«Drømmer om Babylon» (1)

    GODE NYHETER, DÅRLIGE NYHETER

2. januar 1942 brakte med seg noen gode nyheter og noen dårlige nyheter. Først de gode: Jeg fant ut at jeg tilhørte stridsklasse C (og dermed var ubrukelig som soldat i andre verdenskrig. Jeg følte meg ikke mindre patriotisk av den grunn. Jeg hadde utkjempet min andre verdenskrig fem år tidligere, i Spania, og jeg hadde et par kulehull i skinka som kunne bevise det. Jeg blir aldri klok på hvorfor jeg ble skutt i skinka. Det er uansett en stusselig krigshistorie. Heltebildet blekner når du forteller at du ble skutt i skinka. Folk tar deg ikke alvorlig, men dette var ikke lenger mitt problem. Krigen som nå startet for resten av Amerika, var over for meg. Nå til de dårlige nyhetene: Jeg hadde ingen kuler til revolveren min. Jeg hadde nettopp fått en sak hvor jeg kom til å trenge revolveren, men jeg var gått tom for kuler. Senere på dagen skulle jeg treffe oppdragsgiveren min for første gang. Jeg hadde fått beskjed om å ta med revolver, og det ante meg at en tom revolver ikke var det han hadde i tankene. Hva skulle jeg gjøre? Jeg eide ikke en cent, og kredittverdigheten min i San Francisco var lik null. Jeg flyttet ut av kontoret mitt i september selv om det bare kostet åtte dollar i måneden, og nå jobbet jeg fra telefonautomaten utenfor den lusne leiligheten jeg leide på Nob Hill. Jeg lå to måneder etter med betalingen. Jeg klarte ikke engang å skrape sammen tretti dollar til husleia. Husverten var en større trussel for meg enn japanerne. Alle gikk og ventet på at japanerne skulle dukke opp i San Francisco og begynne å kjøre trikk opp og ned alle bakkene, men jeg ville heller ha nedkjempet en divisjon av dem, enn å ha husverten hengende over meg. "Hvor i helvete er leia mi, din dagdriver!" pleide hun å rope hun fra toppen av trappen hvor leiligheten hennes lå. Hun hadde alltid på seg ei flagrende badekåpe som dekket en kropp som ville ha vunnet førsteprisen i en skjønnhetskonkurranse for sementblokker. "Landet er i krig, og du betaler ikke engang den fordømte leia di!" Hun hadde en stemme som fikk Pearl Harbor til å fremstå som en vuggesang. "I morgen," brukte jeg å ljuge til henne. "Hvis det fryser i helvete!" ropte hun tilbake. Hun var omtrent seksti og hadde vært gift fem ganger og blitt enke fem ganger. De heldige jævlene. Det var slik hun hadde fått leiegården. En av dem etterlot den til henne. Gud hadde sett i nåde til ham og stoppet bilen hans på en jernbaneovergang utenfor Merced en regnfull natt. Han hadde vært selger. Børster. Etter at toget traff bilen, klarte de ikke å se forskjell på ham og børstene hans. Jeg tror de begravde ham sammen med noen av dem. De må ha trodd at børstene var en del av ham. I de eldgamle dagene da jeg pleide å betale leia, var hun vennlig mot meg og inviterte meg inn på kaffe og smultringer. Hun elsket å snakke om de døde ektemennene sine, og særlig en av dem som hadde vært rørlegger. Hun likte å snakke om hvor god han hadde vært til å reparere varmtvannsberedere. De andre fire mennene hennes var alltid ute av fokus når hun snakket om dem. Det var som om ekteskapene hadde foregått i grumsete akvarier. Selv ikke han som var blitt truffet av toget fikk noe særlig omtale, men hun fikk liksom aldri sagt nok om han med varmtvannsberederne. Han må nok ha vært god til å fikse varmtvannsberederen hennes også. Kaffen hun serverte var alltid veldig svak, og smultringene var harske fordi hun pleide å kjøpe dagsgamle varer på et bakeri noen kvartaler unna, på California Street. Jeg drakk kaffe med henne av og til fordi jeg uansett ikke hadde stort annet å gjøre. Det skjedde like lite den gangen som det gjør nå, bortsett fra den saken jeg nettopp har fått, men den gangen hadde jeg penger etter et biluhell med noen som ville unngå rettssak, så jeg klarte fortsatt å betale husleia. I april 1941 ble jeg nødt til å gi slipp på min sekretær. Jeg hatet å gjøre akkurat det. Jeg brukte de fem månedene hun jobbet hos meg til å forsøke å få henne på rygg. Hun var vennlig, men jeg kom ikke langt med henne. Vi kysset litt på kontoret, men det ble med det. Etter at jeg måtte si henne opp, ba hun meg dra til helvete. Jeg ringte henne en kveld, og hennes siste stikk i min disfavør lød omtrent slik: "...og i tillegg til at du ikke kysser godt er du en elendig detektiv. Du burde forsøke deg i en annen bransje. Pikkolo ville ha passet deg perfekt." KLIKK Vel vel. Hun var uansett i bredeste laget over baken. Den eneste grunnen til at jeg ansatte henne var at hun var villig til å jobbe for den laveste lønna på denne siden av Chinatown. I juli solgte jeg bilen min. Uansett. Der sto jeg uten kuler til revolveren og uten penger til å kjøpe noen og uten kreditt og uten mer å pantsette. Jeg satt i den lusne lille leigheten på Leavenworth Street i San Francisco og tenkte på dette da sulten uten forvarsel slo meg i magen som en annen Joe Louis. Tre gode høyre i innvollene og jeg satte kursen mot kjøleskapet. Det var en kjempetabbe. Jeg kikket inn og lukket deretter døren raskt idet jungelen der inne forsøkte å komme seg ut. Jeg forstår ikke at det er mulig å leve som jeg gjør. Leiligheten er så skitten at jeg nylig ble nødt til å sette tjuefemwattspærer i alle lamper, så jeg skulle slippe å se det. Det var en luksus jeg egentlig ikke hadde råd til, men jeg måtte. Hvis leiligheten hadde hatt vinduer, ville jeg virkelig vært ute å kjøre. Heldigvis har den ikke det. Leiligheten min var så dunkel at den så ut som skyggen av en leilighet. Jeg lurer på om jeg alltid har levd slik. Jeg må jo ha hatt en mor, mener jeg, som må ha bedt meg rydde og ta vare på meg selv, skifte sokker. Men jeg antar jeg må ha vært litt tungnem som barn. Det fins nok en grunn. Jeg sto ved siden av kjøleskapet og lurte på hva jeg skulle finne på, da jeg fikk en god idé. Hva hadde jeg å tape? Jeg hadde ikke penger til kuler og jeg var sulten. Jeg måtte ha noe å spise. Jeg gikk opp trappen til husvertens leilighet. Jeg ringte på dørklokka. Dette var nok det siste i verden hun ventet seg. Hele den siste måneden hadde jeg forsøkt å vri meg unna som en ål, men hele tiden blitt fanget i hennes nett av forbannelser. Da hun åpnet, hadde hun vanskelig for å tro at jeg faktisk sto der. Hun så ut som om dørhåndtaket hennes var høyspent. Hun fant ikke ord. Jeg utnyttet situasjonen til fulle. "Eureka!" ropte jeg mot ansiktet hennes. "Jeg kan betale leia. Jeg kan kjøpe hele gården. Hvor mye vil du ha for den? Tjue tusen i kontanter? Jeg har klart det! Olje! Olje!" Hun var så forvirret at hun ba meg komme inn og hun pekte ut en stol jeg kunne sitte på. Hun hadde fortsatt ikke sagt et ord. Jeg hadde så god kontroll at jeg hadde problemer med å tro det selv. Jeg ble med inn i leiligheten. "Olje! Olje!" forsatte jeg å rope, og så begynte jeg å lage bevegelser som skulle se ut som olje som spruter opp fra bakken. Jeg ble en oljebrønn rett foran øynene hennes. Jeg satte meg. Hun satte seg midt i mot meg. Munnen hennes var fortsatt gjenklistret. "Onkelen min har funnet olje på Rhode Island!" ropte jeg over mot henne. "Jeg eier halvparten av det. Jeg er rik. Tjue tusen rett på bordet for denne skraphaugen du kaller en leiegård! Tjuefem tusen!" ropte jeg. "Jeg vil gifte meg med deg og lage en hel liten familie av leiegårder! Jeg vil at vielsesattesten skal trykkes på et INGEN ROM LEDIG-skilt!" Det fungerte. Hun trodde meg. Fem minutter senere hadde jeg en kopp med veldig svak kaffe i hånden og gumlet på en harsk smultring mens hun fortalte hvor glad hun var på mine vegne. Jeg sa jeg ville kjøpe gården av henne i uken etter, når den første oljemillionen ankom. Da jeg forlot leiligheten hennes med stilnet sult og utsikt til en bekymringsløs uke på boligfronten, tok hun meg i hånden og sa: "Du er en god gutt. Olje på Rhode Island." "Stemmer," sa jeg. "I nærheten av Hartford." Jeg var på vei til å spørre henne om fem dollar så jeg kunne kjøpe noen kuler til revolveren, men jeg lot det være.

    BABYLON
HOPPSANN. Jeg begynte å drømme om Babylon mens jeg gikk ned trappen mot leiligheten min. Det var veldig viktig å ikke drømme om Babylon nå når ting begynte å se lysere ut. Hvis jeg først kom i gang med Babylon, kunne timer passere uten at jeg la merke til det. Jeg kunne sitte i leiligheten og plutselig ville det være midnatt og jeg ville helt ha mistet det lille grepet om livet som jeg hadde skaffet meg, og jeg ville ha glemt at det var kuler til revolveren det skulle handle om nå. Det siste jeg trengte i verden akkurat da var å begynne å drømme om Babylon. Jeg måtte holde Babylon unna en stund. Lenge nok til at jeg fikk skaffet meg noen kuler. Jeg gjorde en heroisk innsats for å holde Babylon på en armlengdes avstand mens jeg gikk ned trappen i den stinkende, vemmelige og gravkammerluktende leiegården. Det så skummelt ut i noen lange sekunder, det var helt på nippet, men så fløt Babylon tilbake inn i skyggene, vekk fra meg. Jeg følte meg litt trist. Jeg ville ikke at Babylon skulle forsvinne.
    OKLAHOMA
JEG GIK INN i leiligheten og hentet revolveren min. Jeg burde rense denne en dag, tenkte jeg, mens jeg la den i frakkelommen min. Jeg burde dessuten skaffe meg et skulderhylster. Det ville være en autentisk detalj som kunne gjøre det lettere for meg å få saker. Da jeg forlot leiegården for å gå ut i San Francisco for å skaffe kuler, sto husverten på toppen av trappen og ventet på meg. Trøste og bære, tenkte jeg. Hun har kommet til seg selv igjen. Jeg ventet på at en tirade av forbannelser skulle bombardere ørene mine og ta meg tilbake til helvete på jord igjen, men det skjedde ikke. Hun sto bare der og så på meg mens jeg gikk ut av bygningen med et stivt smil om munnen. Akkurat idet jeg åpnet utgangsdøren, snakket hun. Stemmen var nesten barnlig. "Hvorfor ikke oljekilder i Oklahoma," sa hun. "Det er mengder av olje i Oklahoma." "For nære Texas," sa jeg. "Saltvann flyter under motorveien." Det gjorde susen. Det kom ikke noe svar. Hun så ut som Alice i Eventyrland.
    KAKTUSTÅKE
JEG HADDE INGEN illusjoner om å klare å skaffe penger til kuler, så jeg bestemte meg for å dra til et sted hvor jeg var sikker på at det fantes kuler: En politistasjon. Jeg gikk ned til stasjonen på Kearny Street for å oppsøke en politimann som en gang hadde vært en god venn av meg. Planen var å låne noen kuler av ham. Kanskje kunne han låne meg seks stykker fram til jeg møtte oppdragsgiveren min og fikk et forskudd. Vi skulle møtes foran en radiostasjon nede på Powell Street. Nå var klokken to. Jeg hadde fire timer på meg til å skaffe kuler. Jeg hadde ikke den minste anelse om hvem oppdragsgiveren var eller hva jobben besto i. Jeg visste bare at vi skulle møtes utenfor radiostasjonen klokken seks og at han da skulle fortelle meg hva det gjaldt og at jeg ville forsøke å få et forskudd. Så ville jeg gi husverten noen penger og fortelle henne at den pansrede bilen som var på vei med millionen min hadde kjørt seg bort i en kaktuståke utenfor Phoenix, Arizona, men at hun ikke skulle bekymre seg fordi tåken garantert ville lette hvilken dag som helst og at pengene da ville være på vei. Hvis hun spurte meg hva kaktuståke er, ville jeg forklare henne at det er den verste typen tåke fordi den har skarpe pigger. Det fører til at det å bevege seg rundt i den er en meget farlig foreteelse. Det er best å holde seg helt i ro og vente på at tåken skal forsvinne. Millionen venter på at tåken skal lette.
    KJÆRESTEN MIN
TUREN NED TIL Politihuset gikk raskt. Jeg var blitt vant til å bevege meg rundt i San Francisco til fots og holdt et høyt tempo. I starten av 1941 hadde jeg en bil, men nå, ett år senere, var jeg helt avhengig av beina mine. Livet går opp og ned. Det eneste stedet det kunne gå nå var opp. Det eneste lavere enn meg var en død mann. Det var en kald dag i San Francisco, men jeg nøt gangturen ned fra Nob Hill og mot politistasjonen. Jeg begynte å tenke på Babylon da jeg nærmet meg Chinatown, men klarte å presse tankene utenom i akkurat siste liten. Jeg så noen kinesiske unger som lekte i gaten. Jeg forsøkte å finne ut hvilken lek de lekte. Ved å konsentrere meg om ungene, klarte jeg å unngå Babylon som kom dundrende mot meg som et godstog. Alltid når jeg forsøkte å få noe gjort og Babylon kom snikende, forsøkte jeg å fokusere på hva som helst som kun-ne holde det unna. Det var vanskelig, fordi jeg likte godt å drømme om Babylon og jeg har en vakker kjæreste der. Det er vanskelig å innrømme det, men jeg liker henne bedre enn virkelige jenter. Jeg har alltid villet møte en jente som kunne interessere meg like mye som kjæresten min i Baby-lon. Jeg vet ikke. Kanskje en dag. Kanskje aldri.
    POLITIBETJENT RINK
ETTER DEN KINESISKE ungeleken, tenkte jeg på detektivkompisen min for å holde Babylon unna. Han var fullmektig og han het Rink. Han var en svært tøff politimann. Jeg tror han må ha hatt verdensrekorden i å være tøff. Han hadde perfeksjonert en type slag i ansiktet som etterlot et nøyaktig avtrykk av håndflaten, som en midlertidig brennemerking. Det slaget var bare en vennlig hilsen sammenlignet med hva som ville komme senere hvis du ikke var veldig, veldig samarbeidsvillig. Jeg traff Rink i \'36 da vi begge gikk på politiskolen. Vi var gode venner på den tiden. Vi kunne ha vært i politiet begge to nå, partnere i drapssaker, hvis jeg bare hadde klart den siste eksamenen. Jeg var veldig nære. Jeg var bare fem poeng fra å bli politimann. Drømmer om Babylon kom i veien. Jeg ville ha blitt en god politimann. Hvis jeg bare hadde klart å stoppe drømmene om Babylon. Babylon har vært en stor glede for meg og på samme tid en stor forbannelse. Jeg svarte ikke på de siste tjue spørsmålene i testen. Det var derfor jeg mislyktes. Jeg satt bare der og drømte om Babylon mens alle de andre svarte på spørsmålene og ble politimenn.
    POLITIHUSET
JEG HAR ALDRI vært særlig begeistret for utseendet til Politihuset. Det er en svær og nitrist og kirkegårdsaktig bygning og på innsiden lukter det alltid råtten marmor. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er meg. Antakelig. Men det er noe interessant der: Jeg har vært inne i Politihuset et par hundre ganger, og jeg tenker aldri på Babylon mens jeg er der. Så det fins noe godt med det. Jeg tok heisen opp til femte etasje og fant politikompisen min sittende ved skrivebordet sitt på drapsavdelingen. Kompisen min ligner helt nøyaktig på det han er; nemlig en veldig tøff politimann som er interessert i å løse drapssaker. Det eneste han liker bedre enn et saftig drap, er en indrefilet med mengder av løk. Han var i begynnelsen av tredveårene og bygd som en Dodge pickup. Det første jeg la merke til var skulderhylsteret hans hvor en lekker 38-kaliber politirevolver hvilte komfortabelt. Spesielt var jeg fascinert av kulene i revolveren. Jeg skulle gjerne ha hatt alle seks, men var villig til å nøye meg med tre. Politibetjent Rink studerte en brevåpner inngående. Han så opp. "Hvilken åpenbaring," sa han. "Hva skal du med en brevåpner?" sa jeg og tok sjargongen. "Du vet godt at lesing ikke er din sterke side." "Selger du fortsatt slibrige bilder?" sa han smilende. "Smådropsene fra Tijuana? Og de for hundeelskere?" "Nei," sa jeg. "Det var for mange politifolk som maste om prøver. Jeg gikk tom." Privatdetektivbransjen hadde vært nede i en bølgedal under verdensutstillingen på Treasure Island i \'40, så jeg spedde litt på inntekten med å selge en håndfull "kunstfotografier" til turistene. Politibetjent Rink forsømte aldri en sjanse til å minne meg på det. Jeg har gjort mange ting som jeg ikke har vært stolt av, men det verste jeg har gjort er å bli så fattig som jeg var nå. "Dette er et drapsvåpen," sa Rink og slapp brevåpneren i skrivebordsplaten. "Den ble funnet i ryggen på en prostituert i morges. Ingen spor. Bare liket i en døråpning og denne." "Morderen må ha vært forvirret," sa jeg. "Noen burde ha tatt ham med seg til en papirhandel og påpekt forskjellen mellom en konvolutt og ei hore." "Vel vel," sa Rink og ristet på hodet. Han plukket opp brevåpneren igjen. Han snudde den rundt veldig sakte. Å se ham leke med et drapsvåpen brakte meg ikke noe nærmere kuler til revolveren. "Hva vil du?" sa han uten å gidde å se opp på meg. Han stirret fortsatt på brevåpneren. "Sist jeg lånte deg penger sa jeg at nå fikk det være nok, men her er du igjen. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å forklare deg veien til Golden Gate-brua og gi deg et par tips om hvordan man hopper utfor. Når har du tenkt å gi opp den dumme idéen om å være privatdetektiv og skaffe deg en jobb og slutte å vise deg her? Det er en krig på gang. De trenger alle. Det må da være noe du kan gjøre." "Jeg trenger hjelp," sa jeg. "Svarte faen," sa han og kikket endelig opp. Han la fra seg brevåpneren og hentet en håndfull småpenger fra bukselommen. Svært nennsomt valgte han ut to 25-cent, to 10-cent og en 5-cent. Han la dem på skrivebordet og skjøv dem mot meg. "Her," sa han. "I fjor var du verdt fem dollar, og så falt du til én. Nå er du har du blitt en komplett taper og fortjener bare syttifem cent. Skaff deg en jobb. Herregud. Det må da være noe du kan gjøre. En ting er i hvert fall sikkert: Detektivarbeid ligger ikke for deg. Det fins ikke mange som vil hyre en detektiv som går med én sokk. Du kan antakelig telle dem på én hånd." Jeg hadde håpet at Rink ikke skulle legge merke til det, men det gjorde han selvfølgelig. Jeg hadde tenkt på Babylon om morgenen mens jeg kledde på meg, og jeg merket ikke at jeg bare hadde én sokk før jeg kom inn på Politihuset. Jeg forberedte meg på å fortelle Rink at jeg ikke trengte de syttifem centene, selv om jeg absolutt trengte dem, og at det jeg virkelig trengte var kuler til revolveren min. Jeg forsøkte å avveie situasjonen. Jeg hadde begrensede muligheter. Jeg kunne ta imot de syttifem centene og med ett ha hodet ørlite over vannet, eller jeg kunne si: Nei, jeg vil ikke ha pengene. Det jeg trenger er kuler til revolveren min. Hvis jeg tok imot pengene og deretter ba om kuler, kunne han virkelig komme til å bli forbannet. Jeg måtte holde tungen veldig rett i munnen, for som jeg nevnte tidligere: Han var en av vennene mine. Du kan selv tenke deg hvordan de som ikke likte meg var. Jeg så på de syttifem centene på skrivebordet hans. Så husket jeg en småkriminell type jeg vet om som bodde på North Beach. Jeg kom i tanker om at han hadde hatt en revolver en gang. Kanskje han fortsatt hadde den og kanskje jeg kunne skaffe kuler der. Jeg plukket opp de syttifem centene. "Takk skal du ha," sa jeg. Rink sukket. "Kom deg til ut herfra," sa han. "Neste gang jeg ser deg, vil jeg se en arbeider som ivrer etter å betale tilbake åttitre dollar og syttifem cent til sin gamle venn Rink. Og hvis jeg får se en som er i nærheten av å ligne deg slik du ser ut nå, kommer jeg til å anholde deg og sørge for at du åker inn for tredve dager. Ta deg sammen og kom deg til helvete ut herfra." Da jeg gikk satt han fortsatt og puslet med brevåpneren. Kanskje kunne den gi ham en idé til et spor som ville løse saken om den drepte hora. Eller kanskje han kunne ta og stappe den opp i ræva. Les videre i morgen!