Det var en gang...

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Boka: Harald Rosenløw Eegs debutroman «Glasskår», som nå er blitt film, kom i 1998. Begynnelsen: Alt var helt stille. Det eneste vi kunne høre, var isen som frøys. Vi satt i ring med bøyde huer. Prøvde å holde blikka på skrukkete fingrer folda i fanget. Flammen fra stearinlyset flakka i en svak trekk, og skyggene våre blei drivi spøkelsesaktig rundt på veggene. Vi satt på en isblokk og trakk inn lufta til hverandre. Ingen kunne røre seg. Jeg kjente svetten nedover ryggen selv om lufta var kald som et speil. Begrunnelsen: Jeg har ikke en sånn greie med at den første setningen er den viktigste, at den må si alt. Det synes jeg er litt oppskrytt, fordi mange gode bøker ikke har så gode begynnelser. Det viktigste er å bli sugd inn i fortellingen, ikke å begynne med den flotteste setningen i verden. Når det er sagt har «Glasskår» en veldig sanselig begynnelse. Det liker jeg godt. Boka handler om vennskap, og for gutter i tolvårsalderen finnes det ikke noen høyere enhet enn det å bli blodsbrødre. Starten utgir seg for å være realistisk, men er det egentlig ikke. Etter hvert går det litt over stokk og stein, men det gjør ingenting. Med en gang leseren er inne i boka, kan du finne på hva som helst. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!line.blikstad@dagbladet.no