Drepte tre og stormet OPEC-møtet

- De ti minuttene kostet meg 25 år, sier terroristen Hans-Joachim Klein.

21. DESEMBER 1975 gikk seks terrorister inn i OPECs hovedkvarter i Wien. De ble ikke stoppet av sikkerhetsvakter, og fortsatte opp til andre etasje, der oljeministrene fra OPEC-landene satt i møte. Gruppen var bevæpnet med eksplosiver, maskinpistoler, revolvere og granater.

Umiddelbart etter at de kom opp i andre etasje, tok de fram våpnene sine, og avfyrte en rekke skudd mens de løp fram til resepsjonen utenfor møtelokalet. En østerriksk politimann og en irakisk sikkerhetsvakt ble i løpet av få minutter skutt av en av terroristene,

RAF

-medlem (Røde Armefraksjon) Gabriele Kröcher-Tiedemann. Like etterpå skjøt lederen for gruppen, Ilich Ramírez Sanchez, også kalt «Carlos» eller «Sjakalen», en libysk økonom som forsøkte å avvæpne ham.

Deretter inntok gruppen rommet der møtet foregikk, og tok flere titalls oljeministre og andre møtedeltagere som gisler. Målet var etter sigende å drepe den saudiske og den iranske oljeministeren, og skape oppmerksomhet om palestinernes frigjøringskamp.

- DE TI MINUTTENE kostet meg 25 år av livet.

Det sier Hans-Joachim Klein, radikal anarkist fra Frankfurt med bakgrunn fra Revolutionären Zellen (RZ), i dokumentaren «Mitt liv som terrorist» som ble vist på Cinematekets Eurodok 2007-festival denne uken.

Han ble rekruttert av Carlos og var en av de seks terroristene i Wien i 1975. De andre aksjonistene var to palestinere og en libaneser som bare er kjent gjennom kodenavnene Joseph, Khalid og Yussef.

I filmen snakker Klein offentlig om aksjonen for første gang. Han ble skutt og hardt skadet, men klarte seg og levde i dekning til han ble tatt av fransk politi i 1998. Selv hevder han i dokumentaren at han meldte seg.

- Jeg ble dømt til ni år i fengsel. Problemet er at jeg vil bære med meg ansvaret for dette for alltid. Man hører hele tiden om palestinerne eller terrorister på nyhetene. Og hver gang dette kommer opp konfronteres jeg med fortiden min. Jeg ser det som skjedde for meg. Jeg vil aldri kunne glemme, og det skal jeg ikke heller. Det er mitt indre fengsel som jeg aldri kommer ut av, sier Klein i filmen.

Drepte tre og stormet OPEC-møtet

Visningen av «Mitt liv som terrorist» kommer på et tidspunkt hvor det nylig har vært en voldsom debatt i Tyskland etter at to Baader-Meinhof-terrorister har søkt om å bli benådet.

DA ØSTERRIKSK politi var varslet og hadde rukket å omringe OPEC-hovedkvarteret den vinterdagen i 1975, innså de at terroristgruppen var så voldelig og tungt bevæpnet at de bestemte seg for å etterkomme kravene som ble stilt. Carlos sendte følgende notat til politiet:

«Til østerrikske myndigheter

Vi holder OPEC-konferansens delegasjon som gisler. Vi krever et kommuniké lest på radio og fjernsyn hver andre time, første gang om to timer.

En stor buss med gardiner for vinduene må stå klar til å frakte oss til flyplassen i Wien i morgen tidlig klokken 07.00, der et DC9-fly med full tank og et mannskap på tre skal være klart til å frakte oss til vårt bestemmelsessted. Enhver utsettelse, provokasjon eller uautorisert tilnærming under noe form for dekke, vil sette gislenes liv i fare.

Våpenet for den arabiske revolusjon

Wien 21/XII/75»

Dermed leste nyhetssendingene den kvelden opp en lang uttalelse, diktert av Carlos, der han hyllet palestinernes kamp og blant annet krevde at den panarabiske kampen skulle videreføres. Neste morgen fløy terroristene og gislene, unntatt de østerrikske delegatene som ble sluppet fri, til Midtøsten.

- FOR NOEN mennesker er det Gud. For andre er den væpnede kampen en hellig oppgave. På denne måten kunne de rettferdiggjøre alt de måtte finne på. Du agerer i henhold til en høyere og historisk sans for rettferdighet, dermed blir alt lov.

Slik forklarer Daniel Cohn-Bendit (Røde-Danny) det ideologiske grunnlaget for Klein og de andre attentatetsmennene.

Cohn-Bendit var del av det samme ytterste venstre som Klein, og er mangeårig venn av attentatsmannen. Selv var han en av lederne for ungdomsopprøret i Paris våren 1968.

Men Cohn-Bendit er samtidig et levende bevis på at de tyske 68-erne valgte helt ulike måter å kanalisere sitt politiske engasjement på: Han har vært en fremstående EU-parlamentariker siden 1994. I likhet med en annen av Kleins ungradikale venner, Joschka Fisher, har han blitt en sentral samfunnsbygger, mens Klein endte med å leve mange år i frykt og i dekning, med et ødelagt liv, før han til sist måtte sone i 2001.

GISSELTAKERNE OG OPEC-ministrene og deres følge fløy først til Algerie, der Sjakalen ble varmt mottatt av utenriksminister Abdel Aziz Bouteflika og eskortert til VIP-loungen på flyplassen. Noen av gislene ble så løslatt. Senere landet de i Tripoli i Libya, men Muammar Ghadaffi nektet å gi dem et nytt fly og forlangte at de libyske gislene skulle frigis. Carlos ble mer og mer irritert, han gikk på sitt fjerde døgn uten søvn, men endte til sist opp tilbake i Algerie, der de siste gislene ble satt fri.

Både Klein og PFLP-leder Abu Sharif har senere fortalt av Carlos mottok mellom 15 og 20 millioner dollar i kontanter for å frigi gislene, penger som han beholdt og brukte på seg selv.

- Når jeg ser tilbake forstår jeg ikke hva som gikk av meg. Særlig ikke når jeg fant ut noen år senere hvorfor det egentlig skjedde, sier Klein. Han har lite til overs for attentatlederen.

I dokumentaren sier han at Carlos utførte angrepet for egen vinnings skyld, og at den libyske lederen Gaddafi sto bak det hele og forsynte Carlos med penger:

- Vi trodde det dreide seg om palestinerne i Libanon. Senere skjønte vi at det handlet om noe annet - at Gaddafi ville vise at han kunne kontrollere oljeprisene og OPEC. Bare da er det mulig å drepe noen som Yamani (den saudiske oljeministeren (red.anm.)). Saudierne støttet alltid stabile oljepriser, men Irak, Libya og andre ville presse prisene opp. De ville bruke oljen som våpen sånn som i 1973, hevder Klein.

- INGEN STEDER FIKK den radikale ungdomsbevegelsen på 60- og 70-tallet så stor betydning som i Vest-Tyskland. Først og fremst på grunn av Tysklands nazifortid. 68-erne var de første som tok et oppgjør med republikkens fascistiske arv på en systematisk måte, skriver professor i statsvitenskap ved Universitetet i Michigan, Andrei S. Markovits, i tidsskriftet Foreign Affairs.

Han mener det fantes dype motsetninger i bevegelsen, som førte til at Joschka Fisher ble landets mest populære politiker, mens Klein ble en voldelig terrorist.

Markovits forklarer at bevegelsen hadde tre hovedretninger: Tredje verden-aktivistene, de ortodokse marxistene og ny-nasjonalistene. Den første gruppen anså imperialisme som det viktigste undertrykkende systemet i verden, og var kritiske til alt Vesten sto for. De mest radikale og voldelige elementene i den tyske 68er-bevegelsen kom fra denne retningen. De ortodokse marxistene var på sin side forankret i den tradisjonelle industriarbeiderklassen og fagbevegelsen, og så på kapitalismen som det største problemet. Ny-nasjonalistene var opptatt av at Tyskland var delt og hadde for liten autonomi. Enkelte tok steget fra denne bevegelsen og helt over til ytterste høyre, som for eksempel Horst Mahler.

Men mellom 1968 og 1980 gjennomgikk Tyskland radikale endringer på grunn av disse bevegelsene, og tankene fikk stor gjennomslagskraft:

- Den offentlige samtalen og atferden, som opprinnelig var ekstremt formell, stiv, og preget av klasse- status-, alders- og kjønnshierarkier, ble mer avslappet og egalitær. Universitetene som tidligere var for en liten borgerlig elite, åpnet seg for allmuen. Nyvinninger og endringer i sin allmennhet ble i økende grad akseptert og oppmuntret, hevder professoren.

ETTER DEN DRAMATISKE flyreisen i desember 1975, oppholdt Klein seg en tid i Midtøsten, der han drev våpentrening sammen med palestinske aktivister og europeiske venstreaktivister. Men han dro snart tilbake til Europa, levde under dekknavn på den franske landsbygda og angret på attentatet han hadde vært med på.

Etter et par år tok Klein offentlig avstand fra terrorisme. Han sendte våpnene sine og et brev til Der Spiegel der advarte mot fremtidige attentater og beskrev terrorcellenes oppbygning.

Revolutionären Zellen (RZ) svarte Klein i et brev til Spiegel:

- Din «revolusjonære» kritikk, det vil si å rope på politiet for hjelp, vil føre til at noen av oss havner i fengsel hvis du fortsetter på samme måte. Men dine trusler og dine forberedelser på at de skal bli virkelighet vil ikke føre til at geriljaen i Tyskland forsvinner. Geriljaen lar seg ikke presse.

I 1979 UTGA Klein sin selvbiografi. I «Mitt liv som terrorist» forteller han om vanskelige år i dekning, som resulterte i et selvmordsforsøk i 1993. I 2000 ble han dømt til ni års fengsel, og i 2003 ble han benådet.

Fremdeles frykter han venstreterroristene:

- Jeg vet ikke om RZ-folkene endelig er beredt til å la meg være. Jeg kan aldri være 100 prosent sikker, sier Klein.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail

<B>EN AV EUROPAS VERSTE: Ved siden av terroraksjonen i Munchen i 1972, var attentatet mot OPEC-hovedkvarteret i Wien i 1975 en av de verste i Europa på 70-tallet. Tre mennesker ble drept.
LEVER SOM BONDE: I mange år levde Klein av å være landarbeider og avløser under falskt navn på den franske landsbygda. Der bor han fremdeles.
«SJAKALEN»: Ilich Ramirez Sanchez, også kalt Carlos, var leder for aksjonen i Wien. Han var den mest kjente og fryktede venstreterroristen på 70-tallet.
STØTTER FREMDELES TERROR: Carlos «Sjakalen» i Paris under en rettssak i 2000. Han har senere uttalt at han kjente lettelse over angrepene på World Trade Center 11. september 2001. Han ble arrestert i 1994.
FOR PALESTINERNE: Hans-Joachim Klein mente å støtte palestinernes kamp da han deltok i aksjonen. Senere fant han ut at den sannsynligvis var utført for penger. I filmen «Mitt liv som terrorist» snakker han offentlig for første gang.
FLØY TIL ALGERIE: Tidlig om morgenen 22. desember 1975 tok Klein og de andre terroristene med seg gislene og fløy til Algerie. Klein var alvorlig såret av et skuddsår i magen.
ETTERSØKT: Klen var på flukt i 23 år, til han ble tatt av fransk politi i 1998.
ANGRER: - De ti minuttene kostet meg 25 år av livet, sier Klein i dag. I 1993 forøkte han å ta livet av seg, men ble reddet av en venn.