Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Det var en gang

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatter: Jo Nesbø Bok: «Karusellmusikk», Nesbøs første novellesamling. Begynnelsen: Jeg skjenket mer kaffe fra den bulkete kanna og bladde om i avisa da han kom inn. Larsen var som vanlig tidlig ute. Skinnet som draperte det lille kraniet var gult og skrukkete og noen få, våte hårtuster klistret seg som brunt, overvintret gress til den fregnete skallen. Det lå et fint lag med nysnø på skuldrene på den tynne, grå frakken som han gikk med vinter som sommer. Han satte seg ved vindusbordet ved døra. Tok ikke av seg, satt rett i ryggen og bestilte med en finger i været og blikket rett ut i lufta. Ølet kom fort. Jeg vet ikke noe sted det kommer fortere enn på Schrøder. Begrunnelsen: Dette er en klassisk {ndash} i betydningen «velprøvd» {ndash} åpning som besvarer spørsmålene hvem (fortelleren og Larsen), hvor (et skjenkested, Schrøder) og når (vinter). Jeg ønsker å etablere de to hovedpersonene med en gang. Larsen som stamgjesten og fortelleren som drikker kaffe, men samtidig har et forhold til hurtigheten på ølserveringen. For meg er den første setningen viktig, noen ganger kan den gi hele innfallsvinkelen til en tekst. Her bruker jeg for eksempel «han» i stedet for «Larsen» i første setning for å signalisere at det er Larsen det skal handle om. Hadde jeg byttet om «Larsen» og «han» i de to første setningene, hadde det blitt mer nøytralt.

  • Interessert i litteratur? Bli oppdatert og engasjert på Dagbladet.nos litteratursider.

<QL>Foto: Tom Martinsen
Hele Norges coronakart