Døende dinosaurer

Pernille Rygg om AP, tv og 11. september. Enig med Pernille?

FOLK OVER SEKSTI, såkalte dinosaurer, bør som kjent ikke uttale seg om Ap\'s politikk. Den lille haken ved det er at de er de eneste som bryr seg om den. Vi andre diskuterer om det blir god tv av bråket. I motsetning til dinosaurene har vi nemlig masse mediekompetanse, hvilket stort sett bare betyr at vi er dyktige til å se på tv. Til gjengjeld er vi elendige i nær sagt alt annet av sosialt og sivilt liv. Det framgår med overveldende tydelighet av funnene til den amerikanske sosiologen Robert D. Putnam. Han har skrevet ei bok med den triste tittelen «Bowling Alone», og de som bowler alene er oss ikke-dinosaurer. Fra midten av sekstitallet har absolutt alt av sosial deltakelse stupt i det amerikanske samfunnet. Og da mener jeg alt. Stemmegiving ved valg. Avislesing. Kirkegang. Medlemskap i alskens organisasjoner, fra fagbevegelse til velforeninger til frimerkeklubber. FRA MIDTEN AV SEKSTITALLET? Jepp. Det eneste sekstiåtterne kan rose seg av, er at de er mer sosiale enn sine barn. Men de er mye mindre engasjerte enn sine pripne førkrigsforeldre. Grunnen til at det ikke virket slik en stund, er at de var så mange, babyboomerne skulle sånn sett skapt en sosial blomstring. Det gjorde de ikke. Da de fikk sjansen, satte de seg ned og så på tv. Omtrent der, i sofaen, ble barna deres født {ndash} og der har de stort sett oppholdt seg siden. Klart de har mediekompetanse. For dersom du tror at vi bare har et annet, mindre organisert sosialt liv enn dinosaurene, tar du feil. Selv middagsselskaper arrangerer vi mindre av, for ikke å snakke om sånt som å drikke kaffe med naboen. Vennskapene våre er mer flyktige enn deres, og de varer kortere. Alt dette blir vi deprimerte av, og det kurerer vi med {ndash} mer tv-titting. Som er den absolutt eneste fritidsbeskjeftigelsen som har økt etter at vi ikke-dinosaurer ble voksne. Jeg gjentar: den eneste. PUTNAMS GENERASJONSREGNSKAP forklarer også det mye brattere stupet i sosialt engasjement utover på åtti- og nittitallet. Nei, det skyldes ikke Murens fall eller at ideologiene døde. De som døde var simpelthen dinosaurene, og det fortsetter de jo med. De dør og dør. Er det så rart at de brøler litt på dødsleiet? De har da noe å brøle for? Snart er de borte, og det er klart for hjemme-alene-fest {ndash} i ordets bokstavelige betydning {ndash} for to generasjoner tv-anmeldere. For selv om sosiologene har prøvd å finne andre årsaker til dette vårt sosiale sammenbrudd {ndash} skilsmisser, arbeidspress, sånne ting {ndash} står tv-en igjen som den ene, overveldende skyldige part. Men så har de vel også fundert over hva som kan snu trenden? Ja da. En stor, samlende erfaring som kan utløse sivil aktivisme skal det være, og den erfaringen kaller de noe motvillig «an equivalent of war». Noe som tilsvarer en krig. Synd da, kanskje, at også 11. september var sånn sabla god tv.