«Drømmer om Babylon» (11)

    SMITH SMITH OG SKYGGEROBOTENE

MENS JEG SATT der ved siden av en rik, vakker kvinne, halvveis ute på Golden Gate-brua, i en bil som ble kjørt av en svært ustabil nakke, sto tittelen på min babylonske detektivføljetong med ett klart for meg. Jeg ville kalle den Smith Smith og skyggerobotene. For en strålende tittel. Jeg var nesten ute av meg av glede. "Er det noe i veien?" sa oppdragsgiveren min som ikke hadde sagt noe på de siste par minuttene. Jeg begynte å si tittelen høyt. Det var ikke med vilje. Jeg klarte å stoppe etter at det første ordet hadde presset seg ut. "Smith..." sa jeg og stanset resten av ordene ved å la en mental elefant sette seg på tungen min. "Smith?" sa oppdragsgiveren min. Nakken til sjåføren så ut som om den skulle til å rykke til. Jeg ville virkelig helvetes ikke ha noe av det. "Jeg kom akkurat på at en venn av meg hadde bursdag i går og at jeg hadde glemt hele greia," sa jeg. "Jeg hadde tenkt å gi ham en gave. Han heter Smith. En kjempefyr. Fisker. Han har en båt nede ved kaia. Jeg vokste opp sammen med sønnen hans. Vi gikk sammen på Galileogymnaset." "Javel," sa min rike, blonde oppdragsgiver med en tone som antydet kjedsomhet. Hun gadd ikke å høre om en fisker ved navn Smith. Jeg lurte på hvordan hun ville ha reagert hvis jeg hadde avsluttet det jeg var i ferd med å si: Smith Smith og skyggerobotene. Jeg ville ha syntes det var interessant å se henne takle det. Heldigvis sa jeg bare Smith. Jeg kunne ha vært en oppdragsgiver fattigere og i verste fall kunne nakken ha satt seg i bevegelse. Nakken var avslappet nå. Den kjørte bare bilen over brua. Et frakteskip gikk ut med tidevannet. Lysene fra det fløt på vannet. "Jeg vil at du skal stjele et lik," sa oppdragsgiveren min.

    MORGENAVISEN
«HVA?» SA JEG. Et hva var helt klart tiltrengt på dette tidspunktet og ingenting annet enn et hva ville ha vært passende for situasjonen. "Jeg vil at du skal stjele et lik fra likhuset." Det var det eneste hun sa. Hun hadde svært blå øyne. Selv i halvmørket inne i bilen var det lett å se det blå. Øynene hennes stirret på meg. De ventet på en reaksjon fra meg. Nakken ventet også. "Hvorfor ikke," sa jeg. "Hvis beløpet er interessant nok, er jeg villig til å komme med levningene av Abraham Lincoln sammen med morgenavisen på døren din i morgen tidlig." Det var akkurat det hun ville høre. Det var også det nakken ville høre. "Hva sier du til tusen dollar?" sa hun. "For tusen dollar," sa jeg, "er jeg villig til å komme med en hel kirkegård."
    ØLMANERER PÅ CHAMPAGNEBUDSJETT
LYSENE FRA San Francisco skinte vakkert over bukten og den lille baren ute i Sausalito hvor vi satt. Oppdragsgiveren min koste seg med en øl. Det var tydelig at hun nøt å drikke den. Hun drakk den ikke på den måten man skulle forvente. Hun var ikke i nærheten av å drikke øl slik fine damer ellers drikker. Hun drakk øl som en havnearbeider på lønningsdagen. Hun hadde tatt av seg pelsen, og under hadde hun på seg en kjole som avslørte en blendende figur. Hele situasjonen var som tatt ut av en billig kioskroman. Jeg hadde problemer med å tro det jeg så. Nakken satt ute i bilen og ventet på oss, så jeg følte meg en smule mer avslappet i forhold til henne. Hvis jeg ville, kunne jeg ta i bruk ordet champagne uten å frykte det ukjente. Verden er virkelig et selsomt sted. Ikke rart jeg bruker så mye tid på å drømme om Babylon. Der er det tryggere. "Hvor er liket du vil jeg skal stjele?" sa jeg og kikket på at denne rike lekkerbiskenen av en dame kylte i seg en slurk øl. Så rapet hun. "Du har virkelig sansen for øl, eller hva?" sa jeg. "Jeg har ølmanerer på champagnebudsjett," sa hun. Da hun sa champagne, kikket jeg meg uvilkårlig rundt etter nakken. Den var heldigvis i bilen. Takk og lov. "Hva så med dette liket," sa jeg. "Hvor er det man oppbevarer lik i våre dager?" sa hun som om jeg var tungnem. "Mange steder," sa jeg. "Men først og fremst under jorda. Kommer jeg til å trenge en spade for å gjøre denne jobben?" "Neida, søten," sa hun. "Liket er på likhuset. Det er vel et logisk sted for et lik?" "Visst," sa jeg. "Grei skuring." Hun drakk en ny, svær slurk øl. Jeg ga tegn til damen i baren at hun kunne komme med mer øl til oss. Mens jeg gjorde det, tømte oppdragsgiveren min i seg det siste av den hun satt med. Hun må ha satt verdensrekord for rike øldrikkende kvinner. Jeg tviler på at Johnny Weissmuller kunne ha tømt i seg en øl særlig raskere. Damen i baren plasserte en ny øl på bordet foran henne. Jeg satt fortsatt og nippet til en Old Crow on the rocks som jeg hadde bestilt da vi satte oss. Det kom til å bli min eneste drink. Jeg var ikke noe særlig til å drikke. En drink i ny og ne, og alltid bare én. Hun begynte på øl nummer to med samme fryd som hun hadde helt i seg øl nummer en. Hun hadde rett når hun kalte seg selv øldrikker. "Tror du du kan takle å stjele et lik fra likhuset?" sa hun. "Det kan jeg," sa jeg. Så hoppet en tanke inn i hodet like raskt som en kanin på en tivoli-skytebane. Trebein fortalte at hun hadde kommet til likhuset fordi hun ville sjekke om den døde prostituerte kvinnen var en slektning av henne, men det hadde hun ikke vært og hun hadde fremstått som temmelig kald og som om det å se på døde kropper var en del av hverdagen hennes. Jeg tenkte på at jeg hadde sett henne gråte på vei ut fra likhuset. Dette begynte å bli interessant. Jeg lot som ingenting og spurte: "Hvem er liket du vil jeg skal stjele?" "Det er ikke viktig hvem det er," sa hun. "Det blir min sak. Jeg vil bare at du henter kroppen til meg. Det er en ung kvinne. Hun befinner seg i obduksjonsrommet. Der fins det et slags kjøleskap i veggen med plass til fire lik. Hun ligger i boksen øverst til venstre. Hun har en lapp rundt tåen som klassifiserer henne som uidentifisert. Henne skal du hente til meg." "Ok," sa jeg. "Hvor vil du jeg skal levere henne?" "På en kirkegård," sa hun. "Grei skuring," sa jeg. "Det er jo der de ender opp uansett." Jeg bestilte enda en øl til henne. Hun hadde allerede tyllet i seg den andre. Jeg har aldri før sett et ølglass se så tomt ut så raskt. Hun pustet praktisk talt øl. "Takk," sa hun. "Når vil du ha dette liket?" sa jeg. "I natt," sa hun. "På kirkegården Den hellige hvile." "Såpass," sa jeg. "Du kaster ikke bort tiden." "Kan jeg spørre hva du har tenkt å gjøre med det?" sa jeg. "Våkne opp, smarten," sa hun. "Hva bruker man å gjøre med døde kropper på en kirkegård?" "Greit," sa jeg. "Jeg forstår. Vil du jeg skal ta med en spade?" "Nei," sa hun. "Hvis du bare kommer med liket, så fikser vi resten. Det eneste vi vil ha av deg er den døde kroppen." Jeg antok at det var nakken som gjorde at hun valgte å si vi. Jeg bestilte enda en øl til henne. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.