Dikt fra hofta

Da sola gikk ned over westernfilmene på slutten av 70-tallet, dukket cowboypoesien opp. I dag har cowboypoetene egen festival i Elko i Nevada.

EN SVART VILLFUGL AV biltypen Ford Thunderbird har gjort unna snaue ti timer på Highway 93, nordover fra Las Vegas. Amerikansk ødeland, mytiske motellvinduer, sno fra Sierra Nevada, og de som eier landet, stuet bort i reservater. Da er det trygt å sitte inne i en stolt T-Bird, oppkalt etter en indiansk medisingud, som tar oss trygt inn til Elko i cowboystaten Nevada. Pang, pang. Det lyser i neon fra barene Stray Dog og Goldies. Løshundene er hjemme. Kvelden har tatt på seg den første nattfrakken. Over oss henger det minst én forvirret sheriffstjerne. Hodet er fullt av myter og cowboyklisjeer.Egentlig startet denne reportasjereisen i mørket for mange år siden. I et par landsens kinosaler med westernfilmer på lerretet. Kanskje på rad sju?DOC MAYER STÅR LENGE bak oss på trappa utenfor Elko konferansesenter. Han sier ingenting, skal snart inn og lese på den tjuende cowboypoesifestivalen, The National Cowboy Poetry Gathering. Barten til Doc er godt over minstemålet. «Ten gallon»-hatten er trukket langt nedover ørene. Doc var lærer og bosatt i staten New Mexico. Men en dag kom han til et vendepunkt og bestemte at han måtte sale om hesten. I dag er han cowboypoet og rancheier. - Et sted på veien måtte jeg ta et valg. Jeg ville skifte fra å jage noen andres drømmer til å jage mine egne. Det har jeg aldri angret på. Jeg er trolig den rikeste poeten her på festivalen, og da snakker jeg ikke om penger, men om livserfaring, sier hyggelige Doc, som sammen med kona får inntekter av å selge kuer fra Morningstar Ranch. - Du kan ikke leve av å skrive. Det er kuene som sørger for at det går så vidt rundt. Det er dyrt å være cowboypoet fordi boots, hatt, vest, bukser og jakker er dyrt. Spesielt når du er så jålete som meg, sier Doc. WADDIE MITCHELL var med på å starte cowboypoesifestivalen, og er i dag mer enn en lokalpoet fra Elko. Waddie er Vietnam-veteran og en av de aller mest kjente amerikanske lyrikerne med hatt. Waddie driver ranch, turnerer 300 dager i året, har utgitt bøker og cd-plater. Sammen med Hal Cannon fra Western Folklife Center og folkloristen Jim Griffith tar Waddie det hele og fulle ansvaret for at rundt 10000 mennesker hvert år kommer til Elko.- Jeg skulle gjerne ha fortalt deg at vi hadde en klar visjon før vi startet, men sier jeg det, så lyver jeg. Vi var en gjeng som kom sammen fordi vi tilfeldigvis ble klar over at det var flere som skrev dikt. Egentlig var det meningen dette skulle være en fest og ferdig med det, men etter hvert har denne årlige samlingen kledd av noen av mytene om den ensomme og tause cowboyen, sier Waddie Mitchell. Han trekker fram flere cowgirlpoeter som er i ferd med å skape seg et navn.COWGIRLS HAR OGSÅ tatt over baren Stray Dog. Jennifer åpnet kranene for to måneder siden, og hun er glad for de liberale skjenkebestemmelsene i Nevada.- Vi har åpent så lenge det er folk som betaler for drinkene, sier Jennifer over en sigarett og en shot. Oppe på den vesle scenen står Russel Yates. Vi skribler ned noen dusteord på en serviett- coyotene gråter, ulvene hyler. Russel er en lang og hengslete mann - med et ansikt som spyttet sist ut av «The Good, the Bad and the Ugly». Han sørger for en kruttrøyk av en ordveksling. En ekstremt humoristisk cowboy med egen forretning. - Der selger jeg «cowboy stuff».Vi legger ned blokka og rir inn til nok en amerikansk frokost. Serviettene viser ordene, coyotene gråter, og posene under øynene er i ferd med å skifte navn til sadeltasker. Stuntpoesi fra Norge som går over i tung søvn med enkle drømmer om leirbål, skoløse indianerhester og nede ved elva en mild squaw.BRÅVÅKNER med hodet fullt av ville bøfler. Danser med dusjen. Klokka nærmer seg åpning på dag to av cowboypoesifestivalen. I kongresshallen er det morgenkø. Noen skal på skrivekurs, andre på fotoseminar, og flere ønsker innføring i westernkokkelering. En familie fra Carson City vil lære seg de gamle håndverkstradisjoner, blant annet tvinning av seletøy med ugarvet lær. På originalspråket rawhide. - Da ideen om en cowboypoesisamling kom opp for første gang mot slutten av 70-tallet, var cowboyenes image på det aller laveste. Hollywood hadde mer eller mindre slutte å lage filmer, og i Nashville hadde de droppet western fra country and western. Alt annet enn den egentlige betydningen av det å være cowboy ble forbundet med ordet, sier Hal Cannon i The Cowboy Poetry Gathering. - I avisene ble ordet «cowboy» brukt som referanser til forretningsfolk og politiske ledere som opptrådte uten respekt for andre. Vi visste ikke da vi startet at det var på høy tid vi begynte å ta tilbake vår egen historie på våre egne premisser. Cowboyer har alltid latt andre fortelle sine historier, via populærkulturelle uttrykk som filmer, romaner og musikk. Etter hvert ble dette ei slags mytisk steinstøtte for den ekte cowboykulturen for mennesker som jobber innenfor amerikansk landbruk, mener Hal Cannon. VILLE VESTEN. Noen forteller oss at det er cirka 200 år siden «Det ville vesten» ble oppdaget. Deilig langt unna Oslo vest. Det er også de inviterte hestefolkene fra Mongolia og to poeter fra Australia. - Jeg er en bushpoet som vant en konkurranse hjemme. Nå har jeg vært her i snart ei uke, og jeg gleder meg til å komme meg hjem. Du blir skremt over den uvitenheten en treffer her. Heldigvis er min kone med. Hun holder meg i øra så jeg ikke drikker for mye og snakker for mye. Det kan jo være livsfarlig. Alle sammen er bevæpnet, sier John Best fra Queensland. Han legger til: - Ikke si dette høyt til noen, jeg er ikke klar for en verbal duell, he, he. Rodney Nelson byr også på gode latterkuler. Rodney med svensk far og norsk mor. Han kommer fra ranchen Sims i Nord-Dakota, der han bor sammen med kona Teri og to barn. - I Sims er det fire beboere, og det er oss. Jeg red aktiv rodeo i 25 år, men jeg fikk plutselig et anfall av rodeodepresjon som jeg fortsatt prøver å komme meg ut av, sier en leende Rodney, som startet opp med å skrive for 15 år siden. - Jeg prøver å fortelle historier med humor. På ranchen har vi rødt angusfe. Det er de som holder familien i live, mens jeg ftrer kuene mine med poesi. Det sier seg sjøl at de blir ganske tynne, forteller Rodney. BIFFEN VI SPISER til middag, må minst være hentet ut fra Jurassic Park. Smakløst stor, men desserten blir en reise med fløyelsrøsten til Skip Gorman. Seinere på kvelden treffes kjentfolk. Såkalte venner av Norway, Tom Russell og gitaristen Andrew Hardin. - Det er femte året jeg er her, og denne festivalen har utviklet seg til å bli en viktig tradisjonsbærer, sier Russell, som akkurat har sluppet den nye plata «Cowboys Indians Horses Dogs». Nyboka har han også i beltespenna. En brevveksling han hadde med kultforfatteren Charles Bukowski.Russell er en ektefødt forteller. En marshall med hjerter riktig plassert på begge sider av Rio Grande. Etter å ha hørt ham blir vi tunge på avtrekkeren: Kall dem gjerne cowboyer, men de finnes overalt. Forkledd som platearbeidere, reineiere, asfaltkokere, sjøfolk, blikkenslagere og omstreifere, men cowboypoetene i Elko skal ha én ting. De har tøffere navn, som Baxter Black, Sunny Hancock, Echo Roy, Ross Knox og Red Steagall. Jammingen går sin skjeve gang på det lokale kasinoet. Det snakkes, drikkes, tapes i poker, spilles på munnharpe, og det lese høyt, lavt og snøvlete. Blant annet fra boka «Cowboy Poetry Matters», et dikt signert Tony Johnston: «Whispers» Year after year, the cowboy whispersall he knowsinto the ear of his horse.tst@dagbladet.no

<YS>Præriepoet: <YR> Waddie Mitchell fra Elko er en av de mest kjente cowboypoetene. Waddie var med og startet The Cowboy Poetry Gathering. 20 år etterpå kommer det 10<TH>000 mennesker til den lille byen for å høre dikt, drikke øl og høre musikk.
Rawhide: <YR> Foruten dikt og musikk er den ukelange cowboypoesifestivalen opptatt av å ta vare på gamle håndverkstradisjoner. Det <TH><TH><TH><TH><TH><TH>arrangeres blant annet kurs i hvordan tvinne seletøy av ugarvet lær. Her representert ved tre kurscowboyer fra Carson City.
YS>Austin i Nevada: <YR> Etter tre døgn i Elko dro vi ut på Highway 50, kalt USAs mest ensomme vei. Etter et par timer stoppet vi i fjellbyen Austin med 200 innbyggere for å sjekke ut om det var mulig å stjæla noen gamle hester.
DEN YNGSTE:</B> Oscar Auker (11) fra Texas leser Shakespeare, men foretrekker cowboylyrikk.
<YS>Fastlegen: <YR> Doc Mayer fra New Mexico var den første poeten med hatt som vi traff. Han leste egne dikt og fortalte om å jage egne drømmer.
<YS>Stray Dog: <YR> Myten om den innadvendte cowboyen fikk en brist i Elko, de Magasinet traff var verbale 24 timer i døgnet. Russel Yates sørget for at barfolket på Stray Dogs fikk dikt, vitser og <TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH><TH>musikk mens månen ble full og ulvene vise.
<YS>The Magasinet: <YR> Cowboyfestivalen er ikke et tilfeldig arrangement, men godt organisert. Magasinets to cowboyer var registrert etter gjeldende satser for western.
<YS>Highway 93: <YR>På vei mot Elko og cowboypoesifestivalen. Ford Thunderbirden fløy nordover, vi var med i nok en westernfilm.
PRÆRIESNØ:</B> For en enve kaktus mer med snø i piggsveisen langs Highway 50 på vei til Las Vegas. Joshua Tree for fred.