«Drømmer om Babylon» (14)

    KALDE, HJERTELØSE KONTANTER

VI GIKK TILBAKE til Trebeins "kontor" - obduksjonsrommet. Da vi kom dit, stilte Trebein seg foran en liten kjøleboks for døde som var bygd inn i veggen. Det var et mini-kjøleskap med plass til fire lik. Resten av likene ble oppbevart i kjølerommet nede. Det var noe ekstra med de som fikk ligge her oppe. Jeg vet ikke hva det var. Jeg har aldri spurt. Jeg brydde meg ikke. Jeg trodde Trebein skulle åpne kjøleskapet for å sjekke om noen var borte, men i stedet gikk han over til skrivebordet sitt og satte seg og tok sandwichen ut av posen. Han nikket mot kaffekanna som sto på en varmeplate på pulten ved siden av ham. "Ta deg en kopp," sa han og nikket mot en vask som ble brukt under obduksjoner og som det sto noen kopper på. "Skjenk i litt til meg med det samme du holder på. Jeg vil spise sandwichen min mens den fortsatt er varm." "Hva med kroppen som er borte?" sa jeg mens jeg gikk bort til vasken og fant to kopper. "Den kommer fortsatt til å være borte når sandwichen min har blitt kald. Jeg kjøpte ikke sandwichen for å spise den kald. Er du med?" "Ja," sa jeg. "Jeg skjønner. Jeg lurte bare på hva slags folk som stjeler en kropp fra et likhus." "Jeg sa det nettopp," sa Trebein og tok et tygg av sandwichen med bacon, salat og tomat. Ordene hans blandet seg med sandwichen, men jeg klarte allikevel å tyde dem. "Gravrøvere," sa han. "Men hvorfor i helvete kunne de ikke ta et lik fra kirkegården? Hvorfor ville de ha et av mine?" "Kanskje de foretrakk et ferskt et fremfor et harskt et," sa jeg. "Det høres logisk ut," sa Trebein. "På en måte. Antar jeg." Jeg helte kaffe i to kopper og tok en slurk av min. Jeg skar grimaser idet væsken traff smaksløkene mine. Trebeins kaffe hadde samme effekt som å bli slått over munnen med en baseballkølle. "Man kan vekke de døde med denne kaffen," sa jeg. "Ikke tro at jeg aldri har tenkt på det," sa Trebein. "Særlig den vesle hora de kom med i morges." "Du mener hun som du gjorde deg klar til å knulle da jeg kikket forbi tidligere?" sa jeg. "Jeg hadde ikke tenkt å knulle henne," sa Trebein. "Jeg skjønner ikke hvor du tar det fra. Jeg er bare en varm tilhenger av menneskekroppen. Jeg liker dens konturer og linjer." "Slik kan man også si det," sa jeg. "Fra der jeg sto, så det ut som om du var fem sekunder unna å bestige henne." "Hva gjør du her, forresten? Hva vil du?" sa Trebein og skiftet tema. "Som jeg sa," sa jeg. "Jeg har en forretningsidé. Du kan tjene penger." "Hva mener du med tjene penger?" sa Trebein. "Du skylder meg allerede penger. Når får jeg dem? Det er de pengene som interesserer meg." "Her og nå," sa jeg og stakk hånda i lomma. Jeg visste at jeg var nødt til å betale ham tilbake det jeg skyldte før det kunne bli snakk om noen forretningsidé. "Her har du en hundrelapp," sa jeg og nøt situasjonen. "Nå er det du som skylder meg penger, du, de dødes vokter." Trebein hadde problemer med å fatte hundrelappen i den klamme hånda si. Han stirret på den som om den var et mirakel. Med ett var han et svært lykkelig Trebein. "Den må være virkelig. Jeg vet at det ikke er en luftspeiling fordi jeg føler den i hånda mi. Hva går forretningsideen ut på?" sa Trebein. "Jeg vil ha flere slike. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal bruke dem." "Det er to hundre til der hvor den kom fra," sa jeg. "Hurra," sa Trebein. "Hva må jeg gjøre?" "Du har en bil, har du ikke?" sa jeg. "Jo. En gammel Plymouth," sa Trebein. "Du vet hvilken det er. Hvorfor spør du?" "Jeg trenger å låne den." "Vær så god, gamle kompis," sa Trebein. "Hvor er pengene? Mer lettjente penger har jeg aldri vært i nærheten av." "Det er ikke alt," sa jeg. "Det er mer. Jeg vil ha noe i bagasjerommet." "Jeg skal hjelpe deg," sa Trebein. "Hvor har du hundrelappene?" "Vil du ikke vite hva det er jeg vil ha hjelp til å legge i bagasjerommet?" sa jeg. "For to hundre dollar er det det samme for meg hva du vil ha i bagasjerommet," sa Trebein. "Jeg skal hjelpe deg. Jeg stiller opp. Hvor har du det?" Han så på hundredollarseddelen sin med lykke i øynene. "Her," sa jeg. "Hva?" sa Trebein og så opp. "Det jeg vil ha i bagasjerommet, fins akkurat her," sa jeg. Trebein var i villrede. Han forsøkte å se logikken i det hele. Jeg kunne se at han på et mentalt plan nærmet seg konklusjonen jeg ville at han skulle nærme seg. Så var han der. "Hva faen er det som foregår? Du kan umulig tenke det jeg tror du tenker," sa Trebein. "Ikke to på én natt. Fortell meg at jeg tar feil." "Du tar ikke feil," sa jeg. "Verden er et uransakelig sted. Jeg har blitt hyret til å stjele et lik og det liket befinner seg her hos deg." "Hva skal de med en død kropp?" sa Trebein. "De er ensomme eller noe, antar jeg," sa jeg. "Det er uansett deres problem. Og så lenge jeg kan se hundrelappene smile mot meg fra hånden min, så bryr det meg heller ikke. Er du fortsatt interessert i de to hundre dollarene?" "Helt klart," sa Trebein. "Det er det samme for meg. Jeg har allerede hatt svinn her i dag som jeg ikke fikk noe for, ikke en gang et takk fikk jeg. Og det er like enkelt å gjøre rede for to forsvunne lik som ett. Hvis jeg får se de to hundre, er det fritt valg." Jeg ga ham de to hundre. Han ble ekstatisk. "Fritt valg," sa Trebein og lagde en grandios sirkel i luften med hånden som holdt pengene. "Fritt valg. Du kan ta det liket du vil." "Jeg er lei for det, men jeg blir nødt til å avbryte romansen din," sa jeg. "Jeg håper jeg ikke knuser hjertet ditt. Før eller senere kommer det sikkert inn en som kan erstatte henne. Kvinner dør rett som det er." "Ånei," sa Trebein. "Ikke hun. Hun er favoritten min." "Beklager, kompis," sa jeg. Han ristet på hodet. "Jeg skal finne henne for deg," sa Trebein. "Du overrasker meg," sa jeg. "Du selger din kjære for kalde, hjerteløse kontanter. Hvordan kan du?" "Det koster meg ingenting," sa Trebein. "Hun er også hjerteløs. Vi obduserte henne mens du var borte."

    TIDEN LEGER ALLE SÅR
TREVEIN GJORDE seg ferdig med sandwichen sin. "La oss finne det liket," sa han. "Det gjør meg vondt å se henne forsvinne. Hun er det vakreste liket vi har hatt her på flere år." "Du kommer over det," sa jeg. "Tiden leger alle sår." "Nei," sa Trebein. "Men det gjør to hundre dollar." "Hvor er hun?" sa jeg og lot som om jeg ikke visste det allerede. Ikke spør meg hvorfor. Trebein pekte mot firemannskjøleskapet i obduksjonsrommet. "Øverst til venstre," sa han. Jeg gikk bort til kjøleskapet, åpnet luken øverst til venstre og trakk boksen ut. "Nei. Øverst til høyre," sa Trebein. "Jeg hadde nesten glemt det, men jeg flyttet henne. Hun ligger øverst til høyre." "Ja, for her er det ingen," sa jeg. Jeg hadde tenkt å si det til ham, men han hadde kommet meg i forkjøpet. "Hva?" sa Trebein og kom bort til kjøleskapet. "Det burde ha vært et lik her. Jeg la et lik her for noen timer siden. Hva faen er det som foregår?" Han kikket inn i boksen som om liket skjulte seg der inne. "Helvete heller! Det lå en fraskilt kvinne her da jeg gikk ut for å kjøpe sandwichen. Og nå er hun borte. Hun tok livet av seg i ettermiddag. Klatret inn i stekeovnen etter å ha slått på gassen. Hvor har hun gjort av seg? Hun er tross alt død." "Det er ditt problem," sa jeg. "Jeg har nettopp betalt deg to hundre dollar for kroppen til ei død hore. Det er henne jeg vil ha. Hun ligger altså til høyre her, sier du. Er du sikker?" "Javisst," sa Trebein og ristet på hodet over forsvinningsnummeret til den fraskilte kvinnen. "Her." Han trakk ut boksen, fjernet kledet og der var hun. "Ser du. Verdt sine to hundre dollar og vel så det. Men hvor ble det av det andre liket? Det var her for et par timer siden. Og nå er det borte. Hva faen er det som foregår her?" Plutselig dukket en tanke opp i hodet mitt. Heldigvis var den ikke om Babylon. "Vent litt," sa jeg. "Jeg vedder hva som helst på at det var henne de to karene stjal for litt siden." "Jeg tror du har rett, Falkeøye," sa Trebein. "Du har rett. Det er det som må ha skjedd. De stjal den fraskilte. Hvem i all verden har bruk for henne? Hun var skikkelig stygg. Alkis. Jeg fatter ikke hvorfor noen gjorde seg umake for å ta henne. Hun var fullstendig håpløs. Hun gjorde både seg selv og verden en tjeneste da hun gikk inn i stekeovnen." Interessant, tenkte jeg. Her stakk det nok noe under. Jeg funderte på om de to karene muligens kunne ha fått med seg feil kropp og om kroppen de hadde vært ute etter var den jeg sto og kikket på. Dette begynte å bli komplisert. Kanskje kom ikke dette til å bli like enkelt som jeg hadde sett for meg. Med ett var jeg temmelig glad for at jeg hadde en revolver med kuler i lommen. Hvem vet? Kanskje den revolveren kom til å redde dagen. Visst pokker. Det var en mulighet for at denne natten kom til å bli lang. Jeg måtte sørge for å være beredt. Det første jeg skulle gjøre nå, var å få med meg liket jeg var blitt betalt for å stjele. Når de to karene fant ut at de hadde feil lik, kunne det tenkes at de kom tilbake for å hente det rette, og det var ikke sikkert de kom til å fare pent frem.
    JACK BENNY SHOW
"LA OSS FÅ denne tingesten ut herfra," sa jeg. "Pass munnen din, Falkeøye," sa Trebein. "Ikke snakk sånn om henne. Hun er ikke mer fornøyd med å være død enn du ville ha vært, ok?" Jeg hadde gjort Trebein opprørt. "Jeg er lei for det," sa jeg, selv om jeg overhodet ikke var lei for det. Jeg ville bare bli ferdig. "Jeg skal finne noe vi kan legge henne i," sa Trebein. Han hadde roet seg. "Hvor står bilen din?" sa jeg. "På den andre siden av gaten," sa Trebein. "Jeg parkerer alltid på den andre siden av gaten." Han beinet seg over gulvet og åpnet et skap. Ved siden av en full skittentøypose lå en haug med skittent liktøy. "Faen i helvete. De jævlene tok skittentøyposen min," sa Trebein mens han tømte innholdet i den andre skittentøyposen på toppen av haugen. "Sånn. Nå har de stjålet to lik," sa han. "Det er i hvert fall det jeg har tenkt å fortelle politiet når du om litt har slått til meg på kjeven så jeg får et fint alibi som dekker over triksingen vår. Jeg kommer til å fortelle dem at to gravrøvere plyndret kjøleskapet. Jeg gjorde kraftig motstand, men de slo meg ned. Kanskje dukker til og med borgermesteren opp og trykker den kalde, kalde hånden min og gir meg en medalje." Vi la kroppen til den unge prostituerte kvinnen i skittentøyposen. Trebein imponerte med måten han brettet henne på. "Du er temmelig god til dette," sa jeg. "Skulle bare mangle," sa Trebein. "I fjor fikk jeg en gullklokke i anledning av at jeg behandlet mitt lik nummer ti tusen." Han klappet henne mildt på hodet før han trakk i snoren som lukket skittentøyposen over hodet hennes. "Farvel, min kjære," sa Trebein. "Jeg kommer til å savne deg." "Ikke bekymre deg," sa jeg. "Du skal jo samme vei som henne før eller senere." "Du er en artig type," sa Trebein. "Du burde være med på Jack Benny Show." Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.