Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Dødsraset

«En bølge av jord»

En torsdag i november for tre år siden, like før klokken fire om ettermiddagen, begynte en skråning på Asak Søndre - et gårdsbruk på Sørum, ikke langt fra Lillestrøm – å rase ut.

I løpet av sekunder ble tusenvis av tonn med leire, jord og vann satt i bevegelse. I skogkanten noen hundre meter nedenfor sto seks arbeidere. De hadde ennå ikke oppdaget hva som var i ferd med å skje.

Alle seks arbeiderne var ansatt hos en lokal bonde og næringsdrivende, og gjorde forefallende arbeid på gården.

Fem av arbeiderne, den yngste 26 år, hadde tatt en kort pause fra skogsarbeidet. De var snart ferdige for dagen, tok en røyk, og sto ved en traktor ved skogbrynet. Den siste av dem sto i nærheten inne blant trærne. Han plukka opp greiner, og hørte på musikk i hodetelefoner.

Da den yngste av dem hørte en «knekkelyd» snudde han seg mot den brede skråningen bak dem. I lang tid hadde lastebil etter lastebil kjørt opp der og dumpa løsmasser. Det hadde etter hvert blitt flere tusen lass. Sakte men sikkert hadde terrenget lagt på seg i høyden. Nå kom det rasende ned.

I avhør noen dager seinere, fortalte han som oppdaget raset at det han så komme mot dem, var «en bølge av jord». Skredkanten var 270 meter bred og like høy som en bygård på fire etasjer.

Mens de seks arbeiderne løp for livet hørte de trærne knekke rundt dem. Traktoren kom seilende forbi, som en papirbåt, syntes en av dem. Det lignet et snøskred, bare feil farge.

De tre raskeste løp mot venstre, nedover i den korteste linja mot bilveien, og forsvant ut av syne. De andre ble hengende etter, og tok tilflukt på en liten høyde. De kalte den «holmen». På hver side rant en brun elv av løsmasser.

«Hvor er de andre?», spurte en av dem.

Høyere opp i skråninga så de et nytt ras. Da det roet seg rundt «holmen» kravlet de vekk og i sikkerhet, mens de ropte etter de andre. Ingen svarte, de fortsatte å rope likevel.

«Paulius!»

«Darius!»

«Arturas!»

Leteaksjon: Det var for farlig å lete i skredet med en gang, så søke ble gjort med helikopter. De fant ingen. Bildet er tatt i timene etter raset. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
Leteaksjon: Det var for farlig å lete i skredet med en gang, så søke ble gjort med helikopter. De fant ingen. Bildet er tatt i timene etter raset. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix Vis mer

Morgenen etter, 1000 kilometer unna, langt ute på landsbygda i Litauen, var det fortsatt mørkt da en politibil parkerte utenfor en sørgelig betongblokk fra Sovjet-tida. Gutten som en gang hadde bodd der, het Paulius. Han var oppkalt etter faren som døde i en trafikkulykke, like etter han ble født. Moren bodde fortsatt i samme leilighet. Nå fikk hun døden levert over dørstokken. Hun sier hun stort sett har holdt seg inne i de tre åra som er gått siden.

Like utenfor byen Kaunas, noen mil lenger sør, lå en 23 år gammel gutt og sov. Også han hadde opplevd tragedie før. Moren døde av kreft da han var i tenåra. Nå ble han vekket, åpnet døra og fikk et brev i hånda. Han tror ikke politiet sa noen ting, de bare ga ham papiret, så forsvant de. I brevet sto det at Darius, faren hans, var savnet i en ulykke i Norge.

På den andre siden av Litauen nådde politiet fram til en velholdt leilighet i havnebyen Klaipeda ved Østersjøen. Hun som åpnet døra tenkte det måtte være en vond drøm. Hun hadde opplevd det samme før, første gang hun var gift. Nå var også Arturas død, og for andre gang i livet ble hun enke og alenemor. Hun var fortsatt hjemme med en liten gutt. Han heter Gintaras og fyller fem år nå i februar. Gintaras pleier å spørre henne om «pappa bor på månen».

Hun pleier å svare ja.

*

Kvikkleireskredet på Sørum 10.november 2016 tok tre menneskeliv: Darius Cukas (43), Paulius Kuliesius (27), og Arturas Miskinis (46). Bare en av dem, Paulius Kulesius, ble funnet. Cukas og Miskinis ligger fortsatt begravd i skredmassene. Letingen etter dem ble avsluttet i juni 2017.

Østeuropeiske arbeidere har mer enn tre ganger så stor risiko for å dø på jobb i Norge som nordmenn. De jobber oftere på farlige steder og i risikofylte bransjer, fastslår Arbeidstilsynet.

Også når ulykken først er ute, stiller østeuropeere ofte svakere enn nordmenn.

– De har sjelden et sterkt nettverk til å tale deres sak, er gjerne uorganisert, og får ikke den bistanden de burde hatt.

Det sier Jonas Bals, rådgiver i LO, tidligere tillitsvalgt i byggebransjen, og en som har brukt mange år på å bekjempe sosial dumping.

– De er ute av syne, ute av sinn, sier Bals til Dagbladet.

Ingen av de tre arbeiderne som overlevde leirraset har ønsket å snakke med Dagbladet. Beskrivelsene av raset er hentet fra politiavhør med overlevende og vitner. Høsten 2019 reiste Dagbladet til Litauen for å finne etterlatte etter dem som omkom. Etter tre år sitter flere av dem igjen med det samme spørsmålet:

Hvorfor ble ingen stilt til ansvar?

Bonden, milliardkonsernet og kommunen

For et utrent øye kunne skredet se ut som en naturkatastrofe. Det var det ikke. I en geoteknisk rapport som ble hemmeligholdt av politiet i lang tid, går det fram at skredet skyldtes at det var dumpet enorme mengder løsmasser i skråningen.

Løsmassene som utløste skredet ble dumpet som en del av en såkalt «bakkeplanering», hos grunneier Hans-Ove Kirkeby. Han er bonde og næringsdrivende, og var også arbeidsgiver for litauerne som ble tatt i skredet.

Kirkeby skulle jevne ut et ulendt område på eiendommen for å gjøre det egna for jordbruk. Oppdraget ble utført av milliardkonsernet Norsk Gjenvinning, og seinere underleverandøren Park og Anlegg AS.

Både kommunen (i et foreløpig varsel til Kirkeby) og geoteknikerne som gransket skredet, mener at bakkeplaneringen ble utført i strid med tillatelsen. Det ble det fylt på langt høyere enn lovverket åpner for, og ifølge kommunen hadde de bare gitt tillatelse til å flytte masser internt på området.

En representant for kommunen sier til Dagbladet at det som foregikk må betraktes som et massedeponi. Det var det ikke gitt tillatelse til.

Det ble aldri gjort grunnundersøkelser for å utrede skredsikkerheten i området, slik det «under normale omstendigheter» skulle vært gjort, ifølge granskningen av skredårsaken.

Samtidig misforsto kommunen et oversiktskart over kjente kvikkleireområder. De viste til NGIs kvikkleirekart, og skrev i tillatelsen at området lå utenfor faresonen. I realiteten viste kartet bare at området ikke var blitt undersøkt. Kommunen tar nå selvkritikk overfor Dagbladet, og sier de har lært av feilen.

Politiet henla etterforskningen av skredet i 2018, og mener det ikke har skjedd noe straffbart.

*

Norsk Gjenvinning har nektet å stille til intervju med Dagbladet eller svare direkte på spørsmål Dagbladet har sendt. Selskapet stilte heller ikke til intervju da magasinet Kapital i 2017 reiste kritiske spørsmål om Norsk Gjenvinnings ansvar for skredet.

I en generell uttalelse til Dagbladet skriver Ingrid Bjørdal, direktør for organisasjonsutvikling og compliance i Norsk Gjenvinning, at raset var en «tragisk natur-katastrofe» og at «i Norsk Gjenvinning er vi dypt lei oss for dette, og vi føler med dem som mistet sine kjære».

Norsk Gjenvinning er enige med NGI i at raset ble utløst av bakkeplaneringen, men viser til at politiet har konkludert med at det ikke har skjedd noe straffbart, og er uenige i at tillatelsen fra kommunen er brutt. «Vi har delt våre synspunkter og dokumentasjon med kommunen og har påpekt at temaene kommunen har tatt opp knyttet til tillatelsen ikke kan ha utløst raset», skriver Bjørdal.

Grunneier Hans-Ove Kirkeby ønsker ikke å svare på spørsmål om leirraset før Lillestrøm kommune har konkludert om de ønsker å ilegge Kirkeby overtredelsesgebyr for brudd på Plan- og bygningsloven. Kommunen har foreløpig varslet Kirkeby at de mener bakkeplaneringen ble utført i strid med tillatelsen. I et brev til kommunen, som Dagbladet har fått innsyn i, skriver Kirkeby at han er uenig i at tillatelsen er brutt.

Lars-Erik Sundell, daglig leder i Park og Anlegg AS, vil ikke kommentere saken og viser til Norsk Gjenvinning.

«De trenger noen snille i himmelen også»

Langs motorveien vestover fra hovedstaden Vilnius blir Litauen gradvis et annet land. De større byene i den tidligere sovjetstaten føles moderne og livlige. Ute på landsbygda blir det lenger og lenger mellom hver gang det er lys i vinduene.

Siden 2004, da Litauen ble med i EU, er befolkningen redusert med en halv million. Folk har reist for å finne bedre betalt og mer spennende arbeid andre steder. Nå er det færre enn 2,8 millioner mennesker igjen.

Etter en times tid tar vi av fra motorveien. Først forsvinner gatelysene, et lite stykke forsvinner asfalten, så er vi i landsbyen Pagiriai. På ulike måter hadde alle seks arbeiderne som ble tatt av skredet på Sørum – både de som døde og de som overlevde – tilknytning til hit.

Sist Zofia Kubiluniene sjekket, bodde 431 mennesker i Pagiriai. Zofia er ei kvikk og fargerik dame på 70 år, og er et demokratisk valgt bindeledd mellom landsbyen og politikerne i området.

Hun finner fram sylteagurker og kjøttpostei, og forteller oss det lille hun mener vi trenger å vite om landsbyen.

Liten landsby: Zofia Kubiluniene sier at raset på Sørum er den største katastrofen som har rammet Pagiriai på 30 år. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Liten landsby: Zofia Kubiluniene sier at raset på Sørum er den største katastrofen som har rammet Pagiriai på 30 år. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

– Vi har bare skog, sier hun.

– Og noen plukker stein i åkeren for et dansk firma. De eier mange av jordene.

En gang fantes en skole her, sier hun, men den er lagt ned. I dag går det fem barn i barnehagen.

– Det er mange tomme hus, sier Zofia.

Ifølge Zofia er skredet på Sørum den største ulykken som har rammet Pagiriai på 30 år.

– Hele landsbyen var i sorg, sier hun.

Flere av arbeiderene vokste opp og bodde i Pagiriai. Blant dem den yngste som døde, 27 år gamle Paulius Kuliesius.

– Kuliesius var en snill gutt, sier Zofia.

Hun rister på hodet.

– De trenger noen snille i himmelen også.

Under grunnen

Den første i verden som filmet et kvikkleireskred var amatørfotograf Kjell Karlsen fra Rissa i Trøndelag. Ettermiddagen 29. april 1978 ble han vitne til det største kvikkleireskredet i Norge i det 20. århundret.

I den kornete videoen ser det ut som jorda er i fred med å spise opp seg selv. «Rissa-raset» slukte femten gårder, to villaer og grendehuset. En person, 32 år gamle Solvor Halten Eriksson, mistet livet.

I gjennomsnitt går det omtrent ett alvorlig kvikk-leireskred i Norge hvert år, sier geotekniker Bjørn Kalsnes på NGI. Kvikkleire kan finnes i alle områder som lå under havnivå under forrige istid. I Norge finnes det mest kvikkleire i Trøndelag og på Østlandet. Romerike, inkludert Sørum, er blant de mest utsatte områdene i landet.

I likhet med «Rissaraset», som ble utløst av en liten fylling av en bonde som skulle lage et tilbygg til låven, er de fleste kvikkleireskredene i Norge menneskeskapt.

Stort sett er kvikkleire harmløs og ligger i ro nede i bakken. Skredene skjer når leira blir overbelastet. Da kollapser strukturen, som et korthus, og vannet i leira blir frigjort. På et øyeblikk blir kvikkleira flytende som vann. Tyngdekraften sørger for resten.

Selv et lite skred kan gi en dominoeffekt, der skredet vokser lenger og lenger bakover. Rissaraset startet som en 70 meter bred utglidning. Tre kvarter seinere var skredkanten 2,5 kilometer lang.

Rissa: Flyfoto av det flere kilometer lange Rissaraset. Raset tok med seg femten gårdsbruk og en person omkom. Foto: Erik Thorberg / NTB Scanpix
Rissa: Flyfoto av det flere kilometer lange Rissaraset. Raset tok med seg femten gårdsbruk og en person omkom. Foto: Erik Thorberg / NTB Scanpix Vis mer

– Et lite skred i et kvikkleireområde kan få veldig store konsekvenser, sier Håkon Heyerdahl, geotekniker i NGI, og en av dem som undersøkte årsaken til skredet på Sørum.

– Det er derfor du er pålagt å gjøre vurderinger og utredninger, hvis du skal gjøre store terrengendringer i områder der det kan finnes kvikkleire, sier han.

Det ble ikke gjort i området som raste ut på Sørum, verken av grunneieren eller Norsk Gjenvinning. Heyerdahl på NGI mener det burde være åpenbart at det kunne være kvikkleire i området der raset gikk.

– Hvis du som en profesjonell aktør ikke skjønner at denne typen oppfylling kan føre til et skred i et område som dette, og at du er nødt til å gjøre en geoteknisk prosjektering, må du ikke ta på deg sånne oppdrag, sier han.

*

Norsk Gjenvinning skriver i uttalelsen til Dagbladet at når de «i ettertid ser hvor alvorlige konsekvenser et slikt jordras kan få, er det naturlig og nødvendig at vi og de andre involverte parter tenker nøye gjennom hva man kunne gjort annerledes».

De skriver at de skulle ønske det var gjort grunnundersøkelser på forhånd, og at det ville «endret hele forutsetningen for arbeidet». De viser til tillatelsen fra kommunen, der det sto at «kvikkleirekart fra NGI viser at omsøkt areal ligger utenfor fareområde for kvikkleireskred».

«En viktig lærdom for oss er dermed at man må vurdere ved denne type aktivitet om det er tilstrekkelig å legge forutsetninger fra myndigheter til grunn eller om ytterligere undersøkelser er nødvendig for å være på den sikre side.»

Grunneier Hans Ove-Kirkeby skriver følgende i en uttalelse til Dagbladet:

«Fra jeg var liten gutt har jeg jobbet i området skredet gikk – enten på jorde eller med skogsarbeid (…) Men jeg har aldri tenkt at her kunne det komme et leirskred». Kirkeby skriver at det bare var tilfeldigheter som gjorde at ikke han var sammen med arbeiderne da skredet gikk.

«Han tjente til sin egen likkiste»

Nijole Kuliesiene (65) bor i en blokkleilighet fra sovjettida i Pagiriai. Nijole er moren til Paulius Kuliesius, den yngste som døde i raset. Kjøkkenet hennes er trangt, men hun har fyrt opp i vedovnen og kokt kaffe. Nijole forsøker å smile, men skjelver på hendene. Hun sier hun har gruet seg til intervjuet, og ikke fått sove.

Hun har bodd i Pagiriai siden hun flyttet hit med ektemannen for 36 år siden. Han het også Paulius. Like etter de fikk sin andre sønn, døde ektemannen i en ulykke. Da overtok sønnen navnet til faren. Nå er begge døde.

– Litt etter litt, sier Nijole, forsøker jeg å leve videre.

Tidligere var hun skiftleder på bakeriet i bygda. Det ble lagt ned for fem år siden. Nå er hun pensjonist og lever på 240 Euro i måneden. Paulius ringte ofte og spurte om hun hadde råd til mat da han var i Norge. Hun ba aldri om det, sier hun, men han sendte penger likevel.

– Han var et snilt barn, sier hun.

– Men det er vel det alle mødre sier.

Som så mange andre unge litauere dro Paulius til Norge for finne bedre betalt arbeid. Nijole forteller at han hadde smågjeld etter å ha kjøpt datamaskin og telefon på avbetaling. Han hadde også tatt opp forbrukslån.

– Han ville ut og tjene litt mer penger, sier Nijole.

– Og nå har han tjent. Han tjente til sin egen likkiste.

«Ingen unnskyldning. Ingenting.» Nijole Kuliesiene (65), mor til Paulius Kuliesisus (27) som omkom i skredet
Paulius Kuliesius: Foto: Privat
Paulius Kuliesius: Foto: Privat Vis mer

Nijole viser oss to minner hun har igjen etter Paulius. Det ene er en utgave av avisa Romerikes blad. Forsida viser deler av en traktor, begravd opp ned i et gjørmehav. Hun orker ikke se på den. Det andre er en Biltema-kalender fra 2016.

Ved datoen 17. desember har Paulius skrevet «HOME!». Han skulle hjem til jul, og hadde allerede kjøpt flybillett.

– Vi begravde ham den dagen, sier Nijole.

Hun sier hun aldri har hørt et ord fra verken arbeidsgiveren til Paulius eller Norsk Gjenvinning. Heller ikke i forbindelse med begravelsen.

– Ingen unnskyldning. Ingenting.

– Det forteller meg noe om medmenneskelighet, sier hun.

Ifølge Nijole fikk hun utbetalt 5000 Euro gjennom yrkesskadeforsikringen Paulius hadde i Norge. Hun mener hun og de andre pårørende burde fått erstatning i tillegg, men sier det egentlig ikke handler om penger for hennes del.

Hun ble sjokkert da hun hørte politiet hadde henlagt saken. «Hvordan er det mulig?», spør hun.

– Tre mennesker døde, og så blir det henlagt. Hvis det virkelig skyldtes mennesker synes jeg de skal erkjenne det og ta på seg ansvaret. Slike ulykker kan skje igjen, sier hun.

– Det viktigste for meg er at Paulius ble funnet, at jeg kunne få ham hjem. Men de to andre stakkarene ligger der fortsatt.

*

Hans-Over Kirkeby skriver i en uttalelse til Dagbladet at han har hatt dialog med «pårørende eller tillitsvalgte for alle de tre medarbeiderne som mistet livet i skredet», og har «ønsket å gjøre det jeg kunne overfor alle de berørte». Kirkeby sier han hadde en «god samtale» med slektninger av Paulius Kuliesius etter skredet, og har spurt om det er mer han burde gjøre, eller om han bør reise til Litauen.

«Via han som var tillitsvalgt for litauerne hos meg, fikk jeg tidlig beskjed om at mitt budskap om sterk medfølelse med de pårørende hadde nådd frem. Jeg forsøkte å hjelpe de pårørende så godt som mulig, enten direkte eller via den tillitsvalgte.»

Norsk Gjenvinning skriver at de har vært i tett og god dialog med grunneier og «fulgt han opp med hensyn til de etterlatte»: «Det var han som var arbeidsgiver for de tre omkomne, og derfor naturlig kontaktpunkt mot de etterlatte. Ellers har vi deltatt i flere minnesmarkeringer i Sørum for å vise vår respekt. »

«Tiltaket skal ikke medføre (...) skred»

Gårdsbruket Asak Søndre ligger 20 minutter nord for Lillestrøm. Den vanlige gårdsdriften med svinehold og planteproduksjon er utvida med aktivitetspark og en «konferansegård» med plass til 120 gjester. Det hele ligger landlig og idyllisk til, i et bølgete landskap der raviner, små bekker og skogsteiger bryter opp jordene.

Eieren av gården er Hans-Ove Kirkeby, arbeidsgiveren til de tre som omkom i skredet.

På den andre siden av veien for gården ligger «Asak Massemottak». Det drives av Norsk Gjenvinning, og er et samarbeid mellom Norsk Gjenvinning, grunneierne, kommunen og Statens vegvesen. Norsk Gjenvinning tar imot masser fra byggeprosjekter på hele Østlandet. Det som blir dumpet på Asak, blir brukt som fyllmasse til å oppgradere 600 meter av fylkesveien som passerer.

Å ta imot løsmasser er «big business». I 2018 var drifts-inntektene på Asak massemottak 50 millioner kroner. Inntektene fra massemottaket blir fordelt mellom grunneierne og Norsk Gjenvinning – som i tillegg gir den nye veistrekningen i gave til Statens vegvesen.

Massemottaket er gjennomregulert, og det ble utført grunnundersøkelser før arbeidet starta opp. Men på Hans-Ove Kirekbys eiendom finnes – eller mer presist «fantes» - enda et prosjekt: Den såkalte «bakkeplaneringen» som utløste kvikkleireskredet.

Også bakkeplaneringen ble utført av Norsk Gjenvinning, og seinere underleverandøren Park og Anlegg AS. Massemottaket og bakkeplaneringsområdet lå rett ved siden av hverandre, og de samme ansatte fra Norsk -Gjenvinning og Park og Anlegg AS jobbet begge steder.

Den endelige tillatelsen for bakkeplaneringen ble gitt av Sørum kommune i 2014.

«Det var ikke vanskelig å se at dette ikke kunne gå.» Håkon Heyerdahl, geotekniker ved NGI
Gransket skredårsaken: Geotekniker Håkon Heyerdahl ved Norges Geotekniske Institutt (NGI). Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Gransket skredårsaken: Geotekniker Håkon Heyerdahl ved Norges Geotekniske Institutt (NGI). Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

I tillatelsen er det lista opp en rekke forutsetninger. En av dem er at «tiltaket skal ikke medføre økt forurensing eller skred». Det står ikke spesifisert hva Kirkeby må gjøre for å sikre at det ikke skal gå skred, men også i 2014 fantes detaljerte offentlige veiledere fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om skredsikkerhet.

I NGI-rapporten om skredet står det at «under normale omstendigheter» krever et fyllingsarbeid av den størrelsen Kirkeby og Norsk Gjenvinning gjennomførte, at det blir utført «grunnundersøkelser og geotekniske analyser» på forhånd.

Det ble aldri gjort, men så skjedde heller ikke bakkeplaneringen under «normale omstendigheter».

Bakkeplaneringen ble godkjent av kommunen som et såkalt «mindre tiltak». Det innebærer at kravene om geoteknisk vurdering, som følger av Plan- og bygningsloven, ikke gjelder.

Kommunen stilte imidlertid flere krav: Terrenget skulle ikke endres mer enn tre meter i høyden, og arbeidet skulle bare utføres om våren og sommeren. Slik kommunen selv tolker tillatelsen kunne det ikke kjøres inn løsmasser fra utenfor området: Bakkeplaneringen skulle skje ved at masser ble skåret av fra toppene, og fylt igjen i dalsøkkene.

Alle disse forutsetningene ble brutt. At det ble tilkjørt store mengder masser utenfra, ble først avslørt av bladet Kapital i 2017.

Håkon Heyerdahl i NGI mener det bør prøves rettslig om bakkeplaneringen kan sies å være et «mindre tiltak». Hva «mindre» betyr, er ikke klart definert i loven.

– I realiteten mener jeg det var et massedeponi, sier Heyerdahl.

– Jeg tror ikke unntaket for bakkeplaneringer kan være ment for å lage en oppfylling som denne (85 ganger 310 meter, journ. anm).

Etter skredet rykket Heyerdahl og kollegene inn og forsøkte å gjøre det som burde vært gjort på forhånd: De analyserte grunnforholdene, og regna på hva som ville skje dersom skråningen ble fylt opp med 80 000 kubikkmeter masse. Heyerdahl understreker at det er usikkerheter i utregningen, fordi de ikke vet eksakt hvordan grunnforholdene og terrenget var da raset gikk. Funnene var likevel tydelige.

– Det var ikke vanskelig å se at dette ikke kunne gå, sier Heyerdahl.

*

Norsk Gjenvinning har ikke svart på spørsmål fra Dagbladet om hvorfor de fylte opp høyere enn tre meter. «Norsk Gjenvinning sin klare oppfatning er at kommunen vurderte og godkjente tiltaket som et bakkeplaneringsprosjekt og arbeidet ble utført i tråd med dette», skriver de til Dagbladet.

I et brev til kommunen skriver Hans-Ove Kirkeby at han mener kommunen har gitt ham lov til å kjøre inn masser på området. Kirkeby mener ordet «stedegne masser» – som brukes i tillatelsen – betyr at massene som kjøres inn kun må være av samme «jordsmonn», som det som allerede finnes der. Kommunen stiller seg «helt uforstående til dette».

Kirkeby skriver også at bakkeplaneringen ikke var ferdigstilt, og at «det ikke er unaturlig at det blir ulike høyder underveis, som deretter justeres og tilpasses i henhold til godkjent plan». Kommunen har akseptert Kirkebys forklaring om dette. Kirkeby viser også til at det hadde vært en «spesielt tørr» høst, og mener derfor ikke forutsetningene om at planeringen bare skulle skje om våren og sommeren er brutt.

«Mitt eneste barn»

Aldona Cukiene er 68 år, liten og kvikk, og sprek for -alderen. Hun bor i en høyblokk like utenfor byen Kaunas. Aldona og ektemannen fikk utdelt leiligheten under sovjettida, men nå bor hun alene. Mannen hennes døde av hjertefeil for ti år siden. Menn dør tidlig i Litauen.

Aldona og mannen fikk sønnen Darius Cukas i 1968. I løpet av livet var han bygningsarbeider, skogsarbeider og frivillig i militæret. Han drømte en gang om å bli yrkesmilitær og dra til Afghanistan, men hadde for dårlig syn.

Darius var firebarnsfar. Kona hans - moren til de tre eldste barna – døde av kreft i 2007. Etter det fikk Darius en ny samboer, som han også fikk et barn med. Ifølge Aldona bor de langt av gårde. Hun har verken kontakt med barnebarnet eller den nye svigerdatteren.

I bokhylla på stua har hun tent tre stearinlys rundt et bilde av Darius.

– Han var mitt eneste barn, sier hun.

Vil ha svar: Aldona Cûkiene vil vite hvem som hadde ansvaret for skredet der sønnen hennes døde. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Vil ha svar: Aldona Cûkiene vil vite hvem som hadde ansvaret for skredet der sønnen hennes døde. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Aldona husker ikke nøyaktig når Darius dro til Norge, men hun tror det var omtrent to år før skredet. Han ville tjene penger for å reparere huset sitt i Pagiriai, som ifølge Aldona «holdt på å rase sammen».

– Han fortalte ikke mye, men han var alltid i godt humør. Han likte seg i Norge, og klagde aldri, sier Aldona.

Darius var 43 år da han omkom i leirraset. Yrkesskadeforsikringen i Norge ga en utbetaling på rundt 800 000 kroner, som ble fordelt mellom Darius’ mindreårige barn.

Aldona er likevel opprørt over at saken ble henlagt.

– De må finne ut av hvem som hadde ansvaret, sier hun.

– Hvis de ikke etterforsker, får vi aldri noen kompensasjon for den moralske skaden. Jeg mistet sønnen min!

Aldona har ingen grav å gå til, men sier hun har hørt at det skal settes opp et minnesmerke der skredet gikk. Da vil hun gjerne reise til Norge, men sier hun ikke råd. Hun var ikke klar over at minnesmerket allerede er satt opp. Det ble avduket bare noen uker tidligere, og vi viser henne et videoopptak fra minnesermonien.

I de åtte minuttene videoen varer sitter Aldona stille og gråter.

Avhørene

Mens letingen etter de tre omkomne fortsatte i dagene og ukene etter skredet, begynte politiet å lete ettersvar på hva som egentlig hadde skjedd. Geoteknikerne i NGI fikk i oppdrag å undersøke mulige årsaker til skredet, og det ble gjort flere politiavhør av ansatte i Norsk Gjenvinning og underleverandøren Park og Anlegg AS – de to selskapene som utførte bakke-planeringen.

I avhørene, som Dagbladet har fått innsyn i, kommer det fram at verken maskinføreren på området, formannen, eller prosjektlederen for bakkeplaneringa og massemottaket, hadde kjennskap til om det var blitt gjort grunnundersøkelser på forhånd eller ikke.

De forholdt seg til at det fantes en tillatelse fra kommunen. Heller ikke deres overordnede, sjefen for massemottakene til Norsk Gjenvinning, hadde detaljkunnskap om hva som var gjort. Han sa i avhør at det var gjort en «vurdering av Sørum kommune», uten at det var gjort «fysiske undersøkelser».

Katastrofealarm: Nødetatene på stedet etter at raset gikk den 10. november 2016. Foto: Remi Presttun / NTB Scanpix
Katastrofealarm: Nødetatene på stedet etter at raset gikk den 10. november 2016. Foto: Remi Presttun / NTB Scanpix Vis mer

Når Norsk Gjenvinning etablerer deponier, forklarte han, blir det gjort «grundige geotekniske undersøkelser», men bakkeplaneringen var «ikke [Norsk Gjenvinning] sitt tiltak».

Det var grunneieren som sto for søknaden, og Norsk Gjenvinning «baserte sin drift på kommunens vurdering av området», forklarte massemottak-sjefen.

Kommunen hadde ikke gjort grunnundersøkelser, men skrev i tillatelsen at kvikkleirekartene viste at området lå utenfor faresonen for skred.

«Det er en misforståelse at kvikkleirekartene viser alle områder med kvikkleire (…) Kartene viser bare at det er kvikkleiresoner der slike er inntegnet, og sier ingenting om områder uten opptegnede soner», skriver NGI i rapporten om skredet.

I et intervju med Dagbladet sier Ketil Matvik Foldal, nå i den sammenslåtte storkommunen Lillestrøm, at de tar selvkritikk og har lært. Foldal sier de nå forholder seg til at alle områder i Sørum der det finnes løsmasser, er potensielle kvikkleireområder.

«Drømmemannen»

Noen dager før leirraset i Sørum hadde Jolanta Miskiniene en merkelig drøm: Hun gikk nedover en vei, og inn i et hus. Utenfor vinduet oppdaget hun et bur med tre hunder. En av hundene, forteller hun, var så utrolig fin, men buret var låst. Sammen med to andre var hunden sperret inne, og kom seg ikke ut.

- Det var en rar drøm, sier hun.

- Og i ettertid får alle disse små tingene en betydning.

Jolanta er 46 år og bor i en ryddig leilighet i havnebyen Klaipeda, helt vest i Litauen, med sønnen Gintaras, som snart fyller fem år. De to eldste barna hennes er i begynnelsen av 20-åra. Jolanta er et hode høyere enn de fleste, rak i ryggen, og ler ofte. Hun har tatt videreutdannelse de siste åra, og jobber som sosialarbeider med barn med ulike utviklingshemminger.

Etter at hun ble enke første gang, i 2003, håpet hun en gang å stifte familie på nytt. Hun ville at barna skulle få en far igjen. Ti år seinere møtte hun Arturas Miskins gjennom en datingside på nettet. Han var «en drømmemann», sier hun. Han var snill, jobbet hardt og var flink med barna.

Planen var at Jolanta og sønnen også skulle flytte til Norge.

– Nå må jeg planlegge alt på nytt, sier hun.

Jolanta sier hun har fått utbetalt yrkesskadeerstatning for Arturas, og at hun får enkepensjon fra Norge.

– Når jeg legger alt sammen har vi nok penger, sier hun.

Arturas Miskinis: Foto: Privat
Arturas Miskinis: Foto: Privat Vis mer

Arturas klagde aldri på jobben i Norge, ifølge Jolanta. Hun forteller at han trivdes, og var fornøyd med arbeidsgiveren, Hans-Ove Kirkeby.

– Jeg traff ham også, sier hun.

– Han var en god mann.

Hun forteller at Kirkeby kjøpte flybilletter til henne etter skredet, da hun ville se med egne øyne hva som hadde skjedd. Det var noen måneder etter skredet, og hun husker det var sperrebånd rundt skredområdet. Før hun reiste gikk hun inn forbi sperringene, og tente et lys.

Da saken ble henlagt fikk Jolanta beskjed om at politiet ikke hadde funnet noen skyldige. Hun får det ikke til å stemme.

– Det skjedde jo ikke av seg selv, sier hun.

– Det var mennesker som grep inn i naturen. Det var det som var årsaken.

Jolanta sier hun ikke er hevngjerrig og at i «hjertet mitt har jeg tilgitt alle». Det største tapet, sier hun, er for sønnen. Gintaras vet at faren ikke kommer tilbake, men har ennå ikke helt forstått hva døden betyr.

- Han kommer til å forstå når han blir eldre, sier Jolanta.

Familien: Jolanta, Arturas og sønnen Gintaras. Foto: Privat
Familien: Jolanta, Arturas og sønnen Gintaras. Foto: Privat Vis mer
*

Hans-Ove Kirkeby skriver til Dagbladet at alle hans ansatte hadde, og har, utvidet yrkesskadeforsikring, og at han i ettertid har fulgt opp og fått bekreftet «at ja – de er blitt ivaretatt». Ifølge Kirkeby er det totalt blitt utbetalt mer enn 2,5 millioner kroner i forsikringspenger etter skredet.

«Undersøkelsessaken blir således å henlegge»

I juli 2017 kom den endelige rapporten fra NGI om dødsskredet. I rapporten kommer det fram at deler opp--fyllingen var langt høyere enn tre meter, som var grensen i tillatelsen.

I kanten av skredgropa var det fylt på minst fem meter. På et digert flak som skled ut, men holdt seg intakt, var påfyllingen minst fire meter høy. En terrenganalyse fra konsulentselskapet Cowi viser at oppfyllingen kan ha vært seks meter høy midt i området der skredet løsna.

NGI skriver at det kan «synes som kravet til maksimale terrengendringer ikke er forstått eller tatt til følge» av Norsk Gjenvinning.

Slik kommunen tolker tillatelsen var det ikke lov å kjøre inn masser utenfra. NGI-rapporten viser at bakkeplaneringen nesten utelukkende skjedde ved at det ble tatt imot masser. Lastebilene kom kjørende, ble veid og registrert ved innkjøringen til massemottaket, og hvis det var «rene» og ikke forurensede masser, ble de kjørt til bakkeplaneringsområdet. Totalt ble det tatt imot rundt 80 000 kubikkmeter masse i bakkeplanerings-området, før skredet gikk.

NGI-rapporten ga et krystallklart svar til politiet:

«Basert på analysene og gjennomgangen av tilgjengelig materiale konkluderes det med at bakkeplaneringen er den direkte årsaken til skredet».

Da henleggelsen fra politiet kom i desember 2018 var begrunnelsen kort. Den mest utfyllende begrunnelsen ble gitt til avisa Romerikes blad. Der forklarte politiadvokat Bjørn Arne Tronier at de la NGI-rapporten til grunn.

Tronier var klar over at det var fylt på mer enn hva kommunen hadde gitt tillatelse til. «I enkelte områder er det fylt på med minst fem meter, uten at man kan konkludere med at det er årsaken til skredet», sa Tronier.

Ifølge Tronier viste rapporten at «skredet kunne også ha skjedd om det kun var fylt på med tre meter med masse».

Da Dagbladet gjorde NGI oppmerksom på Politiets henleggelse før jul 2019, svarte Håkon Heyerdahl og Bjørn Kalsnes, som begge jobbet med rapporten, at «NGI-rapporten sier ikke at skredet ville løsnet med tre meter oppfylling. Det mener vi ikke. Hvis politiet sier det, kan det virke som de har misforstått.»

- Det rapporten derimot sier, er at i et generelt tilfelle er ikke tre meter et kriterium for om en skråning er stabil eller ikke.

Heyerdahl sier til Dagbladet at han gjerne skulle sett at politiet tok kontakt med NGI forut for henleggelsen.

- Hvis de hadde spurt oss, ville vi ikke sagt at rapporten viser at skredet også kunne gått ved tre meter. Det var ikke det vi undersøkte. Men vi vet jo at i dette tilfellet gikk raset først når det i var fylt på betydelig mer i enkelte områder, og det er påvist at dette gjelder området der skredet løsnet.

*

Politiadvokat Bjørn Arne Tronier har avvist å stille til intervju med Dagbladet. I en epost skriver han at han ser at formuleringen om at skredet kunne også ha skjedd om det kun var fylt på med tre meter «kan oppfattes annerledes enn den var ment». Han skriver at politiet legger til grunn at skredet ble utløst «fordi man fylte på den angitte mengde ‘på toppen’», og at det han «søkte å påpeke var at det var et generelt rasfarlig område med kvikkleire som man ikke kjente omfanget/farepotensialet av på forhånd».

Tronier mener uttalelsene fra NGI ikke stiller henleggelsen i nytt lys.

«Til minne om de litauere...»

Hvis du ikke vet at den er der, er det vanskelig å legge merke til den lille plassen på andre siden av sykkelstien langs Asakveien. Det står en slags garasje der, men den er tom. På bakken er det grus, og grå, klissete leire som fester seg under skosålene. En bekk renner stille innover blant trærne.

På en blank plakett er det inngravert «Til minne om de litauere som døde i rasulykke 10. november 2016», og navnene og fødselsåret til Paulius Kuliesius, Darius Cukas og Arturas Miskinis.

Minnesmerket ble satt opp av Sørum kommune og avduket 10. november 2019, tre år etter skredet. Nå, en lørdag to måneder seinere, ligger fakkelboksene druknet i regnvann. En krans med oransje lav ligger ved foten av plaketten, sammen med elleve gravlys. Syv av dem ligger veltet på bakken.

Over kanten av plaketten, noen hundre meter borte, er skredkanten fortsatt synlig. Den deler opp landskapet, et dypt kutt på tvers av jordene.

Det står ikke noe om det på minneplaketten, men et eller annet sted under skredmasser, grus og knekte trær, ligger Arturas Miskinis og Darius Cukas.

Det er ikke et vakkert gravsted, men det ligger i fred.