Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Døden i drivhuset

Det forelå ingen skjellig grunn til mistanke da Magasinet dro hjem til den britiske krimdronningen Minette Walters (53). Men da hun åpnet munnen, ante vi likevel ugler i mosen.

- JEG SKULLE VIRKELIG, virkelig likt å plassere et lik her, sa Minette Walters og åpnet døra til drivhuset sitt. Foreløpig var det bare appelsintrær, orkideer og bananfrukter der inne. - Det er så varmt her at jeg tenker at hva som helst kunne hendt med det liket. Det ville ikke bare begynt å lukte. Å nei. Det er kanskje det som ville slått deg først. Men det ville skjedd mye med det. Snart ville man ikke kunne kjenne det igjen. Forråtnelse, skjønner du. Det er nok det som fascinerer meg mest av alt.Det som fascinerte Minette Walters mest av alt, var forråtnelse.- I Irak begynner lik å nedbrytes etter bare 24 timer, på grunn av lufttemperaturen. Tenk på det. De må fryses ned med en gang. Sånn er det ikke i Storbritannia. Her kan vi la dem ligge ute en stund til. Og i Norge. Hvordan er det egentlig der? undret Minette Walters.BARE KOM, SÅ KAN VI SNAKKE om den siste boka - og så kan jeg vise dere hagene mine, hadde hun sagt. Temaet lik hadde ikke vært oppe. Vi skulle bare komme hjem til henne, til byen Dorchester i Dorset County i Sør-England, ellers kjent for å ha fostret dikterhøvdingen Thomas Hardy. Vi skulle få tak i ei drosje, og så skulle vi si: «Til Whitcombe Manor.»- Den var ikke så enkel. Det er ganske mange «manors» her, sa drosjesjåføren. Hun hadde ikke hørt om verken Minette Walters eller bøkene hennes. Selv holdt hun på med selvbiografien til Manchester United-spilleren Roy Keane. Men det er beviselig en god del engelskmenn som faktisk har hørt om Minette Walters også. Det var tross alt i hjemlandet hun vant prisen for årets beste debutroman med «Døden i ishuset» i 1992. Flere av bøkene hennes har blitt populære britiske tv-serier. Men først og fremst er hun en oversatt forfatter, bøkene hennes finnes på 32 språk, og et av landene der hun selger aller mest, er Norge. Omtrent hvert år siden debuten har det kommet ei ny bok, og omtrent hvert år har de kommet hit ved påsketider. - «Paskekrim,» sier Minette Walters.- Et fantastisk konsept.Hun rakk påsken i år også. «Fox», som er hennes tiende utgivelse, har allerede fått terningkast fem av Ingvar Ambjørnsen i VG, det samme i Aftenposten, mens hun i Dagbladet har fått noe mer lunken kritikk.NÅR NOEN BLIR DREPT i Minette Walters\' bøker - det skjer - skjer det som oftest på landsbygda. I årets bok har hun lagt handlingen til Dorset. Til et fiktivt lite sted kalt «Shenstead Valley», hvor en gammel godseier mistenkes for å ha drept kona si, og snart blir han utsatt for en real bygdedyropplevelse. I boka er godset hans beskrevet som den største og flotteste bygningen i området. Vi hadde sett for oss at Minette Walters\' Whitcombe Manor skulle være noe liknende. «Manor» oversettes tross alt med «herregård» i ordboka.Men Whitcombe Manor minner mer om et av husene i hobbitlandsbyen i «Ringenes herre». Et lavt, sjarmerende hus omgitt av andre sjarmerende hus og masse, masse grøntareal. - Der har du gressklipperne mine, sier Minette Walters og peker på noen sauer på eiendommen sin.Hvorfor hun har sauer? Nå skal du høre. Hun forklarer at hun ble født inn i overklassen, det er derfor hun har en så ekstremt snobbete aksent. Men det med overklassen forandret seg brått da foreldrene mistet alle pengene sine. Deretter døde faren, Minette Walters var bare ei lita jente, og hele oppveksten hennes ble preget av fattigdom. Vi må forstå at når noen vokser opp slik, da drives man seinere av et ønske om å oppnå rikdom, om å være velstående. Det har hun blitt nå. Derfor holder hun seg med sauer, hvis viktigste oppgave ikke nødvendigvis er ull, men å beite ned gresset på eiendommen. Det er på en måte del av drømmen, alt sammen. Sauer. En stor eiendom. Og et flott hus med flott beliggenhet.- Ikke misforstå: Jeg begynte ikke å skrive bøker fordi jeg ville bli rik. Det gjorde jeg fordi jeg elsket å uttrykke meg, sier hun.Før var hun ukebladjournalist i London. Etter at hun hadde etablert seg som forfatter, flyttet familien sørover, til landet. Mannen Alec gikk fra finansdirektør til bonde. De skaffet seg biefarm. Høns. De begynte å ale opp veddeløpshester. Det var snakk om griser. Det går i det hele tatt mye i dyr for familien Walters. I hagen har de fått installert en fiskedam med gullfisker. - Jeg flytter aldri fra landsbygda, sier Minette Walters.EN LITT OVERRASKENDE ERKLÆRING, i grunnen. I bøkene hennes får du inntrykk av at landsbylivet er noe av det skumleste man kan holde på med. I den siste boka, for eksempel, forrykkes den smule harmonien i lokalsamfunnet av innrykket av omreisende, temmelig blodtørstige, sigøynere.- Jeg liker tanken på at fæle ting kan skje i de vakreste omgivelser, det er mer overraskende på den måten. Det er et statistisk faktum at flere dør i storbyen, det er jeg klar over. Men det er bare noe med små samfunn. Det er egentlig ikke plass til uenigheter og fiendskap her, fordi alt er så lite. Men du kan banne på at det er nettopp det som oppstår. Så det kan nok være at jeg er ambivalent til landsbyen. Men da vil jeg understreke at jeg er minst like ambivalent til storbyen.- Hva med sigøynere, er du ambivalent til dem også? - Oh no, dear, insisterer Minette Walters.- Det synes jeg bare er spennende. Det kommer av og til sigøynere hit med karavanene. Det er som regel akkurat hva dette stedet trenger. Vi er jo ellers i ferd med å bli helt avfolket. Avfolket, ja. Det er tre ting som minner om død hos Minette Walters: 1. Det faktum at hun røyker en hel tjuepakning sigaretter i løpet av to og en halv time. 2. Rottegifta hun har stående i skrivestua. Rotter har visst plaget hønene hennes i det siste. 3. Nabolaget. Det er ingen andre mennesker her.Det viser seg at de få husene i omegnen som familien Walters ikke eier, tjener som feriehytter for rike londonere - som aldri har tid til å ta ferie.- Det er helt tragisk. Det er en spøkelseslandsby, alt her står tomt, sier hun og peker i sirkel. Så sier hun at det kanskje, når alt kommer til alt, er like greit. En fersk undersøkelse har dokumentert at 80 prosent av den britiske befolkningen ikke kommer overens med naboene sine. 80 prosent av den britiske befolkningen foretrekker å sitte inne for seg selv og spise takeaway-mat, viser det seg. 80 prosent! Heller takeaway enn naboskap!- Her slipper dere kanskje begge deler?- Det er en helt grei takeaway inne i Dorset, sier hun.NORDMENN ER FASCINERT AV HENNE. Til gjengjeld er Minette Walters dypt fascinert av nordmenn. Det begrenser seg ikke til det velegnede klimaet for likbevaring. Det gjelder også måten vi dreper på. Under sitt forrige Norges-besøk fikk hun nyss om Orderud-drapene. Der hadde du et tilfelle av at virkeligheten overgår fiksjonen, mente hun. Og så ble det til at hun skulle skrive ei bok basert på det. Minette Walters er kjent for å la seg inspirere av virkelige kriminalhistorier. - Men den boka tenker jeg dere skal skrive selv. Alt jeg sa den gangen var at alle mine bøker har elementer av Orderud-saken i seg. Så ble det plutselig til et bokprosjekt. Men jeg har andre ideer nå. Dersom den ennå ikke er tatt om ti år, får dere heller høre med meg en gang til. En av de dømte har skrevet ei bok, sier du? Ja, der ser du, dere får det til, sier hun.Akkurat nå er hun midt oppe i sin neste bok, ja, hun er faktisk akkurat halvveis. Den kommer til høsten i Storbritannia. - Og hvis jeg skal gjette, så kommer den til Norge neste påske, sier Minette Walters. Sånn holder hun på. Hvert år. Hun tror ikke på skrivesperre, sier hun. Det går ikke an å skrive seg tom. DET GÅR TILSYNELATENDE IKKE an å snakke seg tom, heller. Etter rundturen på eiendommen hennes ender vi så opp i drivhuset. Og her er altså Minette Walters litt pussig. Det er kanskje, hva vet vi, varmen som gjør det. Hun kan snakke om lik i timevis, virker det som. Du vet, om forråtnelsesfasen. Hun har sett bilder. Vært på obduksjonstimer med legestudenter. Folk flest aner virkelig ikke. - Mange mener at man skal forholde seg så verdig og anstendig til døde kropper. Men vi kommer jo alle til å ende opp på den måten. Alle! Det er bare å innse det, sier hun. Så foreslår hun, siden vi først er her inne, og siden vi først snakker om døden, å vise fram orkidésamlingen sin. - De vakreste orkideene er oftest de giftigste, vet dere. Min samling er dessverre skuffende ordinær. Ingen giftige planter. Det har jeg mer av i potetåkeren.- I potetåkeren?Minette Walters lyser om mulig opp enda mer.- Bladene på potetplanten er verdens giftigste. Dere visste ikke det? Vel, det er de. Poteta nedi jorda er harmløs, ja. Bladene over bakken er livsfarlige.Så, av en eller annen grunn, sukker hun litt.- Men det er vel bare i bøker folk spiser bladene på potetplanter.

Ondskap og orkideer: </B> Krimforfatter Minette Walters i drivhuset på godseiendommen i Dorset i England. Her dyrker hun sine interesser. Blomster. Eksotiske frukter. Lik.
Stall i hagen: Walters aler opp veddeløpdhester. Hun får god hjelp av hestetrener Martin.
Piken på broen: </B> Minette Walters og fiskedammen hennes, godset i bakgrunnen. - Det har alltid vært en drøm å ha et virkelig flott hus, sier hun.
Hanegalning: I hagen var det mange høner, og en hane. - Han hakker på dem, stort sett. Med tiden håper vi at han også vil ha barn med dem.
I skrivestua: Her har Minette Walters eksemplarer av alle oversettelsene av bøkene sine. Hennes ti bøker hittil er oversatt til 32 språk. Men best selger hun i Norge og Sverige. - Det passer bra. Jeg elsker Norge. Det er mitt favorittland. Og så har jeg begynt å like Henning Mankell, sier hun.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media