Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Det var en gang

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatter: Vigdis Hjorth Boka: «Om bare» av Vigdis Hjorth er en roman om et overstadig turbulent og grenseløst kjærlighetsforhold. Begynnelsen: For lenge, lenge siden, da jeg var nitten, satt jeg på en jernbanestasjon i utlandet. Jeg var så alene, så ulykkelig. Jeg husker jeg spurte meg selv: Hvordan skal det gå med meg. Hvordan vil jeg ha det, hva vil være skjedd med meg, om tyve år. Teppet går opp, og der er jeg! På jernbanekaféen, tyve år etter, ja det er meg! Begrunnelsen: I boka åpner jeg med en slags prolog før selve historien starter. Det er for å sette den historien jeg skal fortelle i et perspektiv. For å antyde at historien i «Om bare» er en historie hovedpersonen Ida er nødt til å gjennomleve for å komme «ut» på en annen side, på den siden hvor hun nettopp kan møte seg selv, sånn hun var, for tjue år siden. Jeg tror det finnes slike historier i et menneskeliv, som den enkelte ikke kommer utenom. Om Ida Heier ikke hadde møtt Arnold Busk, hadde hun antakelig møtt en annen mann og levd ut en tilsvarende historie - det er ingen vei utenom. Sånn tenkte jeg vel, derfor ble det sånn. For å vise at kjærlighetshistorien ikke begynner med møtet mellom de elskende, men før.

  • Interessert i litteratur? Bli oppdatert og engasjert på Dagbladet.nos litteratursider.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!