Drømmefangeren

«Drageløperen» lå nedstøvet i garasjen. Helt til kona til Khaled Hosseini (43) oppdaget den ved en tilfeldighet.

Det er tidlig morgen i San José. Skyene ligger tett innerst i San Francisco-bukta. Morgenlufta er skarp. Forfatteren av «Drageløperen» og «Tusen strålende soler» har satt seg godt til rette i skrivehulen sin; et enkelt, lite rom han har innredet som hjemmekontor. Klokka er 07.08 på USAs vestkyst.

– Været? Været er jo aldri dårlig i California. Det er litt skyet og kjølig, men fint, sier Khaled Hosseini.

Han har vært våken i flere timer, for dette er dagen da hele verden ringer. Allmennlegen og eksilafghaneren Khaled Hosseini har lagt stetoskopet på hylla. Nå er det forfatteren Khaled Hosseini som vil lindre verdens smerte med ord.

Humanisere og informere, som han kaller det.

– Beklager at du fikk opptattsignal. Jeg var på telefon med Korea. Han ville ikke legge på.

– Korea?

– Ja, journalisten fra Korea. Om tjueto minutter er det Sverige som ringer ...

– Jeg trodde vi skulle snakke i minst en time.

– Nei, nei, nei. Her står de i kø. Slik går det når man selger over ti millioner bøker.

Bare i Norge har «Drageløperen» solgt rundt 240 000 eksemplarer. Oppfølgeren «Tusen strålende soler» har nådd 130 000 solgte.

Suksessen er konas skyld. Juristen Roya, mor til deres to barn Haris (6) og Farah (4), gikk en dag ned i garasjen. Helt tilfeldig fant hun en nedstøvet novelle som het «Drageløperen.» Den skrev ektemannen våren 1999 etter å ha sett et nyhetsinnslag på tv. Taliban-regimet i Afghanistan hadde forbudt drageflyging: ett av Hosseinis kjæreste barndomsminner fra Kabul. Han måtte få ut raseriet og sorgen han følte, og begynte på historien om de to vennene Amir og Hassan og gleden ved drageflyging.

Så ble novellen lagt vekk i garasjen. Sammen med andre noveller Hosseini hadde skrevet i åras løp. For Khaled Hosseini hadde gjort det samme som novellefiguren Amir. Da han var liten gutt i Kabul skrev han noveller, dikt og skuespill. Hjemmet til den privilegerte familien var fullt av bøker. Khaled leste poesi og gamle persiske diktere. Han skrev dramatiske skuespill som han iscenesatte med den nærmeste familien som skuespillere.

Lidenskapen for å skrive fortsatte da han ble voksen. Målgruppa var alltid den samme: ham selv.

Så ble «skriveriene» arkivert og glemt i garasjen.

– Jeg trodde aldri den var god nok til å gis ut. Derfor la jeg den bort.

– Men Roya var av en annen mening?

– Ja, hun syntes novellen var for god til å støve ned. Så ga hun den til faren sin og faren min.

– Hva sa de?

– Det samme som Roya. Faren min ringte meg etter å ha lest novellen. Han elsket fortellingen, men ville ha mer. Ei hel bok. Jeg tok den fram, leste den på nytt og fikk lyst til å skrive hele historien om de to vennene Amir og Hassan. Stoff hadde jeg nok av, men jeg valgte å konsentrere meg om den enkle historien. Ikke om å lære hele verden om Afghanistan. Det var veldig personlig.

«Drageløperen » er historien om vennskapet mellom to gutter, Amir og Hassan, i Kabul på 70-tallet. Middelklassegutten Amir flykter til Amerika etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, men vender tilbake for å finne ut hva som skjedde med hans lojale venn, lavkastegutten Hassan. Parallellene til Khaled Hosseinis eget liv er mange.

Det begynte i mars 2001. Khaled Hosseini sto opp klokka fem hver morgen, skrev i tre timer og dro så på jobb i Sunnyvale, nær San José, for å behandle sine pasienter. Roya leste hvert kapittel.

– Dette er jo virkelig godt, sa hun midt i prosessen. Selv var jeg ikke helt overbevist. Jeg var helt avhengig av hennes mening.

Så kom den skjebnesvangre dagen: 11. september 2001. Tvillingtårnene falt i New York. Pentagon ble angrepet. Et fjerde fly laget et svart hull på et jorde i Pennsylvania. Alt skjedde i løpet av få timer. Krigen mot terror begynte. Plutselig visste alle hvor Afghanistan var. – Jeg var veldig usikker på om jeg skulle sende boka til et forlag akkurat da. – Hvorfor det?

– Folk kunne tro jeg utnyttet situasjonen. Det var en nasjonal tragedie i USA. Jeg var også redd for at folk flest ikke orket å høre fra en afghaner akkurat da.Så jeg var sikker på at den siste de ville høre fra, var fra en person som kom fra landet som hadde hjulpet terroristene i angrepet på USA. Vi er fienden nå, sa jeg.

– Hva skjedde?

– Det viste seg å være helt feil. Og det var mange som sa det til meg.

Livet ble snudd på hodet for Khaled Hosseini. Behovet for å høre fra en afghaner var enormt. Særlig fordi Hosseini kunne fortelle fra et helt annet Afghanistan. Før alt ble et mareritt av krig, vold og undertrykking. Selv om han var for liten til å huske alt, kunne faren og moren, diplomaten og læreren, fortelle om et Kabul som var kulturelt avantgardistisk og en verdensmetropol. Om franske hippier, marihuana, frigjorte kvinner uten slør, intellektuelle diskusjoner og et rikt kulturliv.

Khaled blir født i Kabul i 1965, det eldste av fem barn. Han gjør som Amir i «Drageløperen». Han klatrer i poplene ved oppkjørselen til huset i det velstående strøket Wazir Akbar Khan. Lommene er fulle av valnøtter og tørkede morbær. Livet er et eventyr av lukter, lyder og drager. Storfamilie og venner samler seg i store selskaper hjemme hos diplomaten Hosseini. Lille Khaled sitter oppslukt og blar i persisk litteratur. Og han skriver sine første bokstaver. På farsi.

Han er bare fem når familien flytter til Teheran. Faren får jobb ved ambassaden. Og en tjener som heter het Hassan – en hazara, såkalt lavkaste og uten skolegang, blir Khaleds venn. Khaled lærer den voksne mannen å skrive.

Året er 1973 og familien Hosseini vender hjem til Kabul. Khaled er åtte år, men når han er elleve år gammel, går ferden til Paris. Baba, eller pappa, har fått ny utenlandsjobb. Det skal gå 27 år før Khaled får se Kabul igjen.

Den sovjetiske invasjonen i 1980 tvinger familien Hosseini til å søke asyl i USA.De har ingen eiendeler med seg, bare klærne sine. I USA havner middelklassefamilien i en motsatt verden. De er avhengige av offentlig støtte og matlapper, såkalte food stamps. Faren tar forefallende arbeid, en periode på et bruktmarked. Familien slår rot i San José.

Khaled får utdanning, framtid og en skjønn hustru. Også hun er afghansk.

Historien kunne sluttet her.

To velutdannede mennesker i San José. En kjekk, hyggelig og godt betalt lege som kunne gått inn i en hvilken som helst sykehusserie på amerikansk tv. En vakker jurist med både framtid og inntekter på sin side. Guttedrømmene om å være Clint Eastwood, diplomat, lærer, pilot og karateekspert var for lengst over. Det samme var drømmene om å være detektiven Mike Hammer med en pistol som het Betsy og en sløv og sexy sekretær som het Velda. Men drømmen om å bli forfatter hadde fremdeles vært der. Den hadde han ikke fortalt noen om. Han ville ikke engste foreldrene.

Men så tok kona turen ned i garasjen den dagen i begynnelsen av 2001.

Siden 2004 har Khaled Hosseini vært forfatter på heltid.

– Jeg måtte ta et valg. Det nyttet ikke å ha to karrierer. Jeg ville skrive mer.

I vår kom roman nummer to, «Tusen Strålende soler». Igjen handler det om vennskap som blir satt på prøve, men denne gangen er det Afghanistans kvinner han vil hylle. For mot, utholdenhet og ekstremt vanskelige liv. Suksessen ser ut til å bli like stor som med «Drageløperen». Og siden det handler om afghanske kvinner, kjenner han kanskje til Åsne Seierstads bok fra Afghanistan? Også hun var opptatt av kvinnenes situasjon.

– Du tenker på den om bokhandleren? Jeg leste den for et par år siden. Den er helt annerledes enn mine bøker. Vel, du kan si jeg har fulgt kritikken mot forfatteren med en viss interesse.

– Ja?

– Hun har en helt annen tilnærming enn meg. Seierstad er framfor alt reporter, og jeg synes boka er interessant. Ikke minst vinkelen hun har valgt i forhold til romanfigurene, nei, jeg mener ikke figurene, men personene, hun skriver om. Den er godt skrevet og viser en side ved Afghanistan som mange kanskje ikke visste så mye om.

– Du høres litt forbeholden ut?

– Det er åpenbart en kulturell side ved metoden hennes som jeg som afghaner reagerer på. Jeg er en del av kulturen hun beskriver og jeg forstår at hun ønsker å skrive om den, men hun gjorde det pinlig for en afghaner. Jeg har forståelse for at Seierstad valgte den vinkelen hun syntes var mest interessant, men jeg forstår også at bokhandleren føler seg forrådt.

– Hvordan da?

– I mitt hjemland er det en viktig og hellig handling å ha folk boende hos seg. De blir en del av familien, og da forventer man at familiemedlemmet ikke skriver slik hun gjorde. Derfor forstår jeg hvorfor bokhandleren ble fornærmet. Ja, at han ble sint.

Stemmen i telefonen er høflig. Khaled Hosseini er en vennlig mann.

– Jeg synes det er viktig med nyanser. Demoner trenger ikke demoniseres, og min kritikk mot boka til Åsne Seierstad er at den tegner et bilde av dagliglivet som er veldig svart-hvitt. Boka hennes er svært lite nyansert.

Synd at Hosseini ikke hørte hva utenriksminister Jonas Gahr Støre sa da han i år delte ut Brageprisen. Han priset Hosseinis nyanserte bilde av Afghanistan: «Litteraturen bringer verden til oss, mer kraftfullt enn tv-bildene. I dag er vi opptatt av Afghanistan, landets framtid og hva det har med oss å gjøre. Jeg har ikke lest noe bedre dokument om det spørsmålet enn i Khaled Hosseinis ’Drageløperen’.»

– Du har ikke selv bodd i Afghanistan siden 1976?

– Det er riktig. Noen mener jeg har bodd for lite i Afghanistan til å skrive om landet. Andre lurer på hvorfor jeg er så opptatt av Afghanistan. Men de fleste afghanere som har lest bøkene mine, sier jeg er trofast mot den afghanske kulturen og den afghanske virkeligheten. At beskrivelsene av dagliglivet stemmer med den virkeligheten folk opplever.

Første gang Khaled Hosseini setter foten på afghansk jord som voksen, er våren 2003. Han kjenner igjen luktene fra barndommen. Og musikken. Alt faller på plass. Han finner igjen farens hus i Wazir Akbar Khan og blir forbløffet. I sitt indre har han sett et digert hus. Foran ham står det et lavt og slett ikke så stort hus. Fortid og nåtid krasjer. I Kabul gaper ruiner mot ham hvor han enn går. Murveggene er fulle av kulehull. Lyseblå burkaer svever som spøkelser langs husveggene. Overalt sitter det lutfattige tiggere.

En tanke begynner å hjemsøke ham. Hva hadde han vært i dag hvis familien hadde reist tilbake i 1980?

Skyld og forsoning er nøkkelord i alt han skriver. Men han skriver også om håp i all elendigheten. Doktor Hosseini setter diagnosen på forfatteren Hosseini:

– Diagnosen er «survivor’s guilt». Det er klart jeg har overleverens skyldfølelse. Særlig når jeg snakker med afghanere som har opplevd alle krigene, volden og smerten de siste tiåra. Den skyldfølelsen har de fleste afghanere som lever behagelige liv i utlandet.

– Vil du tilbake til Afghanistan?

– Jeg tror jeg er mer til nytte for Afghanistan her enn der.

I telefonen hører jeg noe nytt i stemmen hans. Tristesse. Han puster tungt. Khaled Hosseinis amerikanske profesjonalitet og suksessforfatterintervju-stemme er like varm og vennlig og litt annerledes. Kanskje sitter han og ser ut av vinduet i San José og ser på skyene over San Francisco-bukta. Morgenlyset er rosa, og han kan prise seg lykkelig for at han ikke skal på jobb via Highway 101 eller Interstate 280. Der står bilkøene tett. Han vet at han har alt han kan ønske seg. I USA.

– Jeg har to små barn. En på seks og en på fire år. Som ansvarlig far, uansett hvor mye jeg elsker Afghanistan, kan jeg ikke utsette barna mine for selvmordsbombere og all volden som foregår i landet. Som far må jeg oppføre meg riktig.

– Er det noe håp for Afghanistan?

Pusten går tyngre. Det blir stille i noen sekunder. Khalid Hosseini høres ut som han strever for å finne de rette ordene.

– Man må være på plass når man begynner å snakke om håp eller ikke håp. Da jeg var i Afghanistan i 2003, var det mer håp enn da jeg var der i september i år. Samtidig har det skjedd framgang. Det så jeg i september.

Han forteller om veier, hus, ja, hele nabolag som er bygd opp igjen. At helsevesen og skole er blitt bedre, men at landet har gått mange skritt tilbake med opprørerne i sør. Stemmen blir tykk når han forteller at det har vært over 160 selvmordsbombere i aksjon bare i år. At narkotikahandelen blomstrer, og at krigsherrene er tilbake i deler av Afghanistan. I 2003 var det ikke selvmordsbombere i Afghanistan. Men Khaled Hosseini vil ikke gi slipp på håpet.

– Afghanistan er et av disse landene som har en utvikling som går i sirkel. Det er grenseløst irriterende. Ett skritt fram og så flere skritt tilbake. Så et skritt fram igjen. Man må være utrolig tålmodig.

– Er du det?

– Jeg vet det er en debatt i flere europeiske land om hva man skal gjøre med Afghanistan.

– Om man skal sende Nato-soldater?

– Ja, og folk i Afghanistan synes denne debatten er skremmende. At Europa er redd for at soldatene deres skal bli drept. Det afghanske folket ønsker mer vestlig engasjement. Ikke mindre. Jeg tror Afghanistan fremdeles er håpløst avhengig av det internasjonale samfunnets støtte.

Khaled Hosseini har ingen politisk agenda som går foran historiene han vil fortelle. Personene og deres skjebner interesserer ham mest, men Afghanistans historiske og politiske kraftlinjer må være med. Derfor lar han hovedpersonen i sin siste bok uttale at det afghanske folket føler seg bedratt av egne ledere. At mujahedinledere burde stilles for krigsforbryterdomstoler for å ha terrorisert befolkningen. Og at de samme krigsherrene er tilbake som maktpersoner med USAs velsignelse. Hosseini vet at de fleste afghanere ikke tør si dette høyt. Han kan gjøre det.

– Da jeg besøkte Kabul i 2003, begynte jeg å lure på hva de tilslørte kvinnene hadde sett. Hvordan de hadde overlevd så mye grusomhet. Hva som gjorde dem glade og hva som gjorde dem lei seg. Jeg ville snakke med dem. Ikke om begivenheter, men om personlige ting

– Hva fikk du vite?

– Jeg lærte en masse. Det ble utgangspunktet for «Tusen strålende soler».

– Men det er ikke så mye solskinn?

– Å få utført keisersnitt uten bedøvelse er forferdelig, men sant. Talibanregimet var en forbannelse. Det meste hovedpersonene Mariam og Laila opplever, er hentet fra virkeligheten.

Stemmen i telefonen er blitt lettere. Å snakke om boka er greit. Det gjør han svært ofte. Og når han snakker om afghanske kvinner, kona inkludert, blir han stolt. Selv om kona ikke har opplevd lidelsene. Roya ble født i Tyrkia og vokste opp i USA. Uten sin elskede muse hadde han aldri tatt skrittet ut i forfatterskapet.

Nå reiser han land og strand rundt i USA og snakker om bøkene sine. Han er blitt FN-ambassadør for flyktninger og trøster i krigssoner. Hvor amerikansk er han egentlig blitt?

– Jeg vet ikke hva jeg er. Jeg tenker aldri på min identitet på den måten. Jeg har et veldig afghansk liv i USA. Hjemme snakker vi farsi og engelsk om hverandre. På stueveggen hjemme i San José henger et koranvers i utsøkt kalligrafi, utført av en mester i faget fra langt tilbake i tida. Han fikk det som gave da han besøkte Kabul i år. Alt familien eide i Kabul ble borte. Derfor er kalligrafien dyrebar.

– Når kan vi så vente oss neste roman?

– Aner ikke. Jeg har det altfor travelt. Når det roer seg, skal jeg tenke litt. For jeg vil skrive mer.

– Om Afghanistans mennesker?

– Det vet jeg faktisk ikke. Jeg har noen ideer. Nå har du ett minutt igjen før Sverige ringer.

– Hva er ditt lyseste minne fra Kabul?

– Da ser jeg dragene. Og store middager med masse mennesker. Afghanere spiser aldri alene. Vi lever menneskeorienterte liv.

– Når fløy du en drage sist?

– I Kabul. I september. Det var herlig.

– Kan du huske din siste pasient?

For første gang kommer det en lett latter:

– Ja, og vedkommende hadde en ganske ufarlig sykdom. Han var forkjølet. Det er det vanligste problemet på denne tida av året i denne regionen.

atn@dagbladet.no

TIL NYTTE: Hosseini har ingen planer om å flytte tilbake til Afghanistan: - Jeg er mer til nytte for Afghanistan i USA, sier han til Dagbladet.
NORGESKLAR: Filmen basert på Khaled Hosseinis bok «Drageløperen» har norgespremiere på nyåret.
KRITISK MOT ÅSNE: - Min kritikk av boka til Åsne Seierstad er at den tegner et bilde av dagliglivet som er veldig svart-hvitt, sier Hosseini.