- I VÄRMLAND?
Ja, hvorfor ikke? Det var en hustrig førjulsdag, og Åse Kleveland hadde tatt telefonen på det store direktørkontoret i den grå betongklossen i Stockholm sentrum. Sjefen for Svenska Filminstitutet hadde annonsert sin avgang, og tida var kommet for intervju. Det passet ikke, sa hun. Hun skulle til Värmland. Värmland? Ja, hun og Oddvar hadde kjøpt en gård der. En fritidseiendom.
- Gård? Men kan vi ikke treffe deg der, da?
Hun svarte at det måtte hun tenke litt over, og la på. Kanskje tok hun en telefon til mamma i Lillestrøm, kanskje til samboeren i Oslo. Uansett, tjue minutter seinere ringte hun tilbake.
- Det er Åse. Dere er velkommen til Värmland. Følg skiltene mot Stockholm og ring når dere passerer Esthers Kafé.
- DET TOK OSS fire år å finne dette stedet, sier hun. Det dufter kaffe og kanel på det romslige kjøkkenet. Frosne kjøpewienerbrød ligger i ovnen. Målrettet og effektivt romsterer hun rundt, og er mye høyere enn på TV. Mye høyere. Håret er satt opp bak ørene. Hun har på seg ei svart jakke med broderier, og under der en hvit bluse med spisse snipper. Det mest oppsiktsvekkende, er likevel buksene. Jo, Åse Kleveland har bukser. Mørke bukser. Innimellom har hun et smil som kommer som kastet på henne. Det er først da vi ser rynkene.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
