Dømmekvinnen

Hver uke koser høyesterettsdommer Kirsti Coward (62) seg med uhemmet sex og en mann kalt «Big». Er det rart hun holder seg ung?

DET GÅR RYKTER om høyesterettsdommer Kirsti Coward. Ville rykter. Det påstås at hun er festlig. At hun utelukkende leser bøker av kvinnelige forfattere. At hun gjør det, fordi menn ikke kan lære henne noe om kvinners følelser. Ryktene sier også at høyesterettsdommer Coward traff sin mann under et vulkanutbrudd, og at hun gikk med knehøye støvler på jussen. Men de kanskje aller groveste ryktene påstår at Kirsti Coward, en av landets høyst aktede jurister, ser på «Sex og singelliv» på TV3. Hver eneste uke. Og nå sitter hun der, under rislampa i stua på Makrellbekken, og fniser. Kirsti Coward kan ikke være 62 år. Det er ikke mulig.{ndash}«Sex og singelliv» er da et festlig program.{ndash}Er ikke du for gammel for slikt?{ndash}Hvorfor det? De har jo noen meget gode replikker.{ndash}Men det er da et uskikkelig program?{ndash}Jo da. Ganske uskikkelig.{ndash}Er det andre høyesterettsdommere som følger med på det?{ndash}Du, det aner jeg ikke.ET STRÅLENDE INTELLEKT. Et sunt judisium . Et godt vett med juridisk innpakning. Det spares ikke på konfekten når juridiske storheter skal si noe pent om dommer Coward. Til neste år feirer hun 10-årsjubileum som høyesterettsdommer. Kirsti Coward. 62 år, og en av fem kvinner i vår høyeste rett. En aktet jurist, kjent for sin dragning mot hettegensere, et plagg man oftest ser på hiphopere og kriminelle. Samboer med den fire år yngre Sven Ole Fagernæs, regjeringsadvokat, også han en av jussens absolutte tungvektere. Du så henne kanskje på fjernsyn da Kristin Kirkemo Haukelands anke ble forkastet i Høyesterett. Men det var i Justisdepartementets prestisjefulle lovavdeling at Kirsti Coward ble tildelt sitt noe uvanlige kallenavn: Komma-damen.{ndash}Komma-damen, ja. Jeg har alltid tenkt følgende: Hvis noen skulle spørre meg om det var en regel jeg likte spesielt godt, så skulle jeg svare kommareglene. Jeg er opptatt av språk, forstår du. Flinke jurister skriver stort sett ganske korrekt, men de kan ikke kommaregler, og det kan altså jeg. Så da setter jeg en rekke kommaer, slik jeg gjorde da jeg var i lovavdelingen.{ndash}Er noen av dommerne spesielt dårlige på kommaer?{ndash}Det ville være urettferdig å henge ut noen spesielle, for de er like dårlige alle sammen. Bortsett fra Gunnar Aasland. Han er god.{ndash}Hvor slurves det?{ndash}Man setter for få kommaer, stort sett. Og man glemmer komma etter innskutte relativsetninger: «Den damen som kom gående komma bar på en kurv.» Slikt kan de ikke. Så kan man kanskje si at dette er noe formalistisk. Men du har tilfeller hvor det betyr noe for setningens meningsinnhold.{ndash}Som for eksempel?{ndash}«Skyt ham ikke vent.» Det er den klassiske.{ndash}Har du flere?{ndash}«Han fikk ikke fengselsstraff fordi han var utlending.» Da blir meningen altså forskjellig, om du setter komma etter fengselsstraff eller ikke.KIRSTI COWARDS FAR het Gorgus Coward. Riksmålsmann og filolog, i likhet med Kirstis mor, Hendy. Og så fikk de altså en datter med tilnavnet «komma-damen». {ndash}Selv synes jeg det er viktig å bruke småord, disse logiske småordene, når jeg skriver dommer. På den ene siden, på den annen side, altså, dermed, riktig nok. Ord som forklarer logisk sammenheng. Det synes jeg er viktig, forutsatt da at man bruker dem riktig, sier Coward. Hun er godt i gang nå. Om det er en lov hun har vært med på å formulere, som hun liker spesielt godt? Hun tenker seg godt om.{ndash}Barneloven syntes jeg vi fikk til ganske bra, hvis vi ser på det rent språklige. Problemet med den var at den ble oversatt til nynorsk. Skal vi se, sier Coward og hopper opp av stolen. Ut av stua, inn en lang gang, og der er hun tilbake igjen, med Norges lover i hendene.{ndash}Skal vi se, sier Coward og blar. {ndash}Nei ... den var nok bedre før den ble oversatt. Jeg tror jeg tar det tilbake.{ndash}Finnes det noen juridiske ord du ikke er så glad i?{ndash}Jurister er ganske glad i «imidlertid», men det brukes ofte på en forvirrende måte, hvor det egentlig ikke er noe imidlertid. Imidlertid er jo et men, og av og til legger man det bare til. Juss er veldig mye manipulering av ord. Men det er ordentlig interessant, dette med språk.{ndash}Men dette navnet ditt.{ndash}Ja.{ndash}Hvordan uttales Coward?{ndash}Kåvvard. Det er engelsk, og kom hit på slutten av 1700-tallet. Ordet kommer av cowheard, eller kuhyrde. Cowardene kom først til Kristiansand, siden har de spredd seg litt utover det hele. I Kristiansand kaller de seg kævvert, sier dommer Coward og høres plutselig ut som om hun har tatt seg en skarp en:{ndash}Kævvert. Khævvert.KOMMA-DAMEN SER UT gjennom brede vinduer. En gang var denne tomta barndommens hage. Kirsti Cowards mor Hendy bor bare femti meter bak huset hennes. På 70-tallet fikk den unge juristen Coward bygd et arkitekttegnet funkishus på tomta. At slike hus i dag er fryktelig moderne, ser ikke ut til å bry henne. Kirsti Coward er meget usnobbete. «Som man kan se, så er jeg ikke av dem som satser mest på nye moter innen hjemmeinnredning.» Ikke hageinnredning, heller. Hagen, hvis det går an å kalle det det, er totalt gjengrodd. Naturtomt, kaller Coward det. Et kaos av skvallerkål, sier ei venn. {ndash}Vår hage har alltid vært en naturtomt. Så kan man diskutere hva slags natur man helst vil ha. Jeg liker rett og slett natur. For meg ville det ikke passe å lage sånne rette bed, med blomster som står pent rett opp og ned.Det har i grunnen aldri passet Kirsti Coward å stå pent rett opp og ned. Hun vokste opp i dannede omgivelser, men ble aldri noe ektefødt barn av vestkanten. På Makrellbekken klasket man tennis eller sto slalåm. Unge Coward likte ingen av delene og ble derfor en slags fremmed fugl.{ndash}Ullern skole ... begynner Coward.{ndash}Man var veldig opptatt av utseende, klær og de riktige sportene. Tennis, selvfølgelig.{ndash}Og det var ikke du?{ndash}Jeg var jo ikke noe balltalent. Nei, virkelig ikke.Kirsti Coward likte ikke tennis. Og da hun begynte på jussen noen år seinere, var det stadig noe eksotisk over henne. Lang skinnfrakk, antiatomvåpenmerke, knestøvler og Sigrun Berg-skjerf. Det var ikke mange slike på jussen.{ndash}Nei. Det var vel ikke det. {ndash}Men hvorfor jus?{ndash}Jeg var interessert i matematikk, men syntes det ble litt teoretisk. Jussen var en kombinasjon av logikk og samfunnsspørsmål. Dessuten var det så mange dumme gutter som begynte på jussen, så det kunne ikke være så vanskelig å gjøre seg gjeldende.Coward gjorde seg straks gjeldende. Det fikk konsekvenser.{ndash}Gratulerer med eksamen, men farvel med guttene, sa de til meg da jeg gjorde det bra. Du vet, jentene skulle ikke ha bedre karakter enn guttene. Så de kjærestene jeg hadde på jussen, var ikke jurister. Utvalget ble jo ganske lite. Men Lucy Smith, som var flink, klarte å få tak i Carsten. Men han var vel enda litt flinkere.STUD.JUR. KIRSTI Coward skrev oppsiktsvekkende korte besvarelser. Det var gode besvarelser, bevares. Frøken Coward med knestøvlene hadde en egen evne til å oppsummere all jussen med svært få ord. Kanskje litt for få ord? Det var da Kirsti Coward lærte et triks.{ndash}Vi hadde noe som het Den Smithske metode, oppkalt etter Carsten Smith. Vi hadde lest hans eksamensbesvarelser, og der skrev han mye som ikke egentlig var relevant, men som nesten var det. Det satte han i parentes. Slik fikk man vist at man kunne det, samtidig som man hadde skjønt at det egentlig ikke var relevant.{ndash}Såpass.{ndash}Den brukte jeg litt. Men dette var ren taktikk, for å få best mulig eksamenskarakter.{ndash}For slikt er jo viktig?{ndash}Å ja.{ndash}«En god karakter gjør livet som jurist lettere,» var det en som sa.{ndash}Ja, jeg er redd det er sant. Som jente den gangen var karakteren en åpning. Også for gutter som kom fra, hva skal jeg si, litt jevnere kår. Slik at det ikke bare var de pene vestkantguttene som fikk alle de gode jobbene.{ndash}Du vet hva slags karakterer de andre høyesterettsdommerne har?{ndash}Jeg vet hva noen av dem har.{ndash}Slikt vet man jo?{ndash}Slikt visste man. Nå skjedde det merkelige, at man på et tidspunkt sluttet å trykke karakterene i Norsk Retstidende. Det gjør det jo vanskeligere å følge med. Men det er jo helt komisk at man bryr seg om slikt, når man kommer høyt opp i åra. {ndash}Din samboer: har ikke han dårligere karakter enn deg?{ndash}Jo. Noe dårligere. Men vi traff hverandre altså i 70-åra. Det var en annen tid, da.EN SØT HUNDEVALP. Det var det Kirsti Coward falt for ved Sven Ole Fagernæs. Han hadde på sin side i en årrekke vært forelsket i den noe eldre Coward. Allerede da hun var sensor, og eksaminerte sin kommende samboer i rettssosiologi. At den unge Fagernæs allerede da hadde et øye for frøken Coward, var ukjent for henne. Men da de teltet sammen på Island, noen år seinere, var det ikke lenger tvil. Vulkaner brøt ut, det regnet aske fra himmelen. Ifølge Sven Ole Fagernes var det hele meget romantisk. {ndash}Askeregnet, ja, veldig romantisk, minnes Coward.{ndash}Kanskje ikke like romantisk å dele telt med sivilombudsmann Fliflet?{ndash}Vi lå ikke i samme teltet. Vi hadde to telt. Arne Fliflet og en annen venn av oss lå i det andre teltet. Men det var vel ikke mer romantisk enn at Sven Ole og jeg lå våkne i teltet og lurte på om den andre sov.{ndash}Han er litt yngre enn deg, Fagernæs?{ndash}Fire år og litt. Ja, nå er ikke det mye. Det var liksom mer den gang, da forholdet begynte.{ndash}Hva var det ved ham?{ndash}Ja ... det var noe sånn søt hundevalp ved ham. Og så var han kjekk og sportslig samtidig som han var kjapp i replikken. Og han hadde selvironi. Det med selvironi, det er jo sånn som alle kvinner setter høyest på lista, er det ikke?PÅ MAKRELLBEKKEN BRYTER sola gjennom skylaget, og dommer Coward strekker på beina. Nei da, hun har ikke dårlig tid. Men hun skulle gjerne ha løpt seg en tur. Kirsti Coward er nemlig en løper. I en skuff i gangen ligger to norgesglass fulle av medaljer, men dem er hun nesten litt flau over. Enda flauere er det at hun for noen år siden vant sølv i veteran-NM i halvmaraton. Uff, så flaut.{ndash}Jeg har aldri vært veldig god, men jeg er en ivrig mosjonist. Og kanskje ikke så verst, i forhold til alder og kjønn. Ikke helt på topp, men likevel. Men dette med sølvet, det virker så dumt. Det må du ikke skrive. Kirsti Coward er det man i juskretser ville kalle en friskus. Hver 17. mai står hun grytidlig opp for å løpe rundt Brønnøya utenfor Oslo med sin mann regjeringsadvokaten. Og hver dag, året rundt, sykler hun til Høyesterett.{ndash}Vel, nesten hver dag, sier Coward og smiler mot sola.{ndash}Nesten hver dag.TELEFONEN RINGER. {ndash}Kan jeg ta den? spør Coward og reiser seg.{ndash}Hallo? Ja? Å ja. Bare kom du. Ja, det var tegneren som dro, journalisten er her fortsatt. Jeg kan komme ut til deg med dem, jeg.Hun setter seg igjen.{ndash}Det var min mor. Hun er 90 år og meget sprek. Nå ville hun gjerne låne solbrillene mine.Selv er Kirsti Coward altså kjent for sin pasjon for hettegensere.{ndash}Hva er det med deg og disse hettene?{ndash}Ja ... si det. Det går gjerne i hetter. Men jeg pleier ikke gå med hetten oppe.{ndash}Du har hetter på alt?{ndash}På ganske mye, ja. Jeg har vel en nøktern stil. Og så går jeg alltid med skjerf. Nei, jeg vet ikke hvorfor. Det er bare blitt sånn. Nei se, nå kommer sola igjen. KIRSTI COWARD SATTE seg på sykkelen slik hun pleide. Det var en av fjorårets mange varme dager. Rett bak henne kom regjeringsadvokaten, den søte hundevalpen, trillende. De var på vei ned til sitt franske bakeri på Frogner, der de vennlige bakerne skulle servere dem croissant og kaffe, slik de gjør hver dag. Det var en vakker morgen, fuglene sang på Makrellbekken, og plutselig stupte Kirsti Coward over styret og ble liggende i en haug av tenner og blod.{ndash}Jeg husket ikke hvor god forbremsen var. Så jeg brukte den altfor kraftig, og stupte over styret. Det vil si, jeg husker ikke noe av det. Jeg fikk en hjernerystelse, og våknet først opp etter en stund. Og hele denne siden av ansiktet, forklarer Coward og tar seg til ansiktet.{ndash}Hele denne siden var en kjøttkake. Det er interessant at det ble helt bra. Merkelig bra ble det. For det var virkelig påfallende, det som skjedde. Jeg hadde store sårskorper i ansiktet. Og plutselig en morgen lå skorpene på puta, og jeg så normal ut igjen. Men det viktigste var jo at det som var inni hodet fungerte.{ndash}Du brukte hjelm?{ndash}Ja da. En gammel, usmart hjelm. En nøktern hjelm, kan du si. Nå har jeg sklidd ut og kjøpt ny hjelm, til flere hundre kroner.KIRSTI COWARD SNAKKER og smiler. Hun sykler forsiktigere nå. En myk trafikant. Og en snill dommer. Sier de det? Jo, ja. Det var denne undersøkelsen for et års tid siden. Om de to fløyene i Høyesterett. Hvem som oftere stemmer for en mildere straffeutmåling, hvem som vil straffe hardere. At hun havnet på den snille siden, jo da. Og Rieber-Mohn på den strenge, ja da. Men Ketil Lund var «snillest». Og stort sett er man jo enige, sier Coward. {ndash}Men jeg var ikke overrasket over å havne på den siden. Jeg var nylig med i straffelovkommisjonen, og vi lagde en meget tykk bok om dette. Synet der var at man bør være forsiktig med bruken av straff. Man skal ikke overdrive betydningen av det. {ndash}Du tror ikke man har godt av å straffes?{ndash}Jeg tror i hvert fall ikke det betyr mye å straffe litt mer. Man snakker om den allmennpreventive betydning av straff, at man skal avskrekke folk fra å begå disse handlingene. Men betydningen av om det er fire eller seks år, tror jeg ofte er veldig liten. Kirsti Coward samler hendene i fanget.{ndash}De færreste har godt av lang straff. Og jeg tror heller ikke andre hensyn gjør det nødvendig. Vi er kommet veldig høyt i Norge når det gjelder strafferammene for narkotikakriminalitet. I straffelovkommisjonen gikk vi inn for å senke maksimumsstraffene atskillig. Vi gikk også inn for noe avkriminalisering.{ndash}Av hasj, blant annet?{ndash}Ja, avkriminalisere bruk, og besittelse. {ndash}I denne hagen kunne du jo dyrket litt av hvert?{ndash}Ja? Nei, det har jeg ikke tenkt på. thomas.holst-hansen@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Scanpix
<HLF>Dømmer:</HLF> Kirsti Coward i Høyesterett. <QL>Foto: Scanpix