Dette er vi imot

Yggeseth liker ikke kvinnelige hoppere. I gamle dager ble mannfolk utplassert i langrennssporet for at damene ikke skulle gå for fort og bli slimete og ekle.

VI SIER NEI. V-stil, skøyting, klappskøyter, jaktstart, fellesstart, sprint, alpint, må trekke pusten, vinter-OL, jentelangrenn, preppemaskiner, Gunder-metoden, glassfiberski, V-stil i hopp, skistafett, sånn kan vi fortsette. Er det noe nytt i skisportverdenen kan du garantere at vi har vært imot det. Og spesielt vi, nordmenn: - Det blir for hardt for de aller fleste å skøyte særlig lenge, man blir jo helt stiv i lårmuskulaturen efter noen kilometer. Skiarrangør, Aftenposten 1985. - Fordi man har oppfattet seg sjøl som oppfinneren av selve skiidretten har vi nok vært spesielt konservative i Norge. Vi vil helst ikke at noen utenfra tukler med den geniale skiidretten, forklarer Matti Goksøyr til Magasinet på nett. Han er idrettshistoriker og professor ved Norges idrettshøyskole. Han mener særlig norske skiledere har vært imot mye. I vinter har det vært hopplederne anført av Tormod Yggeseth som mener jentene våre ikke skal hoppe langt på ski. FOR OL PÅ VINTERSTID? Åh, nei du. Det var skifolket i Mellom-Europa som først kom med forslaget i 1914. Skandinaverne var imot, for de hadde allerede skifestivaler i Holmenkollen, Falun og Lahtis som kunne tape status. I Norge var vi redde for at vår måte å tenke ski på skulle komme i bakleksa. Lenger sør hadde man flere fine vintersportssteder som gjerne trengte litt PR. De vant. OL kom i 1924. Vi var med uten å vite det. - Rekordjag og spesialisering var stygge ord i norske ører. Kombinert var paradeidretten. En god skiløper var en som behersket begge deler, forklarer Goksøyr. OL i Chamonix i 1924 ble erklært som OL i ettertid, og selv om noen av nordmennene hadde en mistanke om at det var på OL de var, så håpet de ikke det. Også i 1928, før OL i St. Moritz, var motstanden i Skiforbundet stor. Men vi kom så vidt med. Etter et lite intermezzo der norske skiledere gikk imot innføring av stafett på VM- og OL-programmet i 1932, kom den store kampen. Kvinnelangrennet. STYGGE KVINNFOLK, ville de helst ikke ha noe av. - Vi ble pådyttet kvinnelangrenn, siden vi skulle arrangere OL i 1952. Man ville ikke ha svette, slimete kvinner, de skulle drive med estetisk idrett, forklarer idrettsprofessoren. I 1947 kom forslaget om stilbedømmelse på kvinnelangrenn, slik at det ikke bare var tid som var viktig. Regelen gjaldt bare barn og kvinner, de svake gruppene. Slik var tankegangen: I et renn hvor bare minutter og sekunder teller, lar mange seg friste til f.eks. å beinfly eller i alle fall til å fly så fort at de ikke greier å holde stilen. Vet en derimot at det bak hvilket som helst tre kan stå en dommer, hindres en i slike fristelser, og en går ikke fortere enn at en hele tiden holder balansen og har herredømme over ski og staver. De mannlige dommerne som gjemte seg bak trærne i skogen fikk bare beholde jobben i noen få år. Jentene syntes det var temmelig tåpelig, og saboterte opplegget. Men skilederne fortsatte kampen, og som eneste nasjon stemte Norge mot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. De ble nedstemt, og det ble 10 kilometer i Nordmarka. Det var bare den ene øvelsen for skikvinnene. Kampen for norsk kvinnelangrenn kan du lese hos Kilden. MATERIALTRETTHET. Glassfiberskiene skapte nesten like mye oppstyr som kvinnene. Ikke noe var mer politisk ukorrekt og sikkert miljøskadelig for fjellheimen enn å ha glassfiberski på. For mange er Magne Myrmos gull i Falun-VM i 1974 et vendepunkt. Han vant det siste VM-gull på treski. Glassfiberskiene kom og protestene samtidig. Organisasjonen Treskiens-venner ble opprettet. Og i Skiforbundet var det heller ingen glede over de nymotens greiene fra Mellom-Europa. - Skiforbundet var avhengig av støtte fra de norske skifabrikkene. De laget bare treski, og truet med å trekke tilbake støtten, forklarer Goksøyr. Utøverne ville selvfølgelig ha glassfiberskiene, og når de kom fra Østerrike i kanonfart gikk det ikke lenge før vi måtte melde tapt. Vi måtte også slutte å være imot løypeprepareringsmaskinene fra utlandet. DEN SKADELIGE SKØYTETEKNIKKEN. Det var først finnen Pauli Siitonen, så amerikaneren Bill Koch som gjorde tenkikken kjent. Og vi lo oss nesten ihjel under OL i Sarajevo i 1984. Koch halvt skøytet, halvt gikk klassisk på ski. Det kom som et sjokk på de fleste, og det kom til hektisk møtevirksomhet. I Norge ble vi selvfølgelig imot, og lederne var ikke interessert i den nye teknikken. Det kom rapporter om at skøyting skadet hoftene. - Det er slike helseargumenter som av og til blir trukket fram når det kommer ting vi ikke liker, sier Goksøyr, som sier det kanskje er mulig at ekstrem enbeinsskøyting kan virke uheldig. Men vanlig skøyting er det ikke. Det var ikke så rart vi var imot, vi var kjempedårlige i skøyting. I 1991 tapte vi kvinnestafetten i VM i Val di Fiemme. NTB rapporterte etterpå da Stefania Belmondo skøytet inn forspranget på Trude Dybendahl: - Norge ledet etter de to første klassiske etappene, men måtte gi tapt da det ble skøyting. Vi ville ha diagonalgang og dobbelttak, og dermed føyk utlendingene forbi oss. I FIS har det siden den gang pågått en aldri avsluttet kamp om hvordan man skal gå på langrenn. Utover på 80-tallet kom diskusjonen om man skulle gå helt over til skøyting, siden det både gikk fortere og var lettere å smøre da. Etter mye lobbyvirksomhet og hett skidiplomati klarte sterke skandinaviske krefter å hale i land 50/50-regelen som lever fortsatt. Over 90 prosent av de internasjonale langrennstrenerne var for at langrenn bare skulle bestå av skøyting. Resten var oss. I kombinert og skiskyting har de gått over til fristil. I 1993 tok skimakta selvkritikk. Daværende skipresident Johan Baumann innrømmet til Aftenposten at Norge kom på etterskudd i skøyting, fordi vi kjempet sånn imot. - Vi skapte en slags nasjonal motstand som rakk å sette seg fast helt ned i grunnplanet i norsk skisport. Prosessen med å snu denne motstanden tok for lang tid, sa Baumann. Og det er Mattis Goksøyr enig i. Han mener at vi sliter i fristil fortsatt i dag på grunn av 80-tallets motforestillinger. V-STILEN ØDELA OSS. - Han hopper som ei kråke, lød det fra kommentatorbua. Arne Scheie var oppgitt, og syntes stildommerne burde trekke svensken Jan Bokløw enda mer i stil da han på slutten av 80-tallet flakset langt fordi han hoppet i V. - Dette var virkelig kontroversielt, det som rokket sterkest ved den norske oppfatninga, sier Goksøyr. Dette var en stilidrett, og at det var en svenske som kom opp med dette, gjorde det verre. På grunn av konservatismen i norsk skimiljø har ikke nordmenn kommet på så mye nytt. På 80-tallet hadde vi langt flere ressurser og hoppere på laget enn svenskene. Derfor holdt vi fast på at stilen var en stor vits. Boklöv prøvde seg allerede i 1985. Han mislyktes gang på gang og ble skjelt ut. Det var først i Innsbruck 4. januar 1989 at svensken fikk suksess. - Selv om jeg la klare fakta på bordet dengang, virker det nå som om det norske hoppmiljøet må bli overbevist av utlendinger som hopper Boklövstil før det går opp for dem at skihopp er aerodynamikk, sa professor i aerodynamikk Helge Nørstrud til Aftenposten i 1991. Under Albertville OL i 1992 ble Espen Bredesen sist, han behersket ikke den nye stilen. På Lillehammer to år etter tok han gull i Lysgårdsbakken. Han hadde fått dreisen på beina sine, som nå formet en vakker V. For lengst hadde dommerne sluttet å trekke i stil. JAKTSTARTEN SOM VI HATER, vi hater den fortsatt. Under OL i Albertville i 1992 kom en ny øvelse inn på mesterskapsprogrammet, jaktsstart. Løperne gikk først klassisk, og ble premiert på den øvelsen. Samtidig var resultatlisten herfra startlisten i neste dags skøyterenn. Der kom vinneren først i mål. Løperne protesterte selvfølgelig, og mente det var urettferdig at bestemann måtte gå først. Det var en stor ulempe å måtte brøyte løype hvis det snødde. Og snødde gjorde det under jaktstartrennet i Albertville da Bjørn Dæhlie tok igjen Vegard Ulvang, og vant sitt første OL-gull. Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard og Kristen Skjeldal var sterke motsandere av jaktstart. De mente det ikke var en rettferdig måte å konkurrere på. Det var både tungt å gå først i løypa og dessuten å starte bak. Motstanden finnes fortsatt, men i en marginal idrett uten det store publikumstekket har man nødt til å fornøye seg i kampen om seerne. HOPPJENTENE SLITER. I Europa hopper jentene i de store bakkene. I Norge jobber hopplederne intenst mot at noe sånt skal skje. Jentene blir møtt med krav om at de må kvalifisere seg for å få lov til å hoppe, men det har de ikke fått muligheten til. Norge er ikke noe foregangsland i skihopping, ikke her heller. - Jeg syns det minner om holdningene mot kvinnelangrenn for 50 år siden. Jentene hindres av stivbente overleveringer fra fortida. Lederne gjemmer seg bak sikkerhetsargumentet. Men dette går det ikke an å stoppe, avslutter Matti Goksøyr. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: astrid.meland@dagbladet.no

KRÅKA BOKLÖV:</B> Om damene flokket seg rundt svensken Jan Boklöv vet vi ikke, men sannsynligvis orket de ikke en som spriket på denne måten. At det var en svenske som revolusjonerte hoppsporten svei ekstra i Norge, som hadde et mye større hopplag. <br>Foto: SCANPIX
DET ER IKKE NOE NYTT, ANETTE:</B> Anette Sagen krangler med Torbjørn Yggeseth, leder av hoppkomiteen i FIS, om å få hoppe i de kule bakkene. Det har vært mange Yggesether opp gjennom skihistorien i Norge. De har vært imot det meste nytt. Kombinasjonen «nytt og kvinne» liker de ihvertfall ikke. <br>Foto: SCANPIX .
FANT OPP SKØYTING:</B> Det måtte en amerikaner til. Bill Koch startet med skøyting med en fot. Bildet er fra 1982. Det skapte revolusjon i skisporet. Men mens mellomeuropeiske skiledere kvesset klør og tok etter, brukte vi i Norge mesteparten av tida på å være imot skøyting. <BR>Foto: Scan-Foto
MEN SÅNN SKULLE DET GJØRES:</B> Kvinner kunne konkurrere i idretter der utholdenhet og styrke var mindre viktig enn stil og estetikk. Her er gullvinner Gullvinner Jeanette Altvegg (GBR) i aksjon i kunstløp i 1952. <br>Foto: Foto Aktuell / Scanpix
<B>SÅNN SKAL DET GJØRES:</B> Torbjørn Falkanger sikrer sølvet i hoppkonkurransen i OL i 1952, bak Arnfinn Bergmann. Falkanger var for øvrig kjent for god stil, både i bakken og utenfor. - Kvinnene flokket seg alltid rundt ham, sa Johan Brun, Dagbladets fotograf. <br>Foto: Johan Brun
ANETTE BØ:</B> Blant de få kvinnelige skiløperne som gjorde det bra i fristil tidlig. Her etter VM på ski i Seefeld i 1985. <br>Foto: Knut Snare/Aftenposten/Scanpix
JENTENE KONKURRERTE:</B> Men i arkivene finner vi ingen bilder av selve langrennsløpet fra OL i Oslo 1952. Her tar damene imot premiene for sitt løp på 10 kilometer. Det var ingen nordmenn på pallen. Fra venstre: Mirja Hietomies tok sølv, Lydia Wiedemann gull og Siiri Rantanu bronse. <br> Foto: NTB, arkiv/Scanpix
Å HEI, HVOR DET GÅR:</B> Stein Eriksen fikk lov til å trosse naturlovene og kjørte ned til gull i storslalåm. Også jentene var med i alpint, men da så det ikke sånn ut. <br>Foto: Johan Brun