- Det ville passet mange om jeg hadde tatt livet mitt den gangen

Arne Treholt (66) sa han var ved veis ende nå. Men han mente det ikke.

- Gårsdagen var tøff.

Det er dagen derpå, klokka er ni. Arne Treholt er kommet inn fra kulden og sitter dypt nede i en sofa i lobbyen på Grand Hotel i Oslo. Det er bare timer siden han drakk gravøl med hundre venner og støttespillere på restaurant Håndtverkeren. Klokka ble minst to. Han sto opp igjen fem, var gjest i frokost-tv halv sju, og skal snart videre til diverse nettmøter, før dagen avsluttes med middag hos Hans-Wilhelm Steinfeld.

- Steinfeld!? Er dere venner?

- Hans-Wilhelm har et profesjonelt forhold til meg, og jeg prøver å ha et profesjonelt forhold til ham. Det er fint det, at mennesker som har litt forskjellige ståsted i et lite land, kan være sammen.

Arne Treholt er ingen slagen mann dagen etter han fikk vite at saken hans ikke kommer opp igjen.

- Jeg hadde bestemt meg for at uansett hva som kom, så skulle jeg ta dette med fatning. Men klart, det var selvsagt nerver knyttet til konklusjonen som jeg har ventet på i fire år. For meg er det veldig gledelig at mindretallet i Gjenopptakelses-kommisjonen egentlig har gitt meg full oppreisning.

- Du har en egen evne til å tolke dårlig nytt positivt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har alltid vært optimistisk og positiv av natur. Om vi bare skulle svartmale, blir det for mye pessimisme. Jeg velger å se på livet som en utfordring.

- Det ville passet mange om jeg hadde tatt livet mitt den gangen

Han har brettet sammen jakka og ullskjerfet, og akt seg helt fram på sofakanten. Der blir han sittende den neste halvtimen og argumentere for sin sak, som det skulle vært for aller første gang. Og dette er mannen som på pressekonferansen dagen før sa at han nå var kommet til veis ende?

- Jeg var nok litt unyansert da jeg sa det. Når det gjelder rettsapparatet er jeg ved veis ende. Men saken som bærer mitt navn vil fortsette å leve i den offentlige debatten.

- Siste ord er ikke sagt?

- Det er veldig rart om det er det.

- Historien sier nå at du er den største spionen i nyere, norsk historie?

- Ja. Men jeg blir lei meg om historiebøkene skaper et unyansert bilde av meg som spion. Da kjøper historikerne overspillet som politi, påtalemakt og domstolene la opp til.

Ei uke tidligere. Vi er på vei for å møte Arne Treholt i Limassol på Kypros der han har bodd de siste ti åra. To dager før avreise venter vi fortsatt på svar på fra Treholt. Har han fått beskjed om at vi kommer? Da det endelig tikker inn meldinger på mobilen, gir det visse assosiasjoner:

«Ok. In Moscow. Back monday. 12.30. When are you landing?»

- Det ville passet mange om jeg hadde tatt livet mitt den gangen

«Can meet at Four Seasons at 19.00. Ok?»

Det er mandag kveld og Treholt parkerer sin blå, og småbulkete Volvo S-60 ved inngangen til Four Seasons. Hotellet har fem stjerner, og turistøyas største plastjuletre i resepsjonen. Kypros er pyntet til jul, men gresshoppenes sydenlyder overdøver julemusikken. Treholt er tilbake etter en helgetur til Moskva, der han fortsatt har leiligheten han kjøpte i 1996. Som vanlig litt mer sliten enn da han reiste.

- Russerne slår seg gjerne litt løs, og det er ikke så lett å si nei til å være med.

- Du klarer fortsatt ikke å si nei til russerne?

- Jeg sier aldri nei til en god fest, men de store utskeielsene er sjeldnere. Det hender jeg slår ut håret og er på disko til tidlig på morningen.

Har ser godt ut. Smilende og solbrun, smarte, svarte sko, hvit skjorte med blå striper, mørke jeans med matchende jakke. Det er gjerne hit, i en av hotellets fire restauranter, Treholt inviterer sine forretningskontakter fra Russland og Midtøsten.

I 1998 flyttet han fra Moskva til Kypros, og ble direktør for det russiskeide investeringsselskapet FMC Securities. Kundekretsen finnes hovedsakelig i Russland og Midtøsten, eierne har kontor i Moskva og Edinburgh.

- Hva jobber du egentlig med?

- Jeg administrerer denne butikken som gir råd om investeringer.

- Hvordan går butikken?

- Vi som alle andre, merker finanskrisen. Jeg pleier aldri å skryte om jeg gjør det bra eller ikke, men jeg har et livsutkomme og lever et anstendig liv. Til dem som mener jeg alltid har vært en pengepuger, må dette være med på å få deres verste antakelser bekreftet.

- Kjenner alle dine forretningspartnere rullebladet ditt?

- Jeg er en åpen person. I møte med tette forretningsforbindelser har jeg alltid lagt alle kortene på bordet.

- Hva sier du da?

- At jeg har sittet i fengsel i åtte og et halvt år for spionasje, men har siden jobbet for min uskyld.

- Hvordan er reaksjonene?

- I Midtøsten er de veldig lugne på det der. Når de hører at jeg var politisk aktiv, tenker de at det er en del av spillet. Og i Russland? Der ser de på meg som en av gutta! He-he!

Det er noe guttaktig over Arne Treholt når han ler, langt unna det alvorlige blikket bak de store brillene som rammet inn steinansiktet under rettssaken i 1985.

For oss som er født på 1970-tallet, og hadde mareritt om atomkrig og Leonid Bresjnevs buskete øyenbryn, ble Treholt byråkraten fra Brandbu som inngikk pakt med Djevelen. Arne Treholt ble dømt til 20 års fengsel for spionasje for Sovjetunionen og Irak. Han var en erklært folkefiende.

Nå spiser han hvit fisk, drikker husets rødvin og sier han vil skåle før alvoret tar over.

- Livet har lært meg en ting; du vet veldig lite om hva som venter i morgen. Og når morgendagen kommer, får du ta den for hva den er. Jeg har fått en del slag i ansiktet gjennom åra. Jeg klarer meg nok. Jeg er en stayer.

Saken om Arne Treholt inneholdt det meste. FBI og KGB. Svik og solidaritet, venner og fiender, kjærlighet og hat, fluktplaner og kald krig, maktkamp og misunnelse. Treholt er fortsatt helt i toppen når det gjelder antall avisforsider.

- Jeg håper media viser større edruelighet om det igjen oppstår en situasjon der pressen jager i flokk. Media opptrådte som en megafon for påtalemakten. Jeg ble en definert folkefiende utsatt for en eventyrdekning. Det var en god gjerning om man kunne være så ondskapsfull som overhodet mulig.

Under den første tida i fengselet var det dager han tenkte at han ikke orket mer.

- Alt hadde rast sammen rundt meg. Jeg var totalt umyndiggjort, alle kunne tråkke på meg, jeg kunne knapt gå noen skritt uten håndjern, jeg hadde to oppassere som fulgte meg 24 timer i døgnet, og var med på alt som skjer i løpet av et døgn. Det var et bevisst forsøk på å bryte meg ned fysisk og psykisk. Det ville passet mange veldig godt om jeg hadde tatt livet mitt den gangen. Det hadde vært en bekreftelse på at «ok, stakkaren har gått sånn i seg selv at han har tatt livet sitt.»

- Hva stoppet deg?

- Å leke med selvmordstanker er kanskje noe de aller fleste mennesker gjør, en eller annen gang i livet sitt. Spesielt når forholdene blir så ekstreme. Jeg ble berget av selvdisiplin, og klarte å se et lite lys i den vonde tåka.

Etter måneder i isolasjon og varetekt, fikk han møte en psykiater. Arne Treholt fikk i oppgave å tegne et tre og sette navn på sine nærmeste på stamme og greiner. Hva ville stå igjen? Det var ikke bare politiske kolleger som var ført bak lyset. Kona, venner og familie visste heller ikke om kontakten Treholt pleide med agenter fra Sovjetunionen og Irak. Hvilke greiner trodde han ville tåle trykket?

- Det var en genial måte å realitetsorientere seg på, sier Treholt.

- Hvor mange greiner forsvant?

- Det var noen som sto igjen.

- Jeg spør om hvor mange som forsvant, og du svarer på hvor mange som sto igjen?

- Ja, for dem som forsvinner er ikke så viktige - men et uttrykk for at du kan klare deg uten. Det er de som tør å være der ute i kampen med deg som betyr noe.

Ekteskapet med NRK-kjendisen Kari Storækre var over før dommen falt. Stammen som sto igjen på treet var faren og tre søsken.

- Saken min var selvsagt et jordskjelv for min nærmeste familie, men det var aldri et vondt ord fra søsken og far. Aldri en klage om at jeg hadde satt dem i en vanskelig situasjon.

De var en familie på seks. Nå er det bare Arne og eldstebroren Einar igjen. Mora døde i 1977.

- Mor var 64, Kari 59 og Thor bare 56. De var altfor unge til å dø. Noe av de tyngste jeg har gjort i livet er å ta avskjed med nær familie. De ligger alle gravlagt ved Nes kirke i Røykenvik. Mor, far, Thor, Kari. Og Shelly.

Shelly Steele, ja. Bildet av en mann i ubalanse ble forsterket da den 42 år gamle Arne Treholt innledet et forhold til ei på 17 år.

- Shelly kom som en engel inn i livet mitt da alt var veldig mørkt. Hun var et fantastisk, lite menneske, sier Treholt 24 år etter.

- Hun var ung?

- Ja. Veldig ung og utrolig voksen. Vi snakket mye om aldersforskjellen, og hun mente jeg var en fordomsfull middelaldrende mann når det gjaldt alder.

Ekteskapet varte i fem år. Shelly Steele led av en alvorlig sykdom, og døde 28. mai 1992. Fem uker etter ble Arne Treholt benådet av regjeringen Brundtland.

Det var hans tredje og siste ekteskap. Han omtaler Shelly fortsatt som «kona mi».

- Tre ekteskap er nok. I dag lever vi liv som er helt annerledes enn den gangen ekteskap varte i 50 år. Eller, jeg har faktisk både venner og bekjente som fortsatt holder seg til det der. Jeg er nok en litt for rastløs sjel til å tilpasse meg den typen liv.

- Hvilken type liv lever du nå?

- Hva skal jeg si? Jeg har et godt forhold til mine kvinnelige venninner. Du vet, de siste åra har jeg levd et veldig omflakkende liv med kofferten min.

- Er det et ensomt liv?

- Du kjenner tittelen på boka jeg skrev i fengselet?

- «Alene».

- Riktig. Men nei, jeg føler meg ikke ensom nå, men skjønner spørsmålet. I hele mitt voksne liv har jeg bodd i koffert, ja, bortsett fra et lite opphold på åtte og et halvt år …

Dette er noe Treholt stadig gjør, han vitser om egen fortid og åra i fengsel.

- Etter alt jeg har vært gjennom, så må jeg se litt tragikomisk på meg sjøl og tilværelsen. Mitt gode humør er medfødt, og det er en velsignelse. Det hjelper å ha blå øyne og se litt stort på det. Ellers blir dette veldig traurig.

Klokka er 07.00. Morgensola har klatret opp fra Middelhavet. Ei dame er ute med puddelen sin, en aldrende mann lufter magen, og der kommer en veltrent Arne Treholt løpende langs stranda. Han er ute på sin daglige mil, etterfulgt av en svømmetur.

- Det var tungt på slutten i dag, men sånn skal det være, sier han smilende og svett.

Han har fullført åtte maraton. To år før han ble arrestert, sprang han på respektable to timer og 53 minutter.

- Livsløpet mitt er litt det samme som en maraton. Du møter hard motstand, men du skal likevel i mål.

Et stort arr vises på overkroppen når han kaster seg ut i Middelhavet. Arret er ikke gammelt. I mars 2006 fikk familien telefon fra et sykehus på Kypros - det hastet å komme om de ville se Arne Treholt i live. Han lå i koma etter en alvorlig blodforgiftning. Han ble fraktet til Norge. Sju uker seinere våknet Treholt på Ullevål sykehus. Blodforgiftningen hadde spredt seg til hjerte, lunge og nyrer.

Legene ga ham 25 prosent sjanse til å overleve hjerteoperasjonen. Han kvittet seg med gåstol og staver, men fortsatt er det dager han sliter litt med balansen.

I bar overkropp, med et håndkle over seg, kjører han forbi John Fredriksens kontorlokaler, setter oss av på hotellet og er tilbake etter 25 minutter. Nydusjet, ulastelig antrukket i mørk dress, hvit skjorte, slips. På dagens agenda står et møte med en lokal investor og en delegasjon fra Syria.

Antall kontorstoler og pc-er vitner om at det har vært bedre tider. I disse finanskrisetider er det bare fire ansatte igjen. Direktørkontoret har havutsikt og en kubansk sigar på skrivebordet. På veggene henger fotografi fra Kypros, maleri fra Mali og Jemen, stifttegninger fra Damaskus, og russisk samtidskunst.

- Det er bare å beklage, det er lite Munch her, sier Treholt.

Ikke engang et lite troll, ikke et norsk flagg. Han sier det er tilfeldig.

- Du sier du var en folkefiende. Føler du deg ønsket i Norge nå?

- Nå føler jeg at det er helt normalt. Jeg ser at noen kjenner meg igjen når jeg lander på Gardermoen, men det er ikke noe plagsomt lenger.

- Er det aktuelt å flytte hjem?

- Nei. Det skyldes bare at det arbeidsmessig ikke er noe som tilsier at jeg skulle havne der nå. Jeg har mine røtter i Norge, men ser på meg selv som en internasjonal person.

- Du sier du ble uskyldig dømt, men at du ikke er bitter. Er det forenlig?

- Som ung gutt var jeg meget god i bibelhistorie. Mulig dette blir litt flåsete, men å kunne ha den styrken å vende det andre kinnet til selv om du føler deg utsatt for urett, er viktig. Livet er for kort til å fylle din egen dag med bitterhet og vonde følelser.

- Hva gjør deg glad nå?

- Det er lite som skal til. Samvær med gode venner, en hyggelig telefon, og en stemme jeg ikke har hørt på ei tid.

«Noe av det verste må være å bli fratatt retten til å være far», skriver Arne Treholt om livet i fengselet i selvbiografien «Gråsoner».

Sønnen, som han fikk med Kari Storækre, var fem år i 1984. Bare en eneste gang i løpet av de åtte åra i fengselet fikk Treholt møte sønnen. Etter løslatelsen skulle det ta ni nye år.

I dag har de to god kontakt, og har etter sønnens ønske en avtale om å holde forholdet helt privat. Arne Treholt er også blitt bestefar til ei jente på tre år.

- Det er stor stas, og hyggelig å se at en ny generasjon vokser til.

- Hvilket offentlig bilde av deg tror du barnebarnet ditt vokser opp med?

- Hun er en aktiv og oppegående liten pike som sikkert finner det ut på sin måte. Men klart, det vil det være viktig for dem som skal føre slekten videre at spionstempelet jeg har fått blir litt mer nyansert. Det ville jeg vært veldig glad for. Som jeg har sagt tidligere, jeg tror tida jobber for meg.

Da den kalde krigen for lengst var over, tok også gamle venner Treholt inn i varmen igjen. Einar Førde var Arne Treholts forlover da han giftet seg med Kari Storækre. De to gamle bestevennene møttes igjen etter Førde ble alvorlig syk.

- Dere ble forsont?

- Ja, vi ble det. Jeg er veldig glad for at vi fikk anledning til å gjenoppta kontakten etter mange år. Jeg skulle gjerne sett at Einar levde videre, han var en fargeklatt.

- Dere hadde ikke kontakt på 17 år?

- Det ble en del år, ja. De siste åra er det et par gamle venner jeg har hatt stor glede av å møte igjen. Det er veldig fint, og bidrar til at det blir litt lange og gode linjer i livet.

Arne Treholt føler det er en evighet siden. Og han kan føle at det var i går.

Noen scener klarer han aldri å slette fra dommen som kom torsdag 20. juni, 1985. På taket av tinghuset i Oslo sto skarpskyttere og bjeffende schæferhunder. Det var uvante scener her til lands.

- Da den kvinnelige dommeren rettet på permanentkrøllene og konkluderte med at «Han svek oss alle!» Da, da … aldri har jeg følt en større avstand enn det jeg opplevde som virkeligheten.

- Hva galt mener du at du gjorde?

- Mine første advokater mente jeg burde erkjent straffskyld i henhold til overtredelse av tjenestemannsloven. At jeg skulle erkjent kontakter, blant annet i form av utenlandsmøter, og en type virksomhet som ikke var i samsvar med hva jeg kunne tillate meg. Det er et råd jeg burde ha fulgt, men den gangen følte jeg at jeg hadde alt og alle mot meg. Jeg var ikke innstilt på å gi en tomme. Skulle jeg gå ned, fikk jeg gjøre det med flagget til topps.

- Hva angrer du på?

- Jeg rotet meg inn i altfor tette forhold på det personlige plan til russiske diplomater som hadde etterretningsoppdrag. Jeg burde skjønt at jeg lekte med ilden. Og jeg gjorde en jævla dumhet da jeg innlot meg kontakten med Irak. Men, sier Treholt og banker pekefingeren i bordet i takt med det han nå skal si - det som det norske rettsvesenet aldri har trodd ham på:

- Jeg har aldri, aldri solgt noe som kunne skade nasjonale sikkerhetsinteresser.

Tilbake til Oslo. På Karl Johan er det julehandel i slaps. Arne Treholt har et avslappa forhold til hele høytida. I år vet han ikke engang hvor han skal være på julaften. Han reiste tilbake til Kypros torsdag denne uka, jobben ventet.

- Vi er i gang med å trappe ned virksomheten på Kypros, og er i sluttforhandlinger med å selge finansselskapet til en gruppe fra Saudi-Arabia. Jeg har tilbud om å jobbe for nye eiere på Kypros i en overgangsperiode, og jeg har tilbud om jobb i Edinburgh. Kanskje blir vi ferdig med forhandlingen til jul, kanskje ikke.

- Du skal ikke feire julaften?

- Det er litt tidlig å si. Men når du har jobbet mye med muslimer og russisk-ortodokse, så blir det ikke så stor forandring fra vanlige dager til juledagene. Eller andre høytider, for den saks skyld.

- Er ikke det litt trist?

- Om du har sentimentale følelser knyttet til jul, så forsvinner de veldig fort når du har vært noen år i fengsel. Da føler du savnet etter familie og venner ekstra sterkt. Den sentimentaliteten er noe alle som har sittet i fengsel kurerer seg mot.

- Du tillater deg ikke å bli sentimental?

- Litt det også. Det er lett å la tanker og tungsinn få tak i deg på sånne dager.

- Du sa på pressekonferansen mandag at det ligger ikke for deg å være lei deg?

- Nei, det gjør ikke det. Ikke lenge av gangen. Men selv om jeg prøver å ha et steinansikt, og tilsynelatende ikke lar så mye gå inn på meg, så er det klar at jeg også tar innover meg det som skjer rundt meg.

Treholt senker skuldrene og lener seg tilbake i sofaen.

- Den varmen og kjærligheten jeg opplevde fra menneskene rundt meg i går var veldig rørende. Jeg kan gi deg et eksempel, sier han og forteller om da han var gjest hos i «Redaksjon EN» og Viggo Johansen. På bakrommet traff han Jon Eikemo som hadde vært i samme studio og snakket om Anne-Cath. Vestly.

- Jon Eikemo er en stor kunstner og skuespiller jeg har beundret hele mitt liv. Jeg har aldri truffet ham før, og det ble et varmt, personlig møte. Jeg inviterte ham med på gravøl. Han kom, og ble med ut i de små timer. Det satte jeg pris på.

Til gravølet hadde han også invitert en gammel medfange. De avsluttet kvelden med å dele drosje.

- Vi som har sittet i fengsel sammen, og vet hva rettskverna kan gjøre med et menneske, har et spesielt fellesskap som gjør at vi lettere kan forstå hverandre.

- Mennesker som ser andre enden på livet har gjerne et behov for forsoning og innrømmelser, har …

Arne Treholt avbryter:

- Du lurer på om jeg har en trang til å innrømme noe? Jeg som har kikket døden godt inn i hvitøyet? Men, nei. Jeg har ikke noe usagt. Jeg har ikke det, altså. ■

kbb@dagbladet.no

Trygt: Arne Treholt på farens Thorsteins fang. Broren Einar t.h.
Siste ekteskap: Bryllupsvals med Shelly, 16. mai, 1986.
I NY: Far og sønn på glattisen i New York da Treholt jobbet i FN.
Tilbake i blitzen: Mandag denne uka. Arne Treholt har gått på et nytt tap.
Sunt liv: Aldri en dag uten trening, grønn te og vegetarmat. Her på Kypros i desember 2008.
20. juni 1985: Treholt på vei ut av rettssalen etter domsavsigelsen. Iført hvit dress.
Ung og lovende: Russ på Katta, våren 1961.