«Drømmer om Babylon» (15)

    EN MERKELIG KOPP SUKER FRA OAKLAND

TREBEIN HJALP meg å bære henne ut til bilen. Jeg smilte mens vi bukserte henne mellom oss. Trebein så nysgjerrig på meg. "Fortell meg hva som skjer," sa han. "Jeg gikk akkurat og tenkte på at antallet dauinger som forlater dette stedet i skittentøyposer er nokså høyt," sa jeg. "Hvis det fortsetter i samme takt, har dere ingen kropper igjen mot slutten av uken, og hvis dere skal opprettholde fasaden som et respektabelt storby-likhus, blir dere nødt til å låne kropper fra Oakland." "Jeg skulle ønske jeg ikke hadde spurt," sa Trebein. Vi nærmet oss bilen. Trebein åpnet bagasjerommet og vi la kroppen inn. Han lukket luken og ga meg nøklene. "Forresten," sa han. " Hva med revolveren min? Når har du tenkt å levere den? Med liktyver opp og i mente, herværende selskap inkludert, trenger jeg skyteren min. Hva som helst i helvete kan komme til å skje her når som helst." Han nikket mot likhuset som var i ferd med å tømmes for lik i høyt tempo. "Revolveren er en del av de to hundre, " sa jeg. "Du får den tilbake sammen med bilen i morgen." "Du er tøff til å forhandle," sa Trebein. "Vil ha henne tilbake?" sa jeg. "Niks." "Du har alltid vært ustadig når det gjelder damer," sa jeg. "Sikker på at du ikke vil ha henne tilbake?" "Hun er din," sa Trebein. "Jeg beholder de to hundre og kjøper meg heller litt fitte fra en levende en." Han begynte å gå tilbake over gaten, men plutselig frøs føttene hans, hvorav en var av tre, til. "Alibiet mitt," sa han. "Du har glemt å dra til meg over kjaken." "Javisst," sa jeg. "Kom hit med den." Jeg dro til ham over kjaken. Hodet ble slengt noen desimeter bakover. "Holder det?" sa jeg. Trebein gned seg over kjaken. "Ja. Det holder. Takk, Falkeøye." "Det var så lite." Han beinet seg tilbake mot likhuset.

    WARNER BROTHERS
JEG SATTE MEG i forsetet og stakk nøkkelen i tenningen. Det jeg hadde å gjøre nå, var ganske enkelt å kjøre rundt helt til klokken var ett og det ble tid for liklevering på kirkegården Den hellige hvile. Før jeg rakk å starte bilen, parkerte en annen bil midt i mot meg og to karer steg ut. De så svært sinte ut. Det var noe kjent med dem. Så så jeg hvem det var. Det var de samme karene som hadde stjålet kroppen til den fraskilte kvinnen for litt siden. De var mer enn gjennomsnittlig forbannet. I førersetet satt en tredje type. Da de to gikk ut, kjørte han videre. De to karene gikk på en forretningsmessig måte mot likhuset. Det så ut som om de var karakterer i en gangsterfilm fra Warner Brothers. De lekte ikke butikk. En av dem var usedvanlig svær og bygd på en firkantet måte. Han så ut som et stykke skinke med føtter. Trebein kom virkelig til å måtte jobbe for sine to hundre og femti dollar. Jeg kjørte av sted.
    BABYLON-ORION-EKSPRESSEN
En likhus-scene ville være perfekt å ha med i Smith Smith og skyggerobotene, tenkte jeg, mens jeg kjørte ned Columbus Avenue med liket trygt plassert i bagasjerommet. Jeg så for meg at Nana-dirat og jeg var på vei til likhuset i Babylon for å identifisere et lik. Det var natt og tåke i Babylon da vi gikk nedover mot likhuset. Vi var et kvartal unna. "Du trenger ikke å utsette deg for dette," sa jeg. "Det kommer til å være nokså ulekkert. Fyren ble truffet av toget. Det er temmelig lite igjen å identifisere. Kanskje du heller vil vente på meg utenfor." "Nei," sa hun. "Jeg vil bli med deg. Jeg blir urolig når du ikke er hos meg. Du vet hvor knyttet jeg er til deg. Du er min, din store klossmajor. Det ville ha vært det samme for meg om fyren var blitt truffet av tre Babylon-Orion-ekspress-tog." Nana-dirat hadde virkelig falt for meg. "Ok," sa jeg. "Men husk at jeg advarte deg." "Eller seks Babylon-Orion-ekspresstog," sa Nana-dirat. For ei dame! For en privatdetektiv i Babylon var det rett og slett ikke mulig å ha en bedre sekretær.
    EN HELVETES TØFF POLITIMANN
Å FAEN….FARVEL, Babylon. Jeg snudde ved Union Street og kjørte tilbake til likhuset. Jeg kunne bare ikke la gamle Trebein underholde de gorillaene på egen hånd. Parkeringsplassen til Trebein var ledig, så jeg rygget meg inn. Jeg så meg rundt etter gorillaenes bil, men den var ikke i nærheten. Som skyggen av et bananskall gled jeg ut av bilen og gikk raskt, men samtidig nesten umerkelig inn på likhuset. Jeg hadde hånden i frakkelommen og fingret med den ladde revolveren. Jeg var klar for en alvorsprat og jeg ville ha svar på hvorfor disse karene stjal døde kropper fra likhuset. Jeg skulle finne ut av hva som foregikk. Det er det privatdetektiver driver med. Og hvis jeg ble nødt til å være litt røff, så var det helt akseptabelt og i tråd med tradisjonen. Jeg hadde kommet halvveis nedover gangen på vei mot obduksjonsrommet da jeg hørte lyden av et slags krasj og et klagende rop. De jævlene var allerede i ferd med å la gamle Trebein få gjennomgå. De skulle få svi for det. Jeg sto utenfor døren med revolveren hevet, klar til å storme inn og gi de to en overraskelse. På ny hørte jeg et klagerop og deretter et nytt krasj. Etter noen stille sekunder kom et fryktelig skrik; AAAHHHHHHHHHHHHHHHHH! Denne lyden fra helvete var signalet for min store entré. Jeg løp inn i obduksjonsrommet og ble møtt av noe som kunne minne om et slags merkelig gratulasjonskort. Det første jeg la merke til var at Trebein satt ved pulten sin med en kopp kaffe i hånden. Han var godt over hundre prosent avslappet. Han virket ikke engang overrasket over at jeg kom løpende inn i rommet. "Velkommen til festen," sa han, som en god vert, og nikket mot aktivitetene som foregikk i rommet. Et nytt skrik som kunne få blodet til å fryse i årene på noen hver jallet mellom veggene; "AAAHHHHHHHHHHHH! Ikke inn der en gang til! For guds skyld! AAAHHHHHHHHHHH! AAAHHHH HHHHHHHH!" I et av hjørnene i obduksjonsrommet lå kroppen til en av skurkene. Den var helt og holdent bevisstløs. Det så ut som om den var i ferd med å gå i hi for vinteren. Politibetjent Rink sto ved siden av en av de digre kjøleskapsskuffene. Den andre skurken lå med håndjern i en av skuffene. Det var han som sto for skrikene. Han var blitt skjøvet om lag nitti prosent inn i skapet og likte det ikke i det hele tatt. Det eneste som var synlig av ham var et ansikt som antydet at redselen var i ferd med å gjøre ham gal. "AAAHHHHHHHHHHHHHHH!" hylte han. "Jeg spør igjen," sa politibetjent Rink. "Hva i helvete tror du du driver med? Du stjeler døde kropper og forsøker å banke opp likhusbetjenter som tilfeldigvis også er mine venner?" "Jeg skal fortelle alt hvis du bare ikke skyver meg inn til de døde," sa skurken. Han hadde et poeng. Det var ikke noe hyggelig sted å være. Jeg ville helt klart ikke ha satt pris på å være i hans sko, som nå dessuten var i ferd med å bli kalde. Politibetjent Rink trakk ham så langt ut at man kunne se beltespenna hans. "Føles dette bedre?" sa han til skurken. "Ja. Takk skal du ha," sa gorillaen med et plutselig glimt av overstadig lettelse i ansiktet. "Ok, din mark, ut med språket." Politibetjent Rink hadde rykte på seg for å være en veldig tøff politimann og det var et rykte han levde 100 prosent opp til. Jeg beundret ham virkelig. Trist at Babylon hadde festet grepet i meg da vi gikk på politiskolen sammen. Vi kunne ha endt opp som partnere. Den tanken likte jeg svært godt. Nåja, jeg likte jo også Babylon svært godt. Selv om tilværelsen hadde hatt sine mørke sider, angret jeg overhodet ikke på at jeg drømte så mye om Babylon. Politibetjent Rink hadde vært så opptatt av forhøret sitt at han ikke hadde lagt særlig merke til at jeg kom løpende inn med en revolver i hånden. Eller så hadde han kanskje lagt merke til at det var meg, men tenkt at det ikke var noe han trengte å bruke tid på. Men nå så han på meg. Han vendte sin oppmerksomhet bort fra gorillaen som nettopp hadde blitt en kanarifugl. "Jeg ble hyret av..." begynte skurken å si. "Hold kjeft, ditt kryp," sa politibetjent Rink og vendte oppmerksomheten mot meg. Krypet holdt kjeft. Han ønsket ikke å tilbringe natten i kjøleskapet sammen med de få likene som på en eller annen måte hadde unngått å bli stjålet. "God kveld, Card," sa Rink. "Hva skal revolveren være godt for? Og hva i helvete gjør du forresten på disse kanter?" "Jeg kom for å avlegge Trebein en visitt og hørte tendenser til høylytt aktivitet her inne," sa jeg. "Og siden dette stedet er kjent for å oppbevare dauinger, og siden dauinger ikke er kjent for å forårsake bråk, ante det meg at noe var på ferde. Så jeg valgte å være forberedt på det verste. Hva skjer?" sa jeg og ba til Gud om at Trebein ikke hadde rukket å nevne at nettopp jeg var en av dem som hadde tatt et friskt lik fra dette stedet og glad og fornøyd lagt det i bagasjerommet på en bil. "Vi knep noen gravrøvere her," sa politibetjent Rink. "De stjal to lik fra Trebein, og så kom de tilbake for å plage ham mens de stjal noen flere. De jævlene. Jeg har forsøkt å lære dem at forbrytelser ikke lønner seg." Med en nesten skjødesløs letthet dyttet han skurken tilbake inn i kjøleskapet helt til bare øynene stirret på oss. "AAAHHHHHHHHHHHHHH!" var skurkens respons på å bli skjøvet tilbake inn i kjøleskapet. "Skjønner du det nå," sa politibetjent Rink til ham mens han skjøv skuffen helt inn. "Forbrytelser lønner seg ikke." Deretter lukket han skapdøren. Vi kunne høre de dempede skrikene fra mannen inne i kjøleskapet. "aaahhhhhhhhhhhh .......... aaahhhhhhhhh ................aaahhhhhhhhhhh ......" Politibetjent Rink gikk og skjenket seg en kopp likhuskaffe. "Jeg lar ham være der inne i en liten stund. La ham avkjøle seg litt. Det svinet kommet ikke til å ta flere lik når jeg er ferdig med ham." Rink drakk en slurk kaffe. Han fortrakk ikke en mine. Han var virkelig en helvetes tøff politimann. Dempede skrik fortsatte å komme fra kjøleskapet. "aaahhhhhhhhhhhhhh ...." .... igjen og igjen. Det så ikke ut som om det plaget Trebein eller Rink, så jeg lot det ikke plage meg heller. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.