Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Dongeridiplomat

Solfrid Karadas (28) innførte olabukser på ambassaden i Ankara.

- OM JEG HAR VÆRT utsatt for sexpress? Nei, aldri som jeg vet om. Det er vel fordi jeg er like frekk som mannfolka, ler Solfrid Karadas.Hun har selv kommet seg fram i mannfolkas verden, først som navigasjonsoffiser og styrmann i Sjøforsvaret og nå som Norges første kvinnelige tjenestegjørende offiser for forsvarsattachéen, nærmere bestemt ved den norske ambassaden i Ankara. Hun er også den første med innvandrerbakgrunn som har en slik stilling. - Du kan legge til at jeg var den første kvinnen som kom inn på Befalsskolen for Sjøheimevernet. Det var i 1996, legger Solfrid Karadas beskjedent til.Hun ble først kjent som deltaker i realityserien «Villa Medusa» for fire år siden, et stunt hun ikke vil gjøre om igjen i dag. Seinere har hun holdt kjendisstatusen ved like både gjennom en rask karriere i Sjøforsvaret og ved å være søstera til fotballspilleren Azar Karadas, nå proff i portugisiske Benfica. - Har din brors suksess betydd noe for deg?- Egentlig ikke. Da jeg begynte i Forsvaret, var det jeg som var kjent, sier hun med et lite flir.SOLFRID KARADAS ER født og oppvokst i Nordfjordeid med tyrkiske foreldre fra Hatay-provinsen sørvest i Tyrkia, nær grensa til Syria.- Hvordan havnet du i Nordfjordeid?- Pappa kom til Norge i 1972 som en av de første tyrkerne. Han bodde først i Tomrefjord i Møre og Romsdal sammen med søsknene sine, men så begynte han å jobbe på en konfeksjonsfabrikk i Nordfjordeid. Der han har jobbet i 30 år og er i dag formann på jakkeavdelinga. - Du er etnisk tyrker og heter Solfrid?- Som spedbarn var jeg så blid at tanta mi fra Molde syntes jeg burde ha et navn med sol i. Så begynte pappa å lese i ei navnebok, og så ble det Solfrid. Søstrene mine fikk navnene til mine bestemødre, og broren min fikk bestefars navn. Det er jo litt merkelig, for jeg ser mest tyrkisk ut av søsknene mine. Men når jeg kommer hit til Tyrkia, blir jeg kalt Salum, navnet til pappas avdøde tante.- Både du og broren din må jo ha hatt en relativt fri oppdragelse sammenliknet med andre innvandrerbarn?- Foreldrene mine har vært veldig opptatt av at vi skulle snakke norsk både hjemme og på skolen. Vi fikk gå på klassefest og delta i alt annet vennene våre gjorde. Jeg spilte volleyball, drev med turn og danset jazzballett. Konflikten med å være utlending kontra det å være norsk har ikke jeg opplevd.- Du føler ikke at du har ett bein i hver leir?- Jeg føler at jeg er norsk, men tenker veldig ofte som en tyrker. Jeg er veldig opptatt av familietradisjoner, slekt og kultur, noe vi tyrkere tar mer vare på enn nordmenn generelt. Men for meg er ikke dette noe problem.- Er du ofte i Hatay?- Annethvert år. Familien min bor i Tocasli, en meget sjarmerende landsby som virker som den ikke har forandret seg på femti år. Man kan fortsatt se de eldre kvinnene gå med slør og lange skjørt, og noen baker fortsatt brød utendørs.28-ÅRINGEN HAR DIPLOMATSTATUS, men møter oss på kontoret sitt i olabukse. Det går hun med til daglig. - I et UD-miljø må man visstnok gå pent kledd. For meg som er 28 år og kommer fra et mannsdominert miljø, pynter jeg meg bare når jeg må. Jeg syntes det var vanskelig å gå i drakt og pene bluser og innførte dongeri. Jeg spurte sjefene mine om det var greit og fikk beskjed om at det var ok. Så her sitter jeg i dongeri og pensko.- Men du bruker litt penere klær i mottakelser?- Ja,ja, jeg er mye finere da.Solfrid Karadas kom til Ankara 18. juli i år, men fikk tilbud om jobben allerede for et drøyt år siden.- Men jeg fikk problemer fordi jeg både var norsk og tyrkisk statsborger. Etter mye styr fikk jeg sagt opp mitt tyrkiske statsborgerskap.- Du snakket ikke tyrkisk før du kom til Ankara i sommer?- Morsmålet mitt ved siden av norsk er arabisk. Men nå er jeg i gang med å lære meg tyrkisk. Det er ikke så lett. Men Solfrid Karadas er allerede på god vei til å beherske språket.- Jeg er en type som liker å prøve meg på nye ting. Jeg elsker utfordringer, sier hun. - Mange innvandrerjenter har vanskelig for å komme seg fram i det norske samfunnet. Har du tenkt på hvorfor?- Jeg har aldri møtt dette problemet og kjenner ikke til det heller.- Hvorfor har du hatt suksess?- Jeg har alltid sagt det slik at jeg har ett liv å leve, og det lever jeg fullt ut. Jeg prøver å oppnå det jeg ønsker. Klarer jeg det ikke, har jeg i hvert fall prøvd.- Blir du mer respektert i tyrkiske miljøer fordi du jobber ved den norske ambassaden?- Du er mye mer interessant når du er diplomat. Er du offiser i tillegg, blir du enda mer respektert.- Hva er det å gjøre i Ankara for en 28 år gammel kvinne?- Nesten ingenting. Ankara er en kjedelig by. Jeg går på en del mottakelser for diplomater, trener hver dag og prøver å gå på kafé med dem jeg kjenner. Og så lager jeg scrapbook til broren min om hans fotballkarriere, med liming, klipping og litt skriving. På fritida elsker jeg å være sammen med familie og venner, men siden jeg er her nede, er det vanskelig med det. KARADAS HAR NORSK samboer som kommer på besøk omtrent annenhver måned. Hun hadde håpet at broren Azar skulle bli proffspiller i Tyrkia, men han havnet i portugisiske Benfica. Nå håper hun at Benfica møter et tyrkisk lag i en av de europeiske fotballcupene.- Helst Besiktas. Så kan jeg treffe John Carew også, sier den fotballfrelste diplomaten.Etter jul skal hun studere administrasjon og ledelse ved siden av jobben, deretter planlegger hun juss-studier og grunnkurs i psykologi. Hun har en tiårskontrakt med Forsvaret.- Egentlig har jeg lyst på en lederstilling i det private næringsliv i framtida. Men jeg tar ett år av gangen. Hvem vet, kanskje vil jeg utfordre forsvarssjefen i stillingen hans, sier Solfrid Karadas, som kan avsløre at faren ikke alltid har bifalt det hun har gjort.- Jeg var med i HV-ungdommen fra jeg var femten år. «Det vokser hun vel av seg,» sa foreldrene mine. Men da jeg fikk innkalling til Luftforsvaret, var pappa imot det. Det ble mye krangling. «Hva vil folk tro om oss?» sa han.Men Solfrid dro.- Da jeg først kom inn i Forsvaret, var det greit for pappa. jes@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media