Det var en gang

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Roger Kurland. Boka: «Lekestue» er Kurlands debutroman, som kom i 1997. Begynnelsen: Det starter jævlig dårlig. Jeg står bakerst i en lang kø. Køen begynner bak ei gul linje som er trukket opp langs gulvet, foran en disk av lyst tre. Den slutter i motsatt ende av lokalet, borte ved et par doble glassdører. Køen består av sånne folk som liksom alltid blir til overs; negre, pakkiser, kvisete ungdomsforbrytere, og enslige mødre med dårlig permanent og ulydige unger. Samt meg. Begrunnelsen: Mye av det jeg skriver om i «Lekestue» er selvopplevd, og det la selvfølgelig visse rammer for hvordan jeg kunne skrive boka. Boka starter ganske dårlig. Det er fordi det var slik jeg hadde det den gangen. Jeg jobbet i barnehage og ventet på å komme inn på embetsstudiet i psykologi {ndash} først et år, så to år. Det taklet jeg ikke særlig bra. Så jeg begynte å skrive, og det var hverdagslivet i barnehagen som inspirerte meg. Ikke det jeg hadde lært på universitetet. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!line.blikstad@dagbladet.no