«Drømmer om Babylon» (10)

    OVNSTEKT KALKUN MED TILBEHØR>

JEG ANKOM radiostasjonen ti på seks. Jeg ville være der i tide for å vise at jeg var en ansvarlig privatdetektiv med bedre ting å foreta seg enn å tenke på Babylon til stadighet. Det var ingen andre enn meg utenfor radiostasjonen. Oppdragsgiveren min hadde ikke kommet ennå, hvem det nå enn var. Jeg var temmelig nysgjerrig på hvem som kom til å komme. Jeg ante ikke om det kom til å være en mann eller en kvinne. Hvis det var en kvinne, håpet jeg hun kom til å være ekstremt rik og ekstremt pen og at hun ville falle pladask for meg og be meg om å trekke meg tilbake fra privatdetektivlivet og heller komme og leve et liv i sus og dus med henne. I så fall skulle jeg tilbringe halvparten av tiden med å knulle henne og den andre halvparten med å drømme om Babylon. Det kom til å bli et godt liv. Jeg kunne knapt nok vente med å komme i gang. Så tenkte jeg på hva som kom til å skje dersom en Sydney Greenstreet-aktig oppdragsgiver kom og ba meg skygge en filippinsk kokk som hadde et forhold til kona hans. Jeg ville bli nødt til å tilbringe lange tider ved bardisken der han lagde mat. Bare sitte og se ham lage mat. Saken kom til å ta en måned. Hver uke kom jeg til å måtte møte Sydney Greenstreet i den svære leiligheten hans i Pacific Heights og beskrive i detalj alt den filippinske kokken hadde gjort den uken. Han var svært interessert i alt den filippinske kokken gjorde. Han ville til og med vite hvordan menyen i restauranten han jobbet på hadde sett ut på onsdag. Jeg kom til å måtte sitte overfor Sydney Greenstreet i denne fantastiske leiligheten som var full av sjeldne kunstobjekter. Leiligheten kom til å ha en fabelaktig utsikt over San Francisco og jeg ville sitte der med et glass femti år gammel sherry i hånden og Peter Lorre, som var butleren, kom til å fylle det opp uten stopp. Når han var i rommet, ville Peter Lorre skape en illusjon av å besitte en opphøyet likegyldighet overfor det vi snakket om, men senere kom jeg til å se ham oppholde seg i nærheten av døren, med ørene på stilk. "Hva var menyen på onsdag?" kom Sydney Greenstreet til å si mens den store, velfødde hånden hans på upassende vis omfavnet et delikat sherryglass. Peter Lorre kom til å gli stille rundt på den andre siden av den åpne stuedøren mens han lot som om han tørket støv av en diger vase, men egentlig fulgte han nøye med på det vi sa. "Det var tomatsuppe med ris," kom jeg til å si. "Waldorfsalat." "Jeg er ikke interessert i suppen," ville Sydney Greenstreet si. "Og ikke salaten heller. Jeg vil vite hva slags hovedretter de hadde." "Jeg beklager," sa jeg. Det var tross alt hans penger. Det var han som betalte regningen. "De hadde følgende hovedretter:

    Stekte reker Grillet havabbor med sitronsmør Flyndrefilet med tartarsaus Kalvefrikassé med grønnsaker Pytt i panne med egg Grillet svinekotelett og eplesaus Grillet kalvelever og løk Kyllingkroketter Skinkekroketter med ananassaus Griljert kalvekotelett med brun saus Stekt og oppskåret vårkylling Innbakt Virginiaskinke med søtpoteter Ovnsstekt kalkun med tilbehør Mørbradstek av okse foret med mais Franske lammekoteletter med grønne erter Filetkam à la New York."
"Spiste du en av hovedrettene?" kom han til å si. "Ja," ville jeg si. "Jeg tok den ovnsstekte kalkunen med tilbehør." "Hvordan var den?" kom han til å spørre idet han lente seg spent mot meg fra stolen sin. "Fryktelig," ville jeg si. "Godt," kom han til å si med en stor porsjon tilfredshet mens han smattet med leppene. "Jeg fatter ikke hva hun ser i ham. De er svin begge to. De fortjener å plages med hverandre." Deretter ville han være stille en stund og lene seg makelig tilbake i stolen og ta en ørliten slurk av sherryen. Han kom til å se fornøyd på meg med sine dorske, tropiske øyne. "Så den ovnsstekte kalkunen med tilbehør smakte fryktelig?" kom han til å spørre. "Var de virkelig så ille?" Det var like før han smilte. "Sausen var den verste jeg har smakt noensinne," ville jeg si. "Den må ha vært laget av hundedritt. Jeg forstår ikke at noen overhodet kan være i stand til å spise den. Jeg smakte så vidt på den, og det var mer enn nok for meg." "Interessant," kom Sydney Greenstreet til å si. "Svært interessant." Jeg ville kaste et blikk over mot Peter Lorre som kom til å late som om han tørket støv av en diger grønn vase med ridende kinesere på. Han kom også til å tenke at kommentarene mine om den ovnsstekte kalkunen med tilbehør var interessante.
    ASKEPOTT I ETEREN
JEG STO UTENFOR radiostasjonen med navnet WXYZ, eller mer populært; Askepott i eteren, og tenkte på Sydney Greenstreet og Peter Lorre og ovnsstekt kalkun og dressing, da en Cadillac limousin kjørte opp på siden av meg og stanset. Det var den samme som hadde kjørt forbi meg tidligere på dagen idet jeg var på vei inn i likhuset. Den henrivende blondinen jeg hadde sett forlate likhuset satt i baksetet. Med øynene gjorde hun tegn til at jeg skulle gå inn i bilen. Det var en melankolsk gest. Jeg gikk inn og satte meg ved siden av henne. Hun var kledd i en pelskåpe som var mer verdt enn alle folkene jeg kjente lagt sammen og ganget med to. Hun smilte. "For et sammentreff," sa hun. "Vi så hverandre ved likhuset. Verden er liten." "Det er sikkert og visst," sa jeg. "Jeg går ut i fra at du er min..." "Oppdragsgiver," sa hun. "Har du revolver?" "Ja," sa jeg. "Jeg har revolver." "Bra," sa hun. "Det høres bra ut. Jeg tror vi kommer til å bli venner. Nære venner." "Hvorfor trenger du noen med revolver? Hva vil du ha meg til å gjøre?" sa jeg. "Jeg har sett alle filmene," sa hun med et smil. Hun hadde perfekte tenner. De var så perfekte at jeg ble meg bevisst mine egne. Det føltes som om jeg hadde munnen full av knust glass. Sjåføren som hadde kjørt henne tidligere på dagen, satt fortsatt bak rattet. Nakken hans så svært kraftig ut. Han hadde ikke snudd seg siden jeg satte meg i bilen. Han stirret bare rett frem. Nakken hans så ut som om en øks ville prelle av på den. "Koser du deg?" sa den rike blondinen. "Helt klart," sa jeg. Jeg hadde sett denne filmen før. "Mr. Cleveland," sa hun til sjåføren, som svarte med en rykning i nakken. Bilen begynte å gli sakte nedover gaten. "Hvor skal vi?" sa jeg så avslappet jeg klarte. "Til Sausalito og drikke øl," sa hun. Dette virket merkelig. Hun lignet minst av alt i hele verden på en som drikker øl. "Overrasket?" sa hun. "Nei," løy jeg. "Du snakker ikke sant," sa hun og smilte til meg. Tennene hennes var virkelig noe for seg selv. "Greit. Litt overrasket," sa jeg. Hun satt på alle pengene. Jeg var klar til å være med på hvilken lek som helst. "Folk blir alltid overrasket når jeg sier jeg vil ha en øl. Fordi jeg ser ut som jeg gjør og kler meg som jeg kler meg, går folk ut fra at jeg er mer en champagnetype. Men man skal ikke skue hunden på hårene." Idet hun sa ordet champagne, rykket det voldsomt i nakken til sjåføren. "Mr. Card," sa hun. "Å," sa jeg og presset blikket fra sjåførens nakke tilbake til henne. "Er du ikke enig?" sa hun. "Eller er du typen som lett lar deg rive med av utseendet?" Som jeg sa; det var hennes penger og jeg ville ha noen av dem. "Hvis jeg skal være helt ærlig, frøken, så er jeg overrasket over at du drikker øl." "Kall meg frøken Ann," sa hun. "Ok, frøken Ann. Jeg er overrasket over at du foretrekker øl fremfor champagne." Sjåførens nakke rykket voldsomt til igjen. Hva faen var dette for noe? "Er du en champagnetype?" sa hun, og med det samme hun sa ordet champagne rykket det i nakken til sjåføren igjen. Det var et rykk som virket kraftig nok til å brekke en tommel hvis man skulle komme i skade for å berøre nakken idet rykket fant sted. Nakken til denne karen var noe man ikke burde ta lett på. "Mr. Card, hørte du hva jeg sa?" sa hun. "Er du en champagnetype? Liker du champagne?" Nakken rykket til igjen. Den var som en gorilla som rev og slet i metallstengene på buret sitt. "Nei. Jeg drikker bourbon," sa jeg. "Old Crow on the rocks." Rykkingen i sjåførens nakke stanset. "Så artig," sa hun. "Vi kommer til å få det fantastisk sammen." "Hva er det vi skal gjøre?" sa jeg. "Bare rolig," sa hun. "Det blir masser av tid til å finne ut av det." Sjåførens nakke holdt seg rolig mens vi kjørte gjennom San Francisco mot Golden Gate-brua. Jeg forsto at nakken hans var en potensiell kilde til problemer i tiden som skulle komme. Jeg funderte på hva som kunne skje hvis man la seg ut med den nakken. Jeg likte ikke tanken på det i det hele tatt. Jeg måtte forsøke å holde meg inne med den nakken. Hvis jeg fikk bestemme, kom nakken og jeg til å være bestevenner. Nakken likte ikke ordet champagne. Jeg skulle vokte meg vel for å nevne det ordet i fremtiden. Nakken likte ordet bourbon, så det var et ord den skulle få høre mye. Hva pokker var det jeg var i ferd med å begi meg inn på? Vi kjørte ned Lombard Street og satte kursen mot Golden Gate-brua og mot det jeg var i ferd med å begi meg inn på. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.