Drømmefangeren

NRK-journalist Sidsel Wold (45) var lei av å være singel. Så hun begynte å invitere kjekke menn til radiostudioet sitt.

SIDSEL WOLD, UTENRIKSJOURNALIST I NRK, sitter i redigeringsrommet og setter sammen tv-bildene fra nok en selvmordsaksjon i Jerusalem. Blod og kroppsdeler er spredd utover. En buss full av mennesker er maltraktert. Mange av bildene er så fæle at de ikke kan vises. - Jeg ser på de forferdelige bildene og blir fortvilet. Hit skal jeg og min femårige sønn flytte om få dager. Er det forsvarlig - eller må jeg stoppe nå, lurer Sidsel Wold.Den 45-årige journalisten har allerede tatt ut et års permisjon fra NRK for å studere arabisk i Jerusalem. Med i planene er også sønnen, femårige Magnus.- Mange spurte meg hvordan jeg kunne ta med meg sønnen. Men det hadde vært rolig i et halvt års tid i Midtøsten, så jeg hadde bestemt meg for å ha ham med. Men der og da fikk jeg utslett i hele ansiktet over tanken på å skulle ta med Magnus til Jerusalem, sier Wold.Men NRK-journalisten la advarslene på hylla. Hun pakket koffertene for seg og sønnen. September 2003.- Så kommer vi til Jerusalem. Der skinner sola og alt ser normalt ut, smiler 45-åringen.ÅRSAKEN TIL WOLDS flytteplaner til Midtøsten kommer seks måneder tidligere, i februar 2003: Odd Karsten Tveit ansettes som NRKs nye Midtøsten-korrespondent. Sidsel Wold er også en av søkerne, men hadde ifølge NRK-sjefene Gro Holm og Anne Aasheim «ikke nok felterfaring».- OK, tenkte jeg. Hvis det er sånn fatt, skal jeg skaffe meg mer kunnskap, sier Sidsel Wold. Hun søker om permisjon fra NRK og tar ut alle sparepengene sine. Nå, litt over et halvt år seinere, snakker NRK-journalisten elementær arabisk. Sønnen Magnus har lært seg engelsk. Sidsel Wold har fått ytterligere kunnskap om området hun kjente godt fra før. Og felterfaring. De siste månedene har du kanskje sett Wold på tv. Etter Israels henrettelse av Hamas åndelige leder, sjeik Ahmad Yassin. Etter likvidasjonen av den nyvalgte Hamas-lederen Abdel Aziz Rantisi - eller ved løslatelsen av den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu. - Å vikariere som korrespondent når slike store begivenheter finner sted, er som å sitte i en sentrifuge. NRK har jo så mange radiosendinger og alle ringer. Jeg vil jo ikke si nei til noen, for jeg kjenner jo alle der. Dessuten er det fryktelig moro å jobbe, sier Wold. INTERESSEN FOR MIDTØSTEN har NRK-journalisten alltid hatt. Som 19-åring, i 1978, dro hun på en kibbutz i Nord-Israel. Hun skulle være der i åtte måneder, men dro først hjem etter to og et halvt år. Hun avlet opp 60 kalver og melket kyr for utallige liter melk. - En stor overgang for ei byjente som meg, men jeg trivdes veldig godt, sier Sidsel Wold.Hun har stor innlevelsesevne. Derfor ble det mange tårer hver gang noen av kalvene hennes døde. - Etter to år snakket jeg ok hebraisk. Men vokabularet mitt dreide rundt kyr, kalving og melking, ler Sidsel Wold.Hun ler masse hele tida. Og prater som en foss. - He-he. Jeg er en rastløs person. Det må skje noe nytt rundt meg hele tida. Hvert sjette år må jeg ha en stor forandring i livet mitt. Livet må ikke stå stille, sier Wold.Hun trekker pusten og snakker videre i rekordfart. Men det er feil å si at Wold snakker hele tida. Hun er ekstremt nysgjerrig og vitebegjærlig, og en veldig god lytter.- Vi flyttet stort sett annethvert år i barndommen. Jeg tror det er derfor jeg er så rastløs. Du har ett liv, og det handler om å gjøre det meste ut av det. Det høres gjerne ut som en klisjé, men klisjeer er ofte sanne, sier hun.I KIBBUTZ-TIDA VAR ISRAEL et mye roligere sted å være enn i dag. Israelere flest tenker tilbake på denne perioden som ei god tid. Uten palestinsk intifada og selvmordsaksjoner.- Da hadde jeg et naivt forhold til okkupasjonen. Jeg hadde mer enn nok med å lære meg det israelske samfunnet, og jeg traff sjelden arabere eller palestinere, sier hun.I 1981 dro Wold tilbake til Norge for å studere. I studentmiljøet på Blindern havnet ikke Wolds Israel-opphold i god jord. Israel var i krig med Libanon, og ble regnet som den store stygge ulven av studentene. Derfor endte Sidsel Wold opp med å holde munn om Israel-oppholdet sitt i hele ti år. Helt inntil Oslo-avtalen kom i stand. - Jeg fikk mye kjeft av medstudenter. Men jeg var veldig opptatt av Midtøsten, og var mye i de jødiske miljøene i Oslo, sier hun. Det ble et slags dobbeltliv: Det ene beinet på Blindern. Det andre i Oslos jødiske miljø.- Jeg likte tilhørigheten og humoren og følte meg hjemme der. Siden jeg skiftet miljø ofte, lette jeg kanskje etter et sted å høre hjemme, sier hun.Samtidig understreker Wold viktigheten av sin egen familie. Selv om hun er en rastløs sjel, har foreldrene og hennes to brødre alltid vært en trygg havn mellom slagene.I 1986 STARTET WOLD prosessen med å konvertere til jødedommen. I nærmere ett år spiste hun bare koschermat, uansett hvor kronglete det var. Hun gikk også pliktoppfyllende til synagogen hver lørdag. Det handlet ikke så mye om religion, men om tilhørighet, tradisjon og samhold. Om å sitte sammen med alle damene på galleriet i synagogen.- Men det ble både dyrt og upraktisk å skulle spise kosher i Norge. Og jeg var ikke så religiøs. Til slutt fant jeg ut at det kanskje var greit å bare være meg. Hvorfor skal man prøve å være noe annet enn det man er, smiler Wold.Hun vil ikke være konverteringsprosessen foruten. - Det er en flott erfaring å ha med seg. Jeg kjenner til hvordan det er å være en minoritet i Norge, og jeg har fått mye kunnskap om en annen kultur og religion, sier hun.Å ha nær tilknytning til Israel og israelere er imidlertid ikke alltid like akseptert i dagens samfunn - hvor Ariel Sharon og hans regjering holder palestinerne nede med jernhånd.- Å kunne hebraisk er politisk ukorrekt i dag. Men jeg skjønner ikke at det kan være negativt med kunnskap om et samfunn og språkkunnskaper. Det er alltid en styrke, sier Sidsel Wold.Hun tenker seg litt om og fortsetter.- Jeg har fulgt situasjonen i Midtøsten i 26 år, og jeg kjenner det israelske samfunnet ut og inn. Det kan ikke være noen ulempe, sier hun.JOURNALIST HAR SIDSEL Wold alltid visst at hun ville bli. Hun ville bare ta litt utdannelse først. Historie mellomfag ble førstefaget. - Så hadde jeg egentlig tenkt å ta arabisk, men fordi jeg visste at jeg ville bli så upopulær på arabiskstudiene med min bakgrunn, ble det russisk i stedet, sier hun.Men russisken ble vanskeligere enn Wold hadde tenkt seg. Både personlig og faglig. Hun strøk tre ganger, og fikk ikke lenger studielån. For ei ambisiøs jente var det svært vanskelig å takle.- Allerede i åttendeklasse begynte jeg å få spiseforstyrrelser, men etter at jeg strøk i russisk ble jeg virkelig dårlig. Utad virket alt normalt, men inni meg var alt kaos, erindrer Wold. Hun fikk kvalifisert hjelp til å overvinne sykdommen på Rikshospitalet. Den gang var spiseforstyrrelser en stor skam. Noe man ikke snakket om. Men så gikk avdøde prinsesse Diana offentlig ut og fortalte om sine spiseforstyrrelser.- Folk ler når jeg sier det, men prinsesse Diana betydde ekstremt mye for oss som har slitt med spiseforstyrrelser. Da hun sto fram, betydde det at vi ikke var alene. Vi trengte ikke å skamme oss lenger, smiler Sidsel Wold.Sjøl ble hun fullstendig knust den dagen Diana døde. Hun kastet seg på første og beste fly til London.- Mannen min, Ragnar, var flau over meg. Men jeg dro rett til Kensington for å legge blomster til ære for Diana. Hun var vår store beskytter, sier Wold.I dag har hun ikke spiseproblemer lenger. Men kampen var langvarig. Det tok hele ti år før Sidsel Wold kunne spise sjokolade uten å tenke på å gå ut og spy.WOLDS EKTEMANN ER seiler, forfatter og tidligere journalist i Dagbladet. Han heter Ragnar Kvam jr. - og var ingen enkel mann å fange. Men Sidsel Wold er en bestemt kvinne og tar grep når det trengs. Det gjorde hun til gagns som 33-34-åring.- Da fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe aktivt for å finne meg en mann, forteller hun.Den gangen jobbet Wold med programmet «Timen er din» på P2. Der benyttet hun seg av sjansen til å intervjue mange spennende ungkarer. Blant dem var Vegard Ulvang, Erling Kagge - og Ragnar Kvam.- Vegard Ulvang var en veldig fin type. Han inviterte meg på urtete etter intervjuet. Erling Kagge tok meg med ut for å drikke øl på Fritjof, mens Ragnar inviterte meg på seiltur til Sør-Kina-havet, ler Sidsel Wold.Hun var ikke vanskelig å be. Også den gangen tok hun ut alle sparepengene sine. Året var 1994.- Utgangspunktet var dårlig fordi Ragnar ville ikke ha noen kvinne i livet sitt. Jeg hadde inntrykk av at han ville være alene på båten sin. Det ble heller ikke spesielt bedre av at jeg lå over rekka og spydde over halve Sør-Kina-havet, ler Wold.Og tilføyer:- Ragnar var så imponert over meg på sjøen. At jeg spydde uten å klage. Men jeg var jo vant med å spy. I mange år var jo det en slags renselse for meg.DEN STORE SEILTUREN startet i mai 1995. Wold møtte Ragnar Kvam i Dutch Harbour i Alaska, som for øvrig er stedet hvor Kjell Inge Røkke begynte sitt fiske-eventyr.- Vi kranglet mye. Vi kranglet faktisk hele veien fra Alaska til Samoa. Men etter seilturen kranglet vi ikke på mange år. Så vi hadde vel kranglet ferdig det meste, smiler Sidsel.Det var ikke bare enkelt å bare være to personer og en seilbåt. Hver natt måtte en av dem holde seg våken og forsikre seg om at de ikke kolliderte med andre båter. Det er begrenset plass. Lite skjer. Den gang fantes heller ikke mobiltelefonen.- Det var litt som å være i verdensrommet. Ingen kunne nå oss. I starten var det litt vanskelig. Jeg følte at jeg ikke betydde noe lenger. Jeg hadde ingen avtaler og ikke noe skjedde. Men jeg kjedet meg aldri, sier Wold.HALVANNET ÅR SEINERE, i november 1996 seiler Wold/Kvam inn til Australia. De er blitt et par. Sidsel Wold fikk det som hun ville. Et par år seinere blir hun også gravid. De får sønnen Magnus.- Jeg er veldig lei meg for at jeg fikk barn så seint. Nå er det for seint å skaffe søsken. Men det ble vel slik fordi jeg alltid har hatt så mye å gjøre, sier 45-åringen. For å bøte på den dårlige samvittigheten gjør hun sitt for at sønnen skal bli interessert i det hun og ektemannen brenner sånn for sjøl: historie. Allerede seks måneder gammel var lille Magnus og mammaen foran Det hvite hus. Seinere har de reist mye rundt. Høydepunktet er Che Guevaras grav på Cuba. - Da vi var på tur i Jerusalem ropte plutselig Magnus: Mamma, mamma, se der er Che Guevara! Han var avbildet på ei T-skjorte i en butikk, ler Wold. Magnus bodde sammen med Sidsel Wold i Jerusalem fra september i fjor til februar i år. De to energibuntene var høyt og lavt i det urolige landet. Fra Klagemuren til den omdiskuterte muren som nå bygges i Abu Dis. Til Dødehavet og Mesada.- Det er interessant å ha med seg en nysgjerrig femåring som stiller spørsmål hele tida, sier Wold.En dag satt de på kafé Hillel i Jerusalem. Her sprengte en selvmordsaksjonist seg og intetanende israelere i lufta noen måneder tidligere.- Magnus lurte på hvorfor vaktene undersøkte veska mi. Jeg tror at ærlighet varer lengst, og fortalte ham at vakta ser etter bomber. - Men vi skal vel ikke dø i denne kafeen nå, lurte sønnen på.Wold er stille i noen få sekunder. Hvilket ikke skjer spesielt ofte.- Etter det holdt vi oss mye hjemme i leiligheten, sier hun så.NÅ ER SØNNEN TRYGT hjemme i Norge sammen med faren. For bortimot første gang siden sønnens fødsel, har dermed Sidsel Wold tida helt for seg sjøl. Hun kaster ikke bort et minutt.- Jeg står opp klokka sju hver morgen. Så drar jeg rundt hele dagen. Jeg har jo jobbet ganske mye for NRK, jeg studerer arabisk og prøver å se og oppleve så mye som mulig.Hun er nå på trinn fire i arabiskundervisningen. Ikke overraskende ligger Wold litt foran skjema. Når Sidsel Wold setter i gang et prosjekt, gjør hun det ordentlig. Foruten arabisktimer flere ganger hver uke, betaler hun to arabisktalende jenter for å sitte og snakke med henne. - Det er utrolig spennende å lære arabisk. Det er med på å fylle ut bildet jeg har av Midtøsten. Det føles viktig. Det er som å gå inn i en ny verden, sier Sidsel Wold og fortsetter:- Det er veldig viktig å prøve å forstå alle folkene som bor her, og folk blir veldig glade og takknemlige når du henvender deg til dem på deres språk, sier Sidsel Wold.TO GANGER I UKA siden september i fjor har Wold og palestinske Ikram Issa (21) sittet og snakket arabisk. Da de møttes, gikk Ikram Issa uten sjal. Nå er sjalet obligatorisk fordi familien til 21-åringens kommende ektemann krever dette.- Først var sjalet eller hijaben en unaturlig og rar ting. Nå er det helt naturlig. I Gaza sperrer du i stedet opp øynene hvis noen går uten hijab, sier Wold. Hun ønsker ikke å gå ytterligere inn i slørdebatten. Wold følger i stedet nøye med på Ikram Issas verden. Med forlovelse, bryllup og planer for framtida. Ikram Issa dukker mest sannsynlig opp i bokprosjektet som Sidsel Wold nå har satt i gang.- Jeg vil vise at israelere og palestinere er mer sammensatt enn vi får inntrykk av. At de trendy telaviverne tilhører samme folk som de ultraortodokse her i Jerusalem, er jo utrolig. På palestinsk side er det enorm forskjell på flyktningene i leirene og palestinerne som er bosatt i Israel. Jeg har lyst til å beskrive motsetningene innad, sier hun.SOM I STUDIETIDA på Blindern er det heller ikke i dagens norske samfunn mange som klapper deg på skuldra hvis du snakker hebraisk. Heller tvert om. Men Midtøsten-engasjementet til Wold har ikke brent ut etter 26 år. Til tross for brutte fredssamtaler og knuste fredshåp. - Nå forsøker jeg å fylle ut hele bildet og er mest mulig sammen med palestinere her nede. For første gang kjenner jeg flere palestinere enn israelere her, sier hun. Og fortsetter:- Jeg er veldig glad for at jeg kjenner det israelske samfunnet fra tidligere. At ikke den eneste kontakten jeg som journalist får med israelere her nede er korte møter med soldater. På grunn av min bakgrunn blir jeg kanskje enda mer følelsesmessig berørt av det som skjer her. Noen ganger må jeg ta på meg solbriller fordi jeg blir så sinna når jeg ser hvordan israelske soldater behandler palestinere, sier hun.MYE ER ENDRET siden Sidsel Wold landet på Ben Gurion flyplass for 26 år siden. Okkupasjonen og den stadig mer blodige konflikten har satt sine spor hos israelere og palestinere.- I Israel og Jerusalem finnes ikke samme gleden som før. Folk er slitne og bekymret. Den største forandringer er at folk har mistet håpet. Før trodde alltid folk at situasjonen blir bedre i framtida. Nå gjør de ikke lenger det, sier Wold. Det er mange som gir uttrykk for at livet til Sidsel Wold og ektemannen Ragnar Kvam jr. er så spennende. Det bereiste paret får ofte spørsmål fra venner og bekjente som ønsker å reise ut i den store, vide verden.- Men når jeg begynner å snakke om at de må ta ut alle sparepengene sine - eller selge leiligheten - vil de ikke høre. Det er drømmene folk er ute etter. Det er ikke så mange som tør å gi fra seg den trygge havna. Men hvis du skal ut, må du ta sjanser, sier Wold. lfr@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>5054 DAGER TIL SJØS:</B> Etter 5054 dager til sjøs seilte jordomseiler Ragnar Kvam jr (58) skuta si inn i Oslo. Sidsel Wold og sønnen Magnus er med. <br>Foto: TORE SANDBERG