. Det er ikke mye, og det tar tid, men det er meningen. Under den hårete busten sitter den gode bunnen. Fjern busten ved å nappe av eller skrape med en skje eller kniv. Prøv å ikke la for mye av bunnen følge med. Husk at alt som ikke er hardt og vondt, er spiselig.

Respektløs: Geitene har lite respekt for eiendomsretten.
Roseis: Kronbladene på nyperosene er fantastisk til is.
Sommerdrøm: Grillet chèvre passer godt sammen med honning. Kokte artisjokker (under) gjør seg bra med dipper eller naturell.
Fra bittert til søtt: Artisjokkene går fra bittert til søtt når de blir kokt i lettsaltet vann.
Livet på landet: Visse friske frynsegoder hører til livet på landet.
Trives: Utenfor den gamle utedoen vokser rosene vilt.
Fristelse: Ut fra kuben kommer nydelig honning.