Klokka er

litt over seks når Freddy Hansen skyver opp døra i Henrik Sørensens vei i Oslo og kjenner den kalde lufta mot huden. Det har vært frost denne oktobernatta, og fortsatt viser gradestokken minus to grader. Ute er det mørkt og stille. Etter avisbudet er renholdskontrollør Freddy Hansen alltid den første på gangveiene mellom blokkene på Ellingsrud. Det står en stor svart søppelsekk under callinganlegget til høyre på trammen. Han stusser. Så kvepper han til: Sekken leer på seg. Når han hører en svak jamring, bråsnur han og stormer opp trappa igjen.

– Jeg sto på badet da han kom rasende inn, forteller kona Lise.

– «Kom ut!» ropte han. Han virket ute av seg.

Det var Lise som gikk ut igjen. Hun hentet plastsekken og satte den forsiktig på gulvet i entreen. Da hun åpnet sekken og varsomt brettet stoffet som dekket et bitte lite ansikt til side, var hun antakelig den første som så den lille skapningen ordentlig.

I høst var det ni år siden ekteparet Freddy og Lise Hansen fant en nyfødt gutt pakket inn i en fillete damegenser, ei revna nylonstrømpebukse, håndklær og en svart søppelsekk utenfor døra si. Etter ei ukes tenkepause sier de ja til å fortelle historien sin til Magasinet. Følelsene rundt det som skjedde sitter fortsatt i. I løpet av det siste halvåret hadde tobarnsforeldrene blitt besteforeldre både for første og annen gang. De var aktive i lokalmiljøet, spesielt i arbeidet med barn og ungdom. Freddy hadde dirigert flere korps. Lise hadde jobbet i barnehage i mange år.