Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Det var en gang

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka: «Lutefisk på prærien» av Bjørn Gabrielsen er en reiseskildring fra Amerika. Begynnelsen: {ndash}Og så må du huske at onkelen din har hatt kreft og legene har skåret et hull i strupen hans, så du må ikke le av ham. Mor sto på tå og rettet på slipset mitt mens hun så meg alvorlig i øynene. Tenk at hun har født så digre unger. Monsteryngel. Hun som er så liten og nett. Av og til må man bare lure. Vi sto ved flyplasskiosken der de selger røyk og porno. Rundt oss myldret innvandrerfamilier med vogner fulle av bagasje og menn som duftet av dyrt skolær og infarkt.{ndash}Mo-o-or, klynket jeg. {ndash}Tror du jeg ler av folk som har hatt kreft? {ndash}Man vet jo aldri med deg, sukket hun, og plukket vekk litt usynlig lo fra skulderen min. Begrunnelsen: Å innlede ei bok, enten man leser eller skriver den, er som å kjøre i gang med et langvarig forhold. Forfatteren må sjekke opp leseren i løpet av den første sida. Skal man innlede et forhold, gjør man nok klokt i å ikke ljuge for mye. Så for mitt vedkommende gjaldt det å gjøre det klart helt fra børjan av, at denne boka kalles kanskje en reiseskildring, men den handler mest om meg. Redaktøren min trodde at å kalle den «ei bok om Bjørn Gabrielsen» ville skape problemer for markedsføringsavdelingen. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider![email protected]

Hele Norges coronakart