«Drømmer om Babylon» (13)

    Kapittel 1:

    SMITH SMITH OG SKYGGEROBOTENE

Dypt nede i de innerste delene av det underjordiske laboratoriet som befant seg under klinikken han brukte til å lokke intetanende mennesker til seg for å gjøre dem om til skyggeroboter, var dr. Abdul Forsythe i ferd med å fjerne en person som var blitt omgjort til skyggerobot i det diabolske transformasjonsrommet. "Denne er vellykket," sa han mens han undersøkte overflaten til skyggen. "Du er et geni," sa hans høyre hånd, Rotha, som sto ved siden av ham og kikket på skyggen. Etter å ha beundret sitt eget håndlag, ga dr. Abdul Forsythe skyggen til Rotha, som la den på toppen av en to meter høy stabel med skygger. Det var tusen skygger i stabelen. Det var godt og vel et dusin stabler i laboratoriet. Dr. Forsythe hadde nok skygger til å skape en kunstig natt stor nok til å ta kontroll over en liten by. Det manglet bare én ting før han kunne sette den lumske planen ut i livet. Og den ene tingen var kvikksølvkrystallene som nettopp var blitt oppfunnet av dr. Francis, en lege uten grenser som hadde viet sitt liv til å gjøre gode ting i Babylon. Han bodde i nærheten av Ishtar-porten, sammen med sin vakre datter Cynthia og hennes halvsøster Nana-dirat. Dr. Francis hadde oppfunnet kvikksølvkrystallene for å bruke dem til å drive en rakett til månen. Han hadde selv konstruert raketten. Rotha la skyggen av en ulykksalig sandalmaker som hadde kommet til klinikken for å få hjelp med et sår, men i stedet hadde endt opp som skygge og del av en diabolsk plan, på toppen av stabelen og vendte seg deretter mot sin onde mester. "Hva nå, sjef?" sa Rotha. "Kvikksølvkrystallene," sa dr. Abdul Forsythe. "Så er vi i gang." Begge lo en ond latter. Man kunne høre på latteren deres at aktiviteten de drev med ikke ga pensjonspoeng. Det ventet ingen pensjon i enden av det de holdt på med.

    RASKT SOM EN REVOLVERMANN
PLUTSELIG BLE JEG klar over hvor bussen befant seg, og raskt som en revolvermann i en cowboyfilm skjøt hånden min i været og trakk i snora for å få bussen til å stoppe. Det var på høy tid. Noen sekunder til og vi ville ha passert holdeplassen min. Å drømme om Babylon er et risikabelt foretagende. En liten feilbedømmelse og man befinner seg hele kvartaler unna holdeplassen sin. Heldigvis var dette min siste busstur, så jeg trengte aldri mer bekymre meg for å kjøre lenger enn jeg skulle. Takk og lov. En gang satt jeg og drømte om Babylon helt til endeholdeplassen og hadde ikke penger til billetten tilbake, og sjåføren ville ikke la meg sitte på gratis, selv ikke etter at jeg hadde forklart ham at jeg ikke hadde penger, og heller ikke da jeg løy og sa at jeg hadde falt i søvn. "Slike historier hører jeg hele tiden," sa han med en bemerkelsesverdig mangel på omtanke for min situasjon. "Historier er ikke gangbar valuta på min buss. Det trengs penger. Hvis du ikke har penger, får du ikke sitte på bussen min. Det er ikke jeg som lager reglene. Det koster penger å sitte på. Jeg bare gjør jobben min. Kom deg ut av bussen min." Jeg likte ikke måten den drittsekken sa "bussen min" og "min buss" på. Som om han eide den helvetes farkosten. "Er det du som eier bussen?" sa jeg. "Hva mener du?" sa han. "Jeg mener; er det du som eier bussen? Du sier \'bussen min\' og \'min buss\', så jeg tenkte kanskje at du eide den helvetes farkosten og at du tar den med deg hjem og at du ligger med den. Kanskje du til og med er gift med den. Denne bussen er kona di." Det var alt jeg rakk å si før bussjåføren slo meg bevisstløs med ett slag, uten å reise seg fra setet. Lyset gikk. Da jeg kom til meg selv ti minutter senere, satt jeg på fortauet, lent mot et apotek. Det som virkelig satte prikken over i\'en var måten jeg våknet på. En hund sto og pisset på meg. Kanskje den syntes jeg så ut som en brannhydrant. Jaja. De dagene var over nå. Jeg hadde åtte hundre dollar i lomma og hadde nettopp gjennomført min siste busstur. Da jeg gikk av bussen, snudde jeg meg rundt og ropte "Dra til helvete!" til sjåføren. Han stusset over det. Der fikk han. Ingen flere hunder skulle pisse på meg.
    GRAVRØVERE
IDET JEG VAR på vei inn på likhuset, passerte jeg to karer som bar en svær sekk mellom seg. De var på vei ut. Det var umulig å vite hva som var i sekken, men den var tung. De så ut til å ha det travelt. Utenfor likhuset sto en dobbeltparkert bil med bagasjeluken åpen. De la sekken i bagasjerommet, lukket luken og kjørte av gårde. De hadde det såpass travelt at bakhjulene spant da bilen tok løs. Jeg funderte et øyeblikk på hva som kunne være i sekken. Det var i seneste laget å hente noe fra likhuset nå, men det var åpenbart at de hadde hatt en grunn siden det var nettopp det de hadde gjort. Jeg gikk inn på likhuset for å se etter Trebein. Jeg kunne ikke se ham noe sted. Han var verken i obduksjonsrommet eller nede i kjølerommet blant likene som han likte så godt. Jeg gikk tilbake til inngangshallen og møtte Trebein som akkurat kom inn. Han hadde en papirpose i hånden. Han beinet seg mot meg nedover gangen. "Vel, vel, Falkeøye," sa han. "Nei, så koselig. Er du her nå igjen? Ser du etter en partner som danser like dårlig som du gjør? I så fall har du kommet til rett sted. Døde folk danser nesten like elendig som deg." Dette var en vits Trebein aldri fikk nok av. En gang hadde han og jeg vært på stevnemøte med to stenografer. Jeg har alltid vært en elendig danser. Han hadde syntes det var skrekkelig morsomt å se meg forsøke å danse med en dum rødhåret stenograf. Trebein er naturligvis en glimrende danser. Folk blir alltid forbløffet når de ser ham danse. Det hender ikke sjelden at alle på dansegulvet bare stopper opp og står og ser på Trebein. De klarer ikke å tro at det er sant. Når jeg danser er det ingen som bryr seg. Det fins dem som helt på alvor har foreslått for Trebein at han burde gjøre som Arthur Murray og åpne et dansestudio. Det skulle jeg like å se. "Hva har du i posen?" sa jeg for å få samtalen over på noe annet enn dans. "En sandwich. Og du kommer ikke til å få smake. Det er middagen min. Men hva bringer deg hit, Falkeøye? Kommer du for å gi tilbake revolveren og de femti dollarene du skylder meg? Jeg håper virkelig det, selv om jeg ikke er sikker på at hjertet mitt ville takle det." "Nei," sa jeg. "Jeg har en forretningsidé jeg gjerne vil dele med deg." "Du er for blakk til å ha en forretningsidé," sa Trebein. "Så hva er det du vil?" "Jeg mener alvor," sa jeg. "Jeg har en ærlig og redelig forretningsidé og jeg har penger til å følge den opp." "Penger?" sa han. "Du?" "Ja. Perioden med dårlig karma er over. Jeg er på vei mot toppen. Ingenting kan stoppe meg." "Jeg vet jo at du ikke er typen til å drikke, Falkeøye, så jeg blir nødt til å gå ut i fra at du er edru. Jesus Kristus i himmelen. Først Pearl Harbor og nå har du en forretningsidé. Hva blir det neste? La oss gå inn på kontoret og slå av en prat om dette. Men det bør ikke være ugler i mosen her, Falkeøye. En eneste ugle og jeg kan garantere deg at det blir den siste uglen du ser i denne verden. "Kontoret" til Trebein var en pult i obduksjonsrommet. Trebein humpet seg elegant av gårde på trepinnen sin og jeg fulgte rett bak ham. "Du," sa jeg da jeg med ett kom til å tenke på de to mennene og sekken de hadde båret mellom seg. "Hadde du ordnet med å få noe hentet herfra for litt siden?" "Hva mener du?" sa Trebein. "To menn gikk nettopp ut herfra med en diger sekk full av et eller annet." "Nei," sa Trebein. "Jeg ventet ingen. Det er for sent for den slags. Jeg tror San Francisco by og fylke nettopp har blitt ranet. Jeg lurer på hva de tok. Hva i helvete kan man ta fra et likhus? Vi har bare én type ting her. Det er ikke akkurat en dagligvarebutikk." Mens han sa dette, så han alvorlig på meg. Så klødde han seg på kinnet og sukket. "Som jeg sa," sa han. "Vi har bare én type ting her og jeg antar at vi nå har én mindre av slaget enn vi hadde for litt siden." "Tenker du det samme som meg?" sa jeg, samtidig som jeg begynte å tenke det. "Jepp," sa han. "Gravrøvere." Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.