«Det var et sjokk. Han var fortsatt slimete og blodig»

Ekteparet Hansen fant guttebaby på trappa i Oslo.

Klokka er

litt over seks når Freddy Hansen skyver opp døra i Henrik Sørensens vei i Oslo og kjenner den kalde lufta mot huden. Det har vært frost denne oktobernatta, og fortsatt viser gradestokken minus to grader. Ute er det mørkt og stille. Etter avisbudet er renholdskontrollør Freddy Hansen alltid den første på gangveiene mellom blokkene på Ellingsrud. Det står en stor svart søppelsekk under callinganlegget til høyre på trammen. Han stusser. Så kvepper han til: Sekken leer på seg. Når han hører en svak jamring, bråsnur han og stormer opp trappa igjen.

– Jeg sto på badet da han kom rasende inn, forteller kona Lise.

– «Kom ut!» ropte han. Han virket ute av seg.

Det var Lise som gikk ut igjen. Hun hentet plastsekken og satte den forsiktig på gulvet i entreen. Da hun åpnet sekken og varsomt brettet stoffet som dekket et bitte lite ansikt til side, var hun antakelig den første som så den lille skapningen ordentlig.

I høst var det ni år siden ekteparet Freddy og Lise Hansen fant en nyfødt gutt pakket inn i en fillete damegenser, ei revna nylonstrømpebukse, håndklær og en svart søppelsekk utenfor døra si. Etter ei ukes tenkepause sier de ja til å fortelle historien sin til Magasinet. Følelsene rundt det som skjedde sitter fortsatt i. I løpet av det siste halvåret hadde tobarnsforeldrene blitt besteforeldre både for første og annen gang. De var aktive i lokalmiljøet, spesielt i arbeidet med barn og ungdom. Freddy hadde dirigert flere korps. Lise hadde jobbet i barnehage i mange år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men det var et sjokk. Han var fortsatt slimete og blodig. Navlestrengen var ikke fjernet. Jeg holdt ham tett inntil meg for at han skulle holde varmen.

Freddy løp ut i oppgangen igjen. Han husker ikke om det var ham eller en nabo som ringte politiet. De tror det var politiet som ringte ambulansen.

– Da ambulansepersonellet kom, sa de at det måtte ha vært en utefødsel. Men han var så nydelig – fullgått og fin. Hvis jeg skal tippe var han vel noen og femti centimeter lang og veide litt over tre tusen gram, sier Lise.

Sykepleierne på Ullevål skal ha kalt ham «Freddy» etter sin redningsmann. Gutten ble på Ullevål i noen dager, før han ble flyttet til Aline spedbarnshjem og adoptert bort.

På 90-tallet ble det funnet flere overlatte babyer i Oslo. «Freddy» er den sist kjente. Magasinet har vært i kontakt med politi, sykehus, fødselsregisteret, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og Barne- og familiedepartementet, uten å finne noen som har lidd samme skjebne etter ham.

– I tillegg til tilfellene som ble omtalt i pressen på nittitallet, har vi opplevd at et barn ble plassert på trappa her hos oss. Det barnet kom heldigvis tilbake dit det hørte hjemme, nemlig hos mor, forteller Ellen Sandberg, som leder beredskapsavdelingen ved Aline spedbarnshjem i Oslo. Hit kommer babyer som foreldrene ikke kan ta seg av. Selv om barn funnet på gata eller i ei søppelkasse er sjeldent i Norge, hjelper senteret babyer som har mange likhetstrekk med babyboksbarna i Tyskland.

– Mammaene har kanskje ikke fortalt noen at de er gravide. Mange har fortrengt graviditeten. Vi plasserer barna i beredskapshjem til de eventuelt blir bortadoptert, forteller Sandberg.

Som i Tyskland har mor åtte ukers betenkningstid etter at hun har levert fra seg barnet. Barnet bor hos beredskapsfamilien mens mor tenker seg om.

– Årlig velger rundt ti kvinner å adoptere bort barnet sitt, men vi har kontakt med dobbelt så mange. Om lag halvparten av dem som vurderer adopsjon, ender med å ta seg av barnet selv, forteller seksjonsleder Morten Stephansen i Barne- ungdoms og familiedirektoratet.

– Sakene er ulike. Noen har fornektet eller fortrengt graviditeten eller oppdaget den for seint. For andre har forhold gått i stykker eller livet kranglet seg til i løpet av graviditeten, sier Stephansen, som er skeptisk til babyboksene.

– Jeg så en på Filippinene i 1999. Den var ikke lenger i bruk fordi de vurderte barnets rett til informasjon om opprinnelse som så viktig. Da jeg hørte at Tyskland hadde startet opp, ble jeg forbauset. For meg virker det som et tilbakeskritt.

Sandberg er også skeptisk.

– Det høres grusomt ut, men hvis alternativet er at barn blir satt ut i skogen, så stiller det seg selvfølgelig annerledes. Det tristeste synes jeg er at barnet aldri vil få snakket med mor. I Norge er babybokser neppe aktuelt fordi vi både har krisesentre og et bra barnevern. En mor som vil adoptere bort barnet sitt, kan oppgi ønsker om hva slags familie barnet skal plasseres i, og barnet kan som voksen få tilgang på noe informasjon om mor.

I Roma møter vi Dottore Piermichele Paolillo, leder av fødeavdelingen ved Policlinico Casilino. Sykehuset ligger i en belastet bydel. Her er inntektene lavest, kriminaliteten høyest. Paolillo tror holdningen til babybokser kan endre seg i Norge:

– Også dere er berørt av økende innvandring. I Italia har alle rett til å føde anonymt, vi spør ingen om noe. Men fattige folk som ikke kan språket kjenner ikke rettighetene sine. Mange innvandrere, særlig østeuropeere, er dessuten livredde for institusjoner. De vil aldri våge å oppsøke et sykehus, sier Paolillo. 37 prosent av pasientene hans har innvandrerbakgrunn. De er romanifolk, nigerianere, kinesere og østeuropeere. Mange oppholder seg illegalt i landet. I 2005 ble det funnet to babyer på gata i doktor Paolillos bydel. 6. desember 2006 var en babyboks med direkte tilknytning til sykehusets fødeavdeling installert.

2. februar i år lå den første babyen i boksen.

– Vi kalte ham Estefano etter legen som fant ham. Han luktet såpe, så vi vet at han var tatt godt hånd om de første timene av sitt liv. Nå er han adoptert bort og heter sannsynligvis noe annet.

– Spedbarn skal ikke dø på gata i mitt distrikt. Babyboksen handler om å redde liv. Heldigvis ser det ut til at babyboksen har hatt den ønskede effekten. Antall anonyme fødsler øker, sier Paolillo.

Ekteparet Hansen i Norge tenker fortsatt ofte på gutten de fant i en søppelsekk på trappa.

– 20. oktober ble han ni. Det er rart, sier Freddy.

Han besøkte gutten flere ganger på sykehuset, men vet ingenting om hvordan det gikk etterpå.

Hendelsen preget dem begge i lang tid.

– Tanken på hvordan han hadde det, og hvordan det ville gå med ham seinere i livet ble overveldende i møte med barna på jobben. Etter noen dager måtte jeg sykmelde meg, forteller Lise.

Da det yngste barnebarnet deres skulle døpes en måned seinere, fikk de begge en knekk:

– Da vi satt der i kirka med familien og alle vi er glade i, ble tanken på barnet som aldri ville få oppleve dette, som ikke fikk vokse opp med sin familie eller mamma, veldig sterk. Etter dåpen fikk vi med oss presten og en del av menigheten inn i kirka igjen og ba for mammaen. Det var godt, sier Lise.

Lenge håpet ekteparet at mora ville lese om saken i media og ta kontakt med dem

– Vi ville at hun skulle få ungen sin og ta vare på den sjøl. Kanskje vi kunne hjulpet dem på plass, fått henne på beina igjen. Jeg tror vi skulle klart det ganske bra, sier Freddy.

– Hun må ha hatt det grusomt. Kanskje var hun utlending og forsto ikke språket. Hvordan skal du da finne fram i systemet? Spør Lise.

– Kanskje vet hun ikke hvordan det gikk med gutten hennes, at han ble funnet og tatt vare på.

rja@dagbladet.no

<B>FRANT "FREDDY:"</B> Ekteparet Lise og Freddy Hansen tenker ofte på barnet de fant i en søppelsekk på trappa for ni år siden. Lenge håpet de at moren en dag ville kontakte dem, slik at de kunne hjulpet mor og barn til et liv sammen.