Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Dinamitt

Hun ser sviktede barn i blikk hun møter på bussen. Det plager forfatter Herbjørg Wassmo (63) .

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  JEG SKRIVER med hele kroppen, begynner Herbjørg Wassmo.

Gyldendals internasjonale bestselger, lanseringsklar med sin 17. bok - en mørk samtidsroman om trafficking - ankommer kafeen direkte fra sitt faste helsestudio. For som Wassmo sier: «Jeg pumper jo litt jern.» Vekter må til når man skriver med hele sin vevre skikkelse som innsats.

-  Først og fremst med hodet, håper jeg. Men også med puls, blodomløp, mage. Med de store musklene man bruker på å løfte ting. Noen ganger er jeg helt ødelagt etter skrivingen.

-  I perioder får du spyfornemmelser og problemer med synet ..?

-  ... Jaja. Men det er jo peanuts. Hvis jeg ikke blir så syk at det blir full stopp og jeg ikke kommer til skrivebordet, er det for så vidt greit at jeg lever med stoffet mitt. Det er ikke alt som er like ille. Men dette stoffet har vært knalltøft.

-  Hvordan arter det seg?

-  Jeg må inn i det mentalt for å forstå hva som skjer. Ha empati. Jeg er jo både epileptiker og pyse. Så det koster.

-  Og likevel fortsetter du?

-  Det er noe med å arbeide og leve så det svir. Jeg er tilhenger av det. Samtidig som jeg liker å ha det bekvemt.

Lys latter.

-  Jeg er jo redd. På den ene sida vil jeg ha røff behandling. At de som skal lese boka tar den imot med samme ærlighet som jeg håper jeg har skrevet den. Og da kan jo hva som helst skje. Men på den andre sida vil man jo helst være et elsket barn som blir tatt imot på beste måte.

WASSMO HARinntrykk av at bøkene hennes er «elsket barn», selv om hun nok har hørt at «noen er mer elsket enn andre». Siden trilogien om incestofferet Tora gjorde henne berømt for to tiår siden, har posten strømmet inn. Brev fra ungdom som vil at hun skal skrive særoppgavene deres. Men først og fremst brev fra mennesker som har kjent seg igjen i Tora.

-  Det viste seg at virkeligheten når det gjaldt å krenke barn, var så mye verre enn jeg hadde kunnet forestille meg. Mange av dem trodde at jeg var ekspert på å trøste. At jeg var psykolog, prest og mamma, noe de stort sett manglet alle sammen. Det kunne jeg jo ikke. Jeg gikk inn i en periode med avmaktsfølelse.

-  Møtte du noen?

-  Jeg møtte dem på telefonen, der de anonymt kom med sitt rop om hjelp. Det var da jeg skaffet meg telefonsvarer.

En annen kategori brev er postlagt av sinte menn.

-  En gang ble jeg ganske vettaskremt. Jeg fikk brev fra en som satt på Kumla utenfor Stockholm, der verstingene blir satt inn for drap. Han mente vi var sjelssøsken. Han identifiserte meg med Dina og sendte brevet til Herbjørg Wassmo, Norge.

-  Og det kom fram?

-  Det er et lite land. Verdensberømt i Norge. Men da han seinere sendte meg et postkort med adresse, og sa at nå var han løslatt og skulle finne meg, ble jeg skikkelig engstelig. Men det hendte ingenting. Jeg har også fått anonyme brev som sier at jeg må ikke tro at de ikke vet at jeg prøver å sverte deres familie. At de skal finne meg uansett hvor jeg er. Første gang ga jeg det til politiet, men så ble jeg litt sløv etter hvert. Så tenkte jeg «okei, la dem komme».

-  Kom de?

-  Nei. Sånne menn er mye reddere enn meg. Og dét skal noe til. De hevner seg på barn.

KRITIKKER LESER Wassmo aldri. Slikt «har hun folk til», som forteller henne det beste og det verste.

-  Jeg er klar over at jeg er både selvsentrert og redd i den situasjonen. Jeg driver ikke med selvplaging.

Wassmo ler lett og sier hun ble vaksinert mot den slags som liten.

-  En lille julaften mine foreldre skulle bort, måtte jeg være barnevakt for min yngre søster. Jeg visste at alle pakkene var i kottet under trappa. Det begynte med at jeg klemte på de litt perifere gavene. Som en alkoholiker som bare skal ha ett glass. Før jeg visste ordet av det visste jeg hva som var i alle pakkene. Og skuffelsen, skammen og det å ha ødelagt julaften for meg sjøl, gikk så sterkt inn på meg at jeg har ingen problemer med å legge bort ting jeg ikke behøver å vite akkurat nå.

-  Du har sagt at du var et eldgammelt barn?

-  Jeg tok jo livet ganske alvorlig. Døden og alt dette her.

-  Du tok det så innover deg?

-  Ja. At fisken måtte dø, og dyrene, og menneskene. I det lille fiskersamfunnet døde faktisk folk. Det kom nært. Etter hvert ble jeg veldig streng. Kjempestreng. Jeg sorterte mennesker veldig fort. Noen holdt jeg meg unna. Jeg var kikker og skeptiker. Det siste har jeg prøvd å venne meg av med. Det første er jobben min.

I voksen alder har Wassmo bestemt seg for å gi menneskene en sjanse. Men mellommenneskelige relasjoner er hardt og alvorlig arbeid for henne.

-  Jeg er ikke en sånn som dikker med barn og synes de er vidunderlige skapninger. Jeg vet hvor krevende de er, og hvilke fryktelige grenser man er nødt til å sette.

-  Du liker trær bedre enn mennesker, har du sagt?

-  Det var nå ekstremt, da. Men jeg liker trær veldig godt. Hvis jeg får plassert meg sjøl under et tre med ei bok, har jeg det veldig bra.

-  HVA FIKK du med deg hjemmefra?

-  Jeg hadde en barndom, på ondt og godt. Jeg har fått med meg erfaringer fra barndommen som har gjort meg ganske livsdyktig.

Wassmo anlegger en oppramsende tone.

-  Jeg er praktisk. Jeg er modig. Jeg er redd. Bare de tre tingene gjør meg i stand til å klare meg. Jeg ble både sett og oversett. Og så var det jo denne vanvittige naturen. For å si det bokstavelig, var det høyt under taket, langt mellom veggene og meget dypt ned. Da er jeg i en robåt. Å lære å ro og lese var mine første mestringsopplevelser.

-  Begge deler lærte du før skolealder?

-  Ja. Ro lærte jeg da jeg var fem, tror jeg. Det var ren eventyrlyst. Jeg gjorde mange ulovlige ting. Vi seilte på isflak. Det var ikke lov å dette i havet, men det gjorde jeg.

-  Det var på den tida du diktet om Donald-historier?

-  Ja. Jeg syntes Donald var forferdelig kjedelig. Jeg skjønte ikke hva han holdt på med. Mamma hadde en Bibel på gotisk, så jeg lærte meg å lese på gotisk.

-  Det er det ikke mange som gjør i dag?

-  Jeg tror ikke det var så mange den gangen heller. Men bokstavene var vakre. Så jeg ble først veldig skuffet da jeg fikk Rolfsens lesebok på skolen.

SOM UNG DRØMTE Wassmo om å bli maler eller ballettdanser. Men hun kunne ikke si det høyt.

-  Folk kunne tro at jeg trodde jeg var noe. Jeg er spesialist på å holde for meg selv hvor sær jeg er.

Ikke bare var hun uhelbredelig sjøsyk. Hun var vitebegjærlig på alt annet enn de praktiske oppgavene Skogsøya hadde å by på. 17 år gammel begynte hun på lærerskolen. Fire år seinere var hun lærer på den nye ungdomsskolen i Honningsvåg.

-  Jeg har jo gjort ting i feil rekkefølge, kan man si. Jeg var veldig ung, enslig mor. Det er en tøff måte å bli voksen på.

-  Du var tenåring?

-  Ja. Og da blir det enda mer nødvendig å få en utdannelse og en jobb. Drømmen om å bli billedkunstner og ballettdanser falt på sin egen urimelighet. Her var det om å gjøre å tjene penger og klare seg sjøl. Å ikke være nødt til å gifte seg. Å måtte knytte seg til et annet menneske av økonomisk nødvendighet og sosialt press er ei ulykke - for begge parter.

Først etter 13 år i skolen debuterte Wassmo som forfatter. Midt i 1980-åra begynte hun å skrive på heltid.

-  Det var skummelt. Jeg sa opp jobben i irritasjon. Jeg hadde ikke begynt å tjene penger på bøkene mine ennå, hadde vært student i to år, men fikk ikke redusert post mer. Full jobb i barneskolen lot seg ikke kombinere med å fullføre en roman. Nå får det bære eller briste, tenkte jeg. Å tørre å hoppe uten fallskjerm var en virkelig kvinndomsprøve. For jeg hadde to oppvoksende unger. Den ene skulle ha utdannelse, og jeg var nyseparert.

-  Du har ikke angret?

-  Jeg var jo ganske heldig. Men jeg har vært jævla arbeidsom også.

Det er ikke til å undres over at Wassmo kaller seg feminist.

-  Jeg er ingen militant feminist, ingen avissprengende feminist. Men i mitt liv har jeg vært feminist.

ET DRØYT TIÅR seinere reiste hun fra Nord-Norge. Mentalt hadde hun forlatt landsdelen for lengst.

-  Jeg hadde begynt å reise så mye med bøkene mine. Jeg var veldig moden for Oslo da jeg flyttet.

-  Du har sagt at du ikke er noen god nordlending?

-  Jeg nekter å være bare nordlending. Det er ikke noe galt med små steder, men for meg har det blitt for trangt i lengden. Nei, jeg er ikke fanatisk nordlending.

-  Du er ikke god til å banne, en gang?

-  Jo, det er jeg. Hvis jeg vil, er jeg ganske god til å banne. Men jeg vil ikke.

Hun tenker seg om.

-  Jeg vil være fri. Jeg er hele tida på leit etter det enestående landskapet jeg ennå ikke har funnet. Jeg er jo redd i store byer, men jeg dit.

-  Hvorfor det?

-  Alle katastrofene som kan ramme mitt arme skinn. Jeg har funnet ut at den eneste måten å komme ut av det på, er å være forberedt hele tida. Jeg tenker gjennom alt, og legger til rette for en rømningsmulighet. Det er slitsomt. Men man venner seg til å være engstelig.

-  Du har for eksempel alltid med deg manus?

Wassmo leiter i veska og løfter opp en liten dings.

-  Det er her jeg har alle mine manuskripter. En harddisk. Når jeg er på slutten av et manus og har redigert det ferdig, er jeg helt manisk på denne. Hvis jeg går ut og har glemt den, har jeg ikke glede av noe.

WASSMO ARBEIDER hardt, hele tida. Hun synes hun skriver altfor langsomt.

-  I perioder har jeg vanskeligheter med å ha kontakt med mine aller nærmeste. Men jeg gjør jo ganske mange dumme ting, så selv om jeg er mye alene, har jeg mye å flire av.

Derfor må Wassmos venner være mennesker «som har sitt».

-  Mennesker som gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke kan være mora deres, har jeg vanskelig for. Livet mitt er kjedelig på den måten at det skal være lite utvendig dramatikk. Men det er jo fylt med opplevelser likevel.

Konserter. Hytta ved Oslofjorden. Reiser til alle verdensdeler.

-  Men det halvannet året jeg holder på med å skrive meg sønder og sammen, reiser jeg minst mulig.

-  Men det hender mannen din lufter deg?

-  Ja, jeg er veldig glad for å luftes om kvelden. Så går vi ei lita lysløype, der vi har våre stamsteder som vi frekventerer.

HVIS WASSMO har drømt noe litterært brukbart, som hun ikke sjelden har, gjør hun notater straks hun våkner. Så setter hun seg til å skrive når vanlige folk går på jobb. Inspirasjon har hun ikke tid til å vente på. Alt hun krever er varme på beina og stillhet i rommet. Så sitter hun der alene på Frogner-loftet, med en «jungel av planter» foran seg, og roper ut replikkene sine. Hun snakker om lykkefølelsen når hun opplever «den totale overgivelse til romanpersonene».

-  Virkelig eller uvirkelig - det er ingenting som forbauser meg når jeg jobber.

-  Hvordan kommer karakterene til deg?

-  Det begynner ofte med at noe plager meg. Et slags rusk på hjernen. Det kan være et ansikt, en replikk eller et indre bilde som krever noe av meg. Det kan være ei lukt jeg bare må finne ut av. Den siste boka kom sånn. Den plaga meg sånn at jeg forlot noe annet jeg var kommet langt med. Jeg skjønte at jeg trengte å bli mer kjent med den jenta.

Hver morgen fører hun logg. Vær. Temperatur. Sted. Avtaler.

-  Jeg skriver loggen for å bli kvitt meg sjøl. For når jeg har plassert meg sjøl i ei bok, kan jeg gå opp på loftet og være fri og jobbe.

-  Skriving som virkelighetsflukt?

-  Min måte å arbeide på er såpass heftig at det er vel en flukt. Men jeg nærmer meg min virkelighet.

GRAVE I HAGEN. Skrive bøker langsommere. Ha mer tid til sine nærmeste. Omtrent slik ser Wassmo for seg åra som kommer.

-  Men ikke så mye tid at de blir lei av meg. Jeg har ikke tenkt å invadere livene til mine nærmeste. Da ville de få sjokk.

Det hender dattera sier at Wassmo burde begynne å male igjen.

-  Jeg drømmer om å gjøre det når jeg blir pensjonist, men jeg har jo ikke tenkt å pensjonere meg. Jeg liker praktiske gjøremål. Sy, tegne, bygge miniatyrdokkehus. Jeg prøver å få gjort andre ting enn å skrive. Men når jeg er «på kjøret», kan jeg ikke drikke en gang.

-  Hva slags forhold har du til rus?

-  Jeg har et ålreit forhold til kontrollert rus. For når det gjelder mine egne ting, er jeg en kontrollfrik. Den eneste måten å bli trygg på er å vite hvor jeg har kroppen. Så jeg har ikke talent for å bli misbruker verken av det ene eller det andre. Men jeg er veldig glad i vin. Hvis jeg drikker dobbelt så mye vann som vin, kan jeg drikke hele natta. Jeg er ikke noe glad i sprit. Det skjønner jeg jo. Se på meg. Man skal være ganske røslig.

Mer i tråd med hennes yndige ytre er Wassmos sterke dokkeinteresse. Hun betrakter den som en bekreftelse på at hun fortsatt er et søkende og nysgjerrig menneske. Nå ser hun fram til å montere en nyinnkjøpt dokkepaviljong.

Som barn hadde Wassmo bare papirdokker å lage skuespill med. Til gjengjeld var hun ikke redd for å regissere verken intriger, uvennskap eller familiære problemer. I voksen alder har Wassmo avansert til porselen. Hver gang hun gir ut ei ny bok, fyller hun dokkehuset med et nyinnkjøp.

-  Det bor en familie der. Det er spøkelser på loftet, og unge herr Mozart som med alle sine musikkinstrumenter presser seg på familien. Jeg har en liten sveivegrammofon å spille på. Hvis det er full stopp i skrivinga, går jeg fra skrivebordet bort til dokkehuset og flytter noe, eller sveiver på grammofonen. For da har jeg i alle fall gjort én bevegelse i en historie den dagen.

DET SVIKTEDE barnet, i alle aldrer. Dét anser Wassmo som den røde tråden i forfatterskapet sitt.

-  Hele mitt liv har jeg sett sviktede barn. Jeg ser det på blikket deres selv når de har vokst opp. Jeg gjenkjenner det i blikk jeg møter på bussen. Det er plagsomt.

-  Andre røde tråder?

-  Man kan vel ikke lenger henge meg på det nordnorske landskap, og noen er misfornøyd med det. Men ensomhet er en rød tråd. Og skam. Der tror jeg at jeg møter de aller fleste mennesker hjemme. Jeg møter i alle fall meg sjøl hjemme. Uten å møte seg sjøl i døra, nytter det ikke å skape litteratur.

Sine mange berømte kvinneskikkelser til tross, er det en mann Wassmo selv føler seg aller mest i slekt med. Benjamin, Dinas sønn.

-  Jeg følte at jeg hadde tenkt alle tankene hans før, og om jeg ikke hadde gjort alle hans dumheter, hadde jeg i alle fall vært inne på dem. Savnet etter trygghet, etter å bli sett. Hans svik mot kvinner, mot barnet sitt. Det kjente jeg igjen. Så er han jo en ganske gløgg fyr, da.

Mer lys latter.

-  Men han kommer jo tilbake til sine røtter. Jeg kommer nok ikke langt. Men jeg griner når jeg ser ned på Stetind fra flyet.

-  Du er lettrørt?

-  Ja. Jeg er begge deler. Steinhard lettrørt.

Nysgjerrig: En liten Herbjørg Wassmo i ferd med å utforske verden på en lånt sykkel.
Konfirmant: Wassmo har alltid hatt praktiske talenter. Her i selvsydd kjole i 1957.
Forfatter med hatt: Herbjørg Wassmo lanserer «Dinas bok», romanen som har gjort henne berømt i mange land.
Storbyfarer: Wassmo dras mot storbyer. Her titter hun gjennom Berlinmuren like etter at den falt.
Første film: Med Maria Bonnevie på premieren på «Jeg er Dina».