«Drømmer om Babylon» (12)

    JORDSKJELV I AMBOLTFABRIKKEN

«NÅ ER KLOKKEN halv åtte,» sa hun mens vi satt i baksetet på limousinen og ble kjørt tilbake til San Francisco av nakken. "Jeg vil ha liket levert på kirkegården klokken ett i natt," sa hun med stor presisjon og helt uten at det var mulig å spore noen av de seks ølene hun hadde tyllet i seg på rekordtid. "Ok," sa jeg. "Men skulle jeg bli sen, må dere gjerne begynne uten meg." Nakken rykket til i forsetet. "Det var en spøk," sa jeg. "Det er viktig for oss at vi har liket der klokken ett," sa hun. Hun satt tett inntil meg, men det var ikke mulig å oppfange hint av øl i pusten hennes. Hun hadde dessuten satt seg rett i bilen etter å ha drukket de seks ølene. Ikke noe besøk på toalettet. Jeg lurte på hvor i helvete ølet hadde tatt veien. "Bare rolig," sa jeg. "Liket vil bli levert til riktig tid." "Godt," sa hun. Jeg tok en pause før jeg snakket igjen. Jeg ville at de ordene jeg skulle si ble de rette. Jeg ville unngå å ta i bruk slurvete eller upassende ord. "Jeg vil gjerne ha halve beløpet som håndpenger," sa jeg. "Og i tillegg trenger jeg tre hundre dollar til løpende utgifter. Noen kommer til å måtte smøres. Jeg går ut fra at du anerkjenner det faktum at å stjele et lik fra likhuset ikke er en dagligdags affære. Myndighetene i denne byen er ikke spesielt glad i å miste døde kropper. Noen kan komme til å stille spørsmål. Det koster penger å skaffe svarene." "Jeg skjønner," sa hun. Jeg så på henne. Hvor i helvete hadde ølet tatt veien? "Mr. Cleveland," sa hun til nakken som kjørte bilen. Nakken hentet ut en sammenrullet bunke penger fra frakkelommen sin og ga dem til meg. Rullen inneholdt nøyaktig åtte hundre dollar. Det var som om de hadde lest tankene mine. "Vil dette være tilfredsstillende?" sa hun. Jeg var på nippet til å besvime da jeg fikk pengene. Det var så lenge siden sist - som lysår til nærmeste stjerne. Så mange penger hadde jeg ikke sett siden jeg fikk utbetalt skadeoppgjøret etter bilulykken. Dette var helt klart starten på en oppadgående spiral i livet mitt. Jeg kunne ikke ha vært gladere der jeg satt i bilen som nå krysset Golden Gate-brua igjen. Det eneste jeg trengte å gjøre var å stjele et lik. Nakken snakket for første gang. En stemme som hørtes ut som et jordskjelv i en amboltfabrikk, kom fra forsiden av nakken. "Ingen tabber," sa han. "Vi vil ha det liket."

    PRIVATDETEKTIVENE I SAN FRANCISCO
JEG TOK IKKE nakken alvorlig. Å stjele det liket var barnemat. Som fot i hose. Det var allerede så godt som levert på kirkegården. Jeg følte meg kongelig da vi kjørte gjennom bomstasjonen. Jeg var helt på høyden. Endelig penger! Jeg kom til å kunne betale noe av gjelden og ha et kontor igjen og kanskje til og med en deltids sekretær. Jeg ville kanskje til og med kunne skaffe meg en gammel bil. Situasjonen kunne ikke sett bedre ut. Jeg så på verden gjennom rosenrøde brilleglass. Og ikke bekymret det meg lenger at jeg ikke klarte å skjønne hvor i oppdragsgiveren min de seks glassene med øl hadde gjort av seg. De var et eller annet sted der inne. Det var alt jeg trengte å vite. Midt i lykken var det noe som slo meg. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen til å spørre om det. "Forresten," sa jeg. "Hvor har du hørt om meg? Det fins tross alt en mengde mer kjente privatdetektiver i San Francisco. Hvorfor valgte du meg?" "Du er den eneste vi kan stole på når det gjelder å stjele dette liket," sa den rike blondinen. "De andre detektivene kunne tenkes å ha skrupler. Du har ingen." Det var naturligvis sant. Jeg følte meg overhodet ikke støtt. Jeg hadde ingenting å skjule. "Hvor har du hørt om meg?" sa jeg. "Jeg har mine kilder," sa hun. "Ingen tabber," sa nakken.
    ØVELSE
JEG BA DEM sette meg av utenfor et flott leilighetskompleks med dørvakt noen kvartaler unna der jeg bodde. Jeg sa at jeg bodde der. Bilen stanset foran huset og jeg gikk ut. Dørvakten så nysgjerrig på meg. "Takk for at dere kjørte meg hjem," sa jeg. Nakken snudde seg mot meg og snakket idet jeg gikk ut av bilen. "Hvorfor vil du gå av her?" sa den. "Det er ikke her du bor. Du bor i et rottehøl et par kvartaler herfra. Men kanskje du trenger treningen. Vi bryr oss ikke om hvor du bor. Vi vil bare ha det liket levert ved sørporten til kirkegården Den hellige hvile klokken ett. På slaget." Jeg kom ikke på noe fornuftig å si. Hvem var disse menneskene? Hvordan kunne de vite så mye om meg? Jeg hadde ikke trodd jeg var så populær. "Jeg øver meg," sa jeg omsider. "En dag kommer jeg til å bo her." Nakken begynte å snakke igjen. "Ingen..." "Tabber," sa jeg. "Jeg vet. Jeg har skjønt det." "Vi ses senere, Mr. Card," sa den stilige blondinen med seks glass øl skjult et eller annet sted i den deilige kroppen sin. Bilen kjørte sakte av gårde. Jeg så etter den helt til den svingte rundt et hjørne og forsvant. Dørvakten begynte å feie fortuauet. Han feiet svært nær meg. Jeg gikk videre.
    C. CARD, PRIVATDETEKTIV
JEG HADDE fortsatt ikke ringt min mor. Hun måtte ha kommet hjem fra kirkegården nå. Jeg burde se å få det overstått. Jeg ville dessuten kunne fortelle henne at jeg skulle betale tilbake noen av pengene jeg hadde lånt av henne. Jeg kom naturligvis ikke til å fortelle noe om hvor mye jeg nettopp hadde fått i hånden. Hvis jeg gjorde det, kom hun til å be om mer enn jeg hadde tenkt å gi henne. Jeg var svært opptatt av å skaffe meg kontor, sekretær og bil når dette var over. Min mor fikk vente. Hun var vant til det. Det eneste hun kom til å gjøre var å sette pengene i banken, og det var det siste stedet i verden jeg ville ha pengene mine. Jeg hadde bruk for et kontor hvor det sto
    C. Card Privatdetektiv
i gull på døren. Og jeg hadde bruk for en lekker sekretær som kunne ta diktat. Kjære Mr. Cupertino Tusen takk for bonusen på fem hundre dollar som du sendte fordi jeg oppsporet datteren din. Det er en glede å gjøre forretninger med en gentleman. Hvis hun noen gang skulle forsvinne igjen, så vet du hvor du finner meg. Og neste gang vil det være på huset.
    Med vennlig hilsen, C. Card
Og jeg hadde bruk for en bil som kunne ta meg rundt i byen uten at jeg slet hull i skoene mine. Det er noe billig over en privatdetektiv som tar bussen. Oppdragsgiverne blir urolige hvis detektiven har en bussbillett stikkende opp av brystlommen. Men akkurat nå skulle jeg ringe min mor. Jeg gikk et par kvartaler og fant en telefonkiosk. Jeg slapp på en mynt og tok røret opp til øret. Det var ingen summetone. Jeg trykket på angreknappen, men mynten forble på innsiden av automaten. Jeg trykket ned gaffelen. Stillheten inne i røret fortsatte, og den var ikke gull verdt. Det var min jævla mynt. Faen i helvete! Jeg var en mynt fattigere. Storkapitalen hadde tatt meg i ræva nok en gang. Jeg slo på telefonen med neven et par ganger for å understreke at enkelte ikke finner seg i å bli robbet uten å kjempe tilbake. Jeg forlot telefonkiosken og gikk et halvt kvartal. Jeg snudde meg rundt og kikket sint mot telefonen. En gammel mann sto inne i telefonkiosken. Han holdt røret i hånden og snakket inn i det. Det skal ikke være lett. Jeg lurte på om den gamle mannen brukte sin egen mynt eller om han på et eller annet helt urimelig vis hadde klart å dra nytte av min. Den eneste lille gleden jeg klarte å få ut av situasjonen var tanken på at han kanskje ringte til legen sin for å be om råd mot en gjeng usedvanlig ekle hemoroider. Det var den eneste måten jeg kunne komme ut av dette på med noenlunde hevet hode. Jeg snudde og gikk til bussholdeplassen på Clay Street. Jeg tenkte jeg skulle ta bussen ned til likhuset. Jeg kunne ha tatt drosje, men jeg bestemte meg for å ta buss som en slags markering av at jeg aldri noensinne behøvde å kjøre buss igjen. Dette var siste gang. En ung kvinne sto og ventet på bussen. Hun så temmelig godt ut, så jeg bestemte meg for å sette min nyvunne status som rik og vellykket på prøve. Jeg sendte et stort smil i hennes retning og jeg sa god kveld. Hun smilte ikke tilbake og hun sa ikke god kveld. Hun snudde seg nervøst bort fra meg. Plutselig kom bussen til syne et kvartal bortenfor oss. Et minutt senere befant jeg meg på bussen til likhuset. Jeg gikk på bussen først, og da jeg satte meg foran hadde den unge kvinnen fortsatt bakover. Jeg har liksom aldri vært noen jentefut, men det skulle forandre seg så snart jeg hadde skaffet til veie det liket og fått resten av betalingen og blitt den mest berømte privatdetektiven i San Francisco, nei vi sier California, nei, la oss si Amerika. Hvorfor nøye seg med mindre enn hele jævla landet? Jeg hadde allerede klekket ut en vanntett plan for å stjele liket. Ingenting kunne gå feil. Det var perfekt. Derfor satte jeg meg godt til rette i setet og begynte å drømme om Babylon. Hjernen min gled uten anstrengelse tilbake til fortiden. Jeg var ikke lenger på bussen. Jeg var i Babylon. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.