Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Det var en gang

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatter: Henrik Hovland Boka: I «Amputasjon» av Henrik Hovland følger vi hovedpersonen fra omstreiferliv i Europa via fremmedlegionen til døden og kjærligheten på en utenlandsk slagmark. Begynnelsen: Jeg har alltid likt å bli skutt på. M-16, FN-FAL, G-3, hvert våpen har sin lyd, sin tone. Du kan høre forskjell. Apekattene skyter med AKM, kalasjnikover. Jeg er halvveis over sletta da de prøver å ta meg. Det korte metalliske rapet. Jeg hiver meg flatt og ruller ut til siden. Så drar jeg meg langsomt framover. Begrunnelsen: Den aller første setningen skal huke tak i leseren, trekke vedkommende inn i teksten, skape nysgjerrighet og et ønske om å lese videre. Setningen «Jeg har alltid likt å bli skutt på» inneholder få ord, men mye informasjon. Fortelleren presenterer seg med en gang. «Amputasjon» er en jeg-fortelling. Romanens første ord er «Jeg» (og det siste er «meg»). Jeg ville ha en effektiv setning som sa noe grunnleggende om bokas hovedperson, og i tillegg klart presenterte hans stemme. Ved at setningen inneholder informasjon som peker bakover mot hovedpersonens fortid, vil den forhåpentligvis også skape nysgjerrighet på hans historie, samtidig som den fungerer som en introduksjon til handlingen i nåtid, en skuddveksling, som finner sted på bokas første side. Den første setningen, det første avsnittet, de første sidene, er viktige. Jeg har kjøpt mange bøker ene og alene på grunn av den første setningen. Forfattere som fikser en bra start, fikser ofte resten også.

  • Interessert i litteratur? Bli oppdatert og engasjert på Dagbladet.nos litteratursider.

Hele Norges coronakart