Drømmen om det umulige

Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd (50) mangler ikke selvtillit. Mens Dagsavisen balanserer på kanten av stupet, har hun klokkertro på at hun kan redde en annen nær-døden-avis.

{ndash}JEG FRYDER meg litt over tanken, at jeg, med min bakgrunn, i dag representerer en av Morgenbladets eiere {ndash} en gang landets mest konservative avis. Ha, ha!Det er Hilde Haugsgjerd, nå sjefredaktør i Dagsavisen, en gang mest kjent som beinhard AKP-er og frua til Sigurd Allern, som snakker. Den en gang flammende røde kvinnen, med direktelinje helt inn til ml-bevegelsens aller innerste indre, slår nå pengeboka i bordet og putter elegant den en gang dypblå blekka i lomma. Men svar så på én ting: Hvordan i huleste skal Dagsavisen, pasienten som i årevis har vært tilkoblet avisstøtteordningens pustemaskin, klare å redde en annen nesten stein dau pasient? Er det igjen den blinde som leder den halte, en operasjon like fåfengt som å fortøye «Titanic» til «Blücher»? Haugsgjerd smiler rolig. Hun er en uforbederlig optimist, og som datterdatter til gamle biskop Johannes Smemo kan hun ikke bare sin Landstads salmebok utenatt, hun har lært at tro kan flytte fjell. {ndash}Jeg gjør dette av flere grunner. Jeg vil gjerne bidra til at ei avis som Morgenbladet fortsetter å leve og å utvikle seg. Og så tror jeg at vi som avis kan ha noe å bidra med, og at det igjen vil styrke Dagsavisen. Vi får blant annet igjen litt positiv oppmerksomhet rundt dette.DET ER DERFOR Magasinet er her i dag. På kontoret til Norges første kvinnelige sjefredaktør i ei landsdekkende avis. Ifølge de ansatte, og henne selv, er døra hennes alltid åpen. I anledning vårt besøk er den lukket, men det hindrer ikke kolleger fra å stikke hodet inn. Ganske hyppig, faktisk.Haugsgjerd har to vinduer, et rundt og et firkantet. {ndash}Gjennom det runde vinduet er utsikten pen. Her ser jeg helt opp til Grefsenåsen, sier hun og peker på skrå oppover. {ndash}Gjennom dette vinduet, sier hun og snur seg mot hospitset over gata {ndash} ser jeg mye tragedie. Det er ille.Den langlemmete, blonde sjefredaktøren har klatret høyt i den mannsdominerte medieverdenen, uten å ha noen form for karriereplan, eller store ambisjoner. Påstår hun selv. Noe av hemmeligheten sies å ligge i evnen til å ikke gjøre det grann. {ndash}Jeg er et sånt av-eller-på-menneske. Enten er jeg hundre prosent med og veldig engasjert i det jeg gjør, eller så slår jeg helt av og dyrker latskapen. Det verste jeg vet er å ikke gjøre noen av delene, da føler jeg at tida er bortkastet. {ndash}Visste du at det sto så ille til med Dagsavisen da du takket ja til jobben?Haugsgjerd ler. {ndash}Nei. Ingen lurte meg, men det gikk en stund fra jeg takket ja, til jeg begynte. I mellomtida hadde en konsulent drevet opprydding, åpnet noen skap og funnet noen skjeletter. Sånt skjer. Så da tenkte jeg det var bare én ting å gjøre.{ndash}Å snike deg ut så fort som mulig?{ndash}Nei. Å sette i gang. Skulle det gå ille, fikk jeg finne meg en annen jobb. Og ingen kunne gi meg skylda. Men det har gått bra så langt. Dagsavisen kommer til å gå med et lite overskudd, for andre år på rad {ndash} og det etter mange år med stort underskudd, sier hun med dårlig skjult stolthet. {ndash}Men i likhet med resten av Avis-Norge strever vi. Både opplag og abonnenter kommer til å gå litt tilbake. Men så lenge vi forsetter å lage et bra produkt, kan det bare gå én vei. {ndash}Høres likevel ganske risikabelt ut?Haugsgjerd legger det ene beinet over det andre og nikker. Hun har åpenbart ikke noe imot å leve farlig i arbeidstida. Høy innsats, høy gevinst, slikt gjør livet spennende. {ndash}Men jeg driver ikke med risikosport på fritida. Da er jeg heller trygghetssøkende.{ndash}JEG BESTEMTE meg rett og slett for å gjøre det beste ut av livet mitt.En sur vintermorgen i 1977 gikk Hilde på trikken på Solli plass. Hun hadde et vikariat i NRKs lisensavdeling på Marienlyst. I løpet av denne korte turen tok hun en viktig avgjørelse. {ndash}Der satt jeg, en 25 år gammel, nyskilt småbarnsmamma uten fast jobb, utdannelse, barnehageplass eller egen leilighet. Da tenkte jeg: Det kan bare gå én vei.Hvordan havnet hun i dette uføret? Den skoleflinke og svært selvstendige middelklassejenta fra pent møblert rekkehus på Abildsø? Det begynte på Oslo katedralskole åtte{ndash}ni år før. Det var krig i Vietnam, fascisten Franco herjet i Spania, juntaen styrte Hellas og studentene gjorde opprør på begge sider av Atlanteren. Det etablerte politiske Norge var i hovedsak tilskuer. Mange unge, brennende sjeler følte at AKP (m-l) og ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom var eneste alternativ. {ndash}Sterke personligheter, forklarer Haugsgjerd. {ndash}Rød Ungdom var en organisasjon full av sterke mennesker. Et aktivistmiljø, nesten som en menighet, hvor omkvedet lød «de som ikke er med oss, er mot oss». Rare mekanismer trer i kraft, man mister alle motforestillinger. Haugsgjerd tar en kort pause, sier hun trenger litt energi og tar en banan fra fruktfatet på bordet. {ndash}For meg var dette ei ungdomstid og ei ung voksentid, sier hun mellom munnfullene med banan. {ndash}Jeg har nok i ettertid blitt tillagt en mer sentral rolle enn det jeg hadde. Haugsgjerd, eller «Sigrid», hadde lederverv i ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom og frontet en stund partiet Rød Valgallianse. Hun trekker på skuldrene og understreker at hun aldri var noe annet enn medlem i AKP (m-l). {ndash}Hvorfor tror du så mange AKP-ere har vanskelig med å ta avstand fra sin fortid?Haugsgjerd svelger restene av bananen, bretter skallet pent og legger det på bordet. {ndash}Jeg tror ikke det er helt riktig. Offentlighetens oppmerksomhet har knyttet seg til noen få, profilerte personer. Mange har i dag et reflektert forhold til det de sto for den gangen. Det er holdninger og standpunkter jeg sto for da, jeg skammer meg over i dag. Som jeg nå ikke fatter at jeg kunne stå for. Det jeg lærte den gangen, som jeg har hatt nytte av etterpå, var å våge å være kontroversiell og å reise seg mot autoriteter. Dessuten lærte jeg å snakke i forsamlinger. Jeg tror den perioden gjorde meg ekstremt rasjonell. Tida der fikk meg til i etterkant å skjønne at en sak alltid har flere sider. Nå er jeg veldig opptatt av å høre hva andre har å si, før jeg gjør meg opp en mening.Dette var en viktig del av mitt liv. Av det som er blitt meg. Jeg høstet erfaringer og fikk gode venner.Hun møtte også sin første ektemann i AKP (m-l). Han het Sigurd Allern. Før de skilte seg i 1977, rakk de å få to døtre. I likestillingens ånd delte de døtrene mellom seg.{ndash}Det var et tøft valg. Mannen fikk daglig omsorg for den yngste datteren, som ennå var baby. Jeg har ofte lurt på om det var riktig av oss å gjøre det. Å skille søsken på den måten, og ikke la et lite barn få bo sammen med sin mor. Det var veldig tøft. Og så savnet jeg henne hele tida. I DAG ER Hilde Haugsgjerd gift med Jan Wølneberg. Han jobber i forlagsbransjen, på produksjonssida. {ndash}Vi møttes på en fest noen år etter jeg ble skilt. Jeg tenkte at dette var en flott mann. Men da jeg skjønte at kvinnen han hadde med, var hans kone, trakk jeg meg diskré tilbake. Noen måneder etter møttes vi igjen. Siden har vi vært sammen. {ndash}Og du har hatt god kontakt med begge døtrene dine også?{ndash}Vi har hatt et veldig nært forhold hele tida. Vi har det fremdeles veldig moro sammen, vi leker og spiller. Til sammen har Jan og jeg tre døtre på omtrent samme alder. Jeg er veldig familiemenneske og er lykkelig når jeg kan samle alle rundt meg, spise god mat, diskutere og drikke vin til langt på natt. ETTER JOURNALISTHØGSKOLEN var Haugsgjerd innom Vårt Land, før hun kom til Dagbladet. Her spesialiserte hun seg på helse- og sosialjournalistikk. Fremdeles begynner det å rykke og sikle bare noen sier «sosialbudsjett» eller «korridorpasient». Det er ikke særlig sannsynlig, men skulle sjefredaktøren {ndash} med en inntekt nærmere en hel enn en halv million {ndash} komme til å glemme sitt engasjement, kan hun bare kikke ut gjennom det firkantede vinduet på kontoret.Etter noen år som journalist i Dagbladet fikk hun jobb som avisas første kvinnelige redaksjonssjef.{ndash}Det kan nok hende at det var litt for tidlig. At jeg ikke hadde nok erfaring og fikk jobben først og fremst fordi jeg var kvinne. Det ble nok vist større toleranse og raushet overfor mine mannlige kolleger. Jeg opplevde at jeg ble fulgt med ekstra falkeblikk. Gjorde jeg en feil, ble det lagt svært godt merke til. {ndash}Og så gjorde du kardinaltabben og slo opp en sak du ikke hadde sikre kilder på?Haugsgjerd flytter urolig på seg. Ser ned og demper stemmen et par hakk. {ndash}Å være kveldsredaktør... begynner hun. Og stopper. Så prøver hun igjen. {ndash}Å være utøvende vaktsjef, redaksjonssjef, kall det hva du vil, i en tabloidavis, er en av de vanskeligste jobbene du kan ha i pressen. Man skal velge dimensjoneringen, valøren i ordene og kraften i uttrykket.Så ser hun opp. {ndash}I tillegg forventes det at du hele tida skal bevege deg tett opptil grensen for det akseptable. Ting skjer fort, deadline nærmer seg og du kan ikke sove på ting. Avgjørelser må tas der og da. Og da kan det skje ting, sier hun. Det som skjedde om kvelden 24. september 1990, var at Haugsgjerd godkjente ei førsteside hvor tittelen lød: «Flygeren skutt i ryggen». Et sjøfly med et jaktlag om bord hadde styrtet. Dagbladet meldte det skyldtes et vådeskudd, uten å ha sikre kilder i saken. Det viste seg seinere at et motorhavari var årsaken til tragedien. Dagen etter kom dementiet. På førstesida. En milepæl i avisas historie, men likevel ikke noe å markere med et jubileum hvert tiende år. Haugsgjerd ba om unnskyldning til leserne, pårørende og alle involverte, og tok med seg erfaringen videre. Bann på at optimisten Haugsgjerd tenkte: Nå kan det bare gå én vei.KONTORET til Haugsgjerd minner heller ikke mye om klisjeen av et sjefredaktørkontor. Ingen chesterfieldmøbler, ikke noe mørkt treverk, ingen sigarrøyk, ingen jakttrofeer pynter veggene. Men helt på toppen av en høy bokhylle {ndash} kanskje som et slags trofé {ndash} henger en løpeseddel med påskriften «Hilde, du misbruker makta vår». Den er signert Journalister i streik. Under journaliststreiken i fjor vår valgte Haugsgjerd å gi ut Dagsavisen til tross for at journalistene hennes streiket. For å redde stumpene av avisas økonomi. Men for en yrkesgruppe i streik er dette mer som å vifte et rødt laken enn en rød klut.{ndash}Du skjønner vel at folk var forbanna?{ndash}Selvfølgelig. Likevel var jeg overrasket over at noen av disse oppegående journalistene kunne bli så irrasjonelle, enspora og fanatiske.{ndash}Som mange av de oppegående raddisene på 70-tallet?Haugsgjerd ler.Til tross for noen saftige tryninger er Haugsgjerd ikke skremt fra å ta på seg mer ansvar. Og så er det ikke bare fælt å være sjefredaktør. De har størst representasjonskonto, høyest lønn. Og noen få av dem blir til og med invitert i svært eksklusive selskaper. {ndash}En av mitt livs største opplevelser, sier hun mens øynene lyser. Og på de høye kinnbeina, under laget av solariumrosa hud, skimtes ytterligere en anelse rødt. {ndash}Det ble ganske dyrt. Jeg måtte kjøpe to kjoler, to vesker, to par sko og gå til frisørdamen to ganger. Først til regjeringens gallamiddag på Akershus slott, så til middagen på selve Slottet. Riktignok kjøpte jeg kjolene på salg, men likevel. Mette-Marit var i praksis her i Dagsavisen før jeg begynte. Men det var jeg, ikke min forgjenger Steinar Hansson, som ble invitert i bryllupet. Ha ha ha! En opplevelse for livet, eller for å si det på en annen måte: Jeg vurderte aldri å takke nei. HVOR HUN er om fem år? «Kanskje i Dagsavisen.» Hva hun jobber med da? «Kanskje jeg fremdeles er redaktør. Eller leder. Eller journalist.» Og hvor er hun om et halvt år? «Da er jeg helt sikkert fremdeles her.» Men akkurat nå ligger Haugsgjerd på en strand i Thailand og dyrker latskapen. Den forebyggende solariumrødmen er blitt erstattet av en pen brunfarge. Dagsavisen, Morgenbladet, ledere, planleggingsmøter, budsjettproblemer {ndash} alt det der er nå langt unna. Men skulle du mot formodning støte på en slank, høyreist dame som lyder navnet Hilde, og spørre om hvordan det kommer til å gå med Dagsavisen og Morgenbladet, vil hun helt sikkert svare: Det kan bare gå én vei. eirik.alver@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<B>Skal redde Morgenbladet: </B> Hilde Haugsgjerd.
<B>Jentegjeng: </B> Ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd sammen med redaktør Rikke Bjurstrøm (t.v.) og kultursjef Brita Møystad Engseth i Dagsavisen.
<B>Uredd som redaktør:</B> Jeg driver ikke risikosport på fritida, sier Hilde Haugsgjerd.