Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Doktor Viggo

Trond-Viggo Torgersen (50) følte seg forfulgt. Han gikk i familieterapi. Han orket ikke se folk i ansiktet. Nå spiser han meitemark og føler seg bedre enn på lenge.

TROND-VIGGO TORGERSEN LEGGER SEG godt til rette i sofaen. Han virker fornøyd. Han har gått trappene, åtte etasjer til toppen av Grand Hotel, slik er det hvis man har heisskrekk. Men han er like blid. Denne dagen skal han fortelle alt. Og så at han har begynt å spise mark. Ingenting er farlig, ingenting hemmelig. {ndash}På «Karate» i går snakket vi mye om jord. Vi skal gå gjennom de fem elementene, så derfor begynte vi med jord. Mye av det vi spiser kommer jo fra jorda, så vi tok en snarvei, og gikk rett til utgangspunktet. Så jeg smakte på et lite stykke jord. I den jorda var det en meitemark. Det var som jord-sushi, og det var ikke så ille. Litt som å bite hodet av ei reke.{ndash}De pleier å drikke ting i radioprogrammet «Karate»?{ndash}Det er riktig. Jeg kan velge selv hva jeg vil drikke. Laken til kapers har jeg tenkt på. Det kan vel ikke være så ille. Laken til blåskjell har jeg mindre lyst på. Men nå leter vi etter den ultimate laken, og det må jo være det mennesket ligger i, fostervann.{ndash}Dere skal drikke fostervann?{ndash}Jeg har sagt at det blir veldig fort emment, fordi babyen bæsjer akkurat idet den kommer ut. Trond-Viggo svelger en slurk kaffe med melk.{ndash}Så det spørs.DEN TYNNHÅREDE DOKTOR Torgersen har fordypet seg i legevitenskapen igjen. Nylig relanserte han klassikeren «Kroppen», boka han og Vivian Zahl-Olsen ga ut i 1983. Og det siste året har han opptrådt som «Doktor Viggo» i radioprogrammet «Karate» på NRK P3. Han har snakket om vorter, orm i magen, og fisk i urinrøret. Han har belært lytterne om kroppsåpninger, og om hvorfor bæsjen er brun. Ikke minst har han snakket om pungen. Hvordan den er sydd sammen, og hva den inneholder. {ndash}De er veldig opptatt av pungen i «Karate», sier han. Sannheten er den at doktor Viggo synes pung er nokså festlig, han også.Suksessen er voldsom om dagen. Fjernsynsprogrammene «Trond-Viggo og Samfundet» har hatt fantastiske seertall, og er nominert til Gullruten. Og publikum? De elsker ham. De får rett og slett ikke nok.{ndash}Noen hadde til og med knelt for deg?{ndash}Ja, ja. Voksne mennesker som går ned på knærne på gata, det er veldig rart. En veldig snodig opplevelse. De gjør det vel i en eller annen begeistring som de ikke vet hva de skal gjøre med. Det er nesten litt vanskelig å ta sånt. For noen er så UTROLIG begeistret. De virker oppriktig glade i hele ansiktet, så jeg prøver å ta det imot, og la dem få være glade. Men av og til blir det litt mye.TORGERSEN KIKKER RUNDT i lokalet. Han er for lengst oppdaget. Av folk som ser uten å se. For lunsjgjestene på Bar Étoile i Oslo vet å te seg. Man har da annet å ta seg til enn å gå ned på kne for doktor Torgersen. {ndash}Plager det deg mindre å være kjendis nå enn før?{ndash}Ja, mye mindre, sier Trond-Viggo og tørker ansiktet rent for laks.{ndash}Jeg var fryktelig plaget en stund. Følte meg nesten forfulgt. {ndash}Det var da du gikk og stirret ned i bakken?{ndash}Ja, det sliter jeg med ennå. Jeg har vanskelig for å se opp, se fasader. Jeg må innrømme at jeg faktisk har gått til kiropraktor for det.{ndash}Du gikk til kiropraktor fordi du følte deg forfulgt?{ndash}Nei, på grunn av nakken. Ja, jeg går for mye og ser ned. Jeg går og bærer huet, og så får jeg spenninger mellom skulderbladene. Det er fordi jeg blir stoppet så mye, av blikk. Hvis jeg ser på deg, og du tenker «han kjenner jeg», så begynner du å sakke, som et dyr, for å være hyggelig. Og jeg kan ikke stoppe ved alle som sakker. Så jeg har funnet ut at det letteste er å se ned eller bort, sier Torgersen. Han tenker seg om et sekund.{ndash}Men jeg har egentlig veldig lyst til å glane tilbake.{ndash}Glane dem i senk?{ndash}Ja, he-he.{ndash}Har du gjort det noen gang?{ndash}Jeg gjorde det en gang i Afrika. Det var en fyr som satt ved nabobordet, der kan du se hva aggresjon kan gjøre med folk. {ndash}Han så ut som en gorilla, og jeg var så fascinert, jeg så på ham flere ganger. Og så gjorde han sånn (stanger hodet fram), akkurat som en gorilla, og da tenkte jeg at han er farlig, må ikke se på ham mer.Trond{ndash}Viggo smiler, lener seg bakover igjen.{ndash}Folk glaner på trikken også, de synes liksom det er rart at jeg bruker offentlig kommunikasjon. Jeg får sånne anerkjennende blikk. Jaså, tar trikken, ja. Ikke verst.{ndash}Men den nakken din.{ndash}Ja?{ndash}Er den blitt noe bedre?{ndash}Ja da. Sist gang jeg var hos kiropraktor, var på grunn av en av disse pavesketsjene. Hvor jeg går sånn, vet du (bøyer hodet mot bakken). Og så styrtet paven, altså jeg, inn i ei dør med et brak. Jeg fikk en vridningsgreie i ryggraden. KASTE SEG UTFOR, som en fugl. Det var det Trond-Viggo skulle gjøre. Han ville bre ut vingene, og kjenne den varme, deilige oppdriften. Det var den følelsen han lette etter. Det store løftet. At publikum lo, ja, ikke bare lo, men at det var noe mer.Og det var det som skjedde. Og da visste han ikke lenger hva han skulle si. Der sto han, i stripete pyjamas, med Flode under armen. Så kom det. Unisont, fra seks hundre trøndere. «Ååååååh,» sa de og var blanke i øynene. For plutselig sto hele barndommen deres på scenen. Han sang sangene deres. Og Trond-Viggo så alle de glade ansiktene og ble varm langt innenfor pyjamasen.{ndash}Da tenkte jeg: Du verden så varmesøkende vi er. Og så mye trøst det er i selvtrøst.{ndash}Hvorfor er folk så glade i deg, tror du?{ndash}Jeg tror mer at de er glade i en stemning de selv har vært i. Som at jeg blir varm av å tenke på «Barnetimen for de minste». Det var symbolet på det trygge livet. Kjøkkenet med mor, frokoststemning. Anne-Cath. Vestly på radioen, «morn-morn» sier hun, og utsikten fra vinduet. Nå tenker jeg at hun bare var på jobben en dag, skrev en historie som hun kanskje syntes var ålreit. Gikk inn i et studio, og tenkte kanskje at det er lavstatus å gjøre barneting. Husk, jeg var to dager i studio med Flode, og laget fire programmer. Jeg gikk fra jobben, og hadde skrevet noe som jeg syntes var ålreit. Dette var i 1978. Og så kommer det folk nå, i din alder, og stopper meg på gata og vil synge puss-puss. Det er litt rart, du er enig i det?{ndash}SE, AURORA, SE. Den unge Trond-Viggo, sønn av kaffegrosserer Oscar Viggo Torgersen, steppet rundt i dagligstua. Han danset for familiens spanske vaskehjelp Aurora, og hundene Nusse og Nuffen. En entertainer var født. En entertainer på Montebello på Oslo vestkant.Tronder\'n kalte de ham. Den lille gutten med de hvite knestrømpene. Han som danset folkedans. Som strikket de fineste ting. Tronder\'n, som etter hvert fikk «en framtoning man kunne lure litt på», som en venn av ham sa. Men nå er alt annerledes. Nå trenger han bare holde litt i en flodhest, så er kvinnene der, smilende. Selv om han for lengst er lykkelig gift med Kristin Helle-Valle, redaktør i NRK Drama.{ndash}Din kone er litt engstelig når unge, pene jenter sjarmeres av deg?{ndash}Ja, og det er så dumt. Han flytter litt på kroppen igjen. Han er ikke lenger så sjenert for den.{ndash}Min kone har sagt noe sånt som: «Nå må du huske på at du er gammel.»{ndash}Hun sa noe mer.{ndash}Hva da?{ndash}«Du må ikke se ut som en ekkel, halvgammel gris»?{ndash}Ja, he-he. Det er riktig. Ikke en sånn Martin Schanche-fyr. Torgersen legger om til nordlandsdialekt:{ndash}«En mann, med en viss aura, som reiser litt rundt.»JEG VIL VEKK. Var det det Trond-Viggo tenkte? Han tok i hvert fall med seg familien og flyttet til Bergen, i 1986. Han var sliten. Trykket fra mediene var i største laget. Det har verken han eller kona Kristin lagt skjul på. En stund gikk de to sammen i familieterapi.{ndash}Når man blir kjendis i så ung alder, så er det ikke så rart at man blir forvirret og usikker, sier Kristin Helle-Valle i dag.{ndash}Men i og med at vi er intelligente, oppegående mennesker som kjenner til helsevesenet, så visste vi at det går an å få hjelp.KJENDISERIET PLAGET HAM. Det gjør det i grunnen fortsatt. Men hvis Trond-Viggo skal peke ut én ting i livet som virkelig har preget ham, så er det noe annet. {ndash}Det som har preget meg sterkest, av det jeg vet om, er da faren min døde. Da var han 47 og jeg var 21. Det ble et stoppested i livet. Jeg måtte tenke igjennom livet og bestemme meg for en masse ting.{ndash}Han ble bare 47 år?{ndash}Ja.{ndash}Så du er eldre enn faren din ble?{ndash}Ja. Jeg syntes det var litt skummelt å bli 47. Jeg regnet veldig på hvilken dag jeg hadde levd lenger enn faren min. Og jeg fant det ut. Men det var sånt som Kristin ville synes var fryktelig irriterende at jeg gikk og tenkte på.{ndash}Men du fant den dagen?{ndash}Ja.{ndash}Markerte du den?{ndash}Nei. Jeg glemte den heldigvis.{ndash}Tenker du mye på at du er eldre enn faren din ble?{ndash}Jeg tenker ikke mye på det. Jeg må heller minne meg på at jeg er eldre enn barna mine.{ndash}Liknet han på deg, faren din?{ndash}Nei, han liknet lite på meg. Men vi var jo veldig i forskjellig alder, da. Jeg syntes han var fryktelig dum og klok og lur samtidig. Men da han døde, da var jeg i den alderen... Jeg var i opposisjon akkurat da. Det gjorde det verre på en måte.{ndash}Hvordan da?{ndash}På mange måter gjorde det det verre. For jeg har hatt så mange prater med ham etterpå, om ting. Jeg tror ikke det siste jeg sa til ham var så veldig hyggelig. Jeg sa i hvert fall ikke «Jeg er kjempeglad i deg og stolt av deg, pappa.» Det tror jeg ikke jeg sa.{ndash}Skulle du ønske du hadde sagt det?{ndash}Nei da. Hvis han hører etter, så vet han hva jeg mener. Far var en veldig likt fyr. Han hadde mange sånne kvaliteter som Kristin har. En moralsk, fin fyr, og veldig ansvarlig. Han påtok seg nok for mye ansvar.Torgersen lener seg tilbake i stolen, ser ut takvinduet. Det regner over Oslo.{ndash}Jeg var alltid stolt av faren min. Men jeg tror han sa til meg et par ganger: «Det er bare tull med deg, Trond-Viggo.»HAN LENER SEG TILBAKE i sofaen. Snakker mer om døden. Om en gang i Spania, da han så en mann bli påkjørt, falle i asfalten, og dø. Trond-Viggo hadde kommet kjørende rett bak, han løp ut av bilen, og så en død mann liggende foran seg.{ndash}Det var en utrolig ubehagelig følelse av at: Oj, nå ble han død, og det hadde han ikke trengt å være. Bilen som kjørte ham ned, kunne ha bremset. Men den kjørte bare videre. Da tenker jeg; så meningsløs kan også krig være. Folk lever sine vanlige liv, kanskje er de litt ekstra redde. Og så: Poff! Så er det katastrofe i familien. Og det minner meg på en måte om hvordan far døde fra meg.Trond-Viggo blir stille. Men bare en kort stund.{ndash}I går våknet jeg av en drøm. Det var en veldig klar og sterk drøm.{ndash}Hva drømte du?{ndash}Jeg drømte at i dag, i dag skal jeg dø. Det var veldig ubehagelig. Så sa jeg i drømmen: «Mener du at jeg skal dø i dag?» Og så var det en fyr som sa: «Ja, du skal i hvert fall ikke være sammen med oss i morgen.» Det tenkte jeg fryktelig mye på. Skal jeg dø i dag? Det var nesten et lite teaterstykke, dagen i går. Jeg var litt glad når det ble kveld.KONFLIKTENE I NRK2 er for lengst historie. Trond-Viggo er ikke sjef lenger, og det er kanskje like greit. Det er lenge siden han og kona gikk i familieterapi. Han har lært seg å takle folk som glor. Han har endelig klart å stå foran et publikum, på en scene. Flyskrekken er passé. Nå skal han snart prøve å overvinne heisskrekken også. Han må bare finne den riktige heisen å øve på først. {ndash}Jeg spurte din kone hva som var det fineste med deg?{ndash}Ja, det kan være interessant. Hva sa hun?{ndash}Nei, gjett selv.{ndash}Ja. Dette høres ut som en ny tv-lek, «Hva synes din kone er det beste ved deg?». He-he. Kanskje at jeg ikke er så konvensjonell, at jeg er leken. Var det langt unna?{ndash}Nei da. Men hun likte aller best at du er så glad.{ndash}Ja, så fint, da.{ndash}Hver dag du kommer hjem, roper du hallooo?{ndash}Ja, det stemmer. Jeg har en sønn som roper «Her blir det liv!» og det er jeg utrolig glad for. Her kommer jeg, på en måte. Sentrum i verden. Det er som bikkjer som kommer inn døra, høøøyheeey, her er jeg. Sånn er det for meg også. Jeg gleder meg til å komme hjem og treffe kjæresten min og de andre hyggelige menneskene i familien min. Jeg tror jeg er veldig mye glad. Jeg tror det.DOKTOR TORGERSEN SMILER. Vil vi kanskje høre historien om da han traff sin kone? Da han gikk bak henne, i ei trapp på NRK, og begynte å klemme litt på rumpa hennes? Hvordan han viste henne hvordan musklene øverst på lårene fungerte. Nå virker de. Nå virker de ikke. Og nå virker de igjen, sa Trond-Viggo og fortsatte å klemme. Og Kristin Helle-Valle lo.{ndash}Jeg ble påført Kristin av skjebnen. Det var som å gå rundt med en søker, og så plutselig sa det «booiiing». Jeg hadde ikke noe valg. Jeg var helt sikker på at hun, hun kan jeg ikke gå forbi. Jeg var nødt til å være sammen med henne, sier Torgersen.Et halvt år etter at de traff hverandre, giftet Kristin og Trond-Viggo seg. 1. februar 1980. Det er 23 år siden, nå.{ndash}En av mange ting jeg har lært av Kristin, er at hun har bestemt seg for å være lykkelig, sier Trond-Viggo. Han lener seg mot oss, smiler.{ndash}Det er en veldig fin ting.

To gode venner: Sammen med tøyflodhesten Flode lærte Trond-Viggo norske barn å pusse tennene.
Barneombud: Trond Viggo forsvarer aldersgrensen på «Natural Born Killers».
Vaktmesteren: Trond-Viggos folkekjære og suksessrike figur. <br>Foto: Annelise Jackbo
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media