«Drømmer om Babylon» (16)

    TREBEINS LYKKEDAG

JEG FANT MEG en kopp og drakk noe kaffe med Trebein og politibetjent Rink mens gorillaen fortsatte å hyle der han lå inne i byens lik-kjøleskap. "Jeg setter pris på at du kom, Falkeøye," sa Trebein. "Helvete heller. Hvis ikke politibetjenten hadde stukket innom, ville det ha vært du som reddet dagen. Men som jeg var i ferd med å fortelle Rink da du kom hoppende - disse to bavianene har stjålet to lik fra meg i dag. Jeg aner ikke hva de skal med to lik. De var i ferd med å bli brutale da politibetjenten kom forbi. For en flaks. Dette er min lykkedag." Trebein så meg rett i øynene da han sa "lykkedag". Jeg satte pris på det. To hundre og femti dollar i lomma er tross alt ikke blåbær. "Jeg akter å finne ut hvorfor disse to driver og stjeler lik," sa politibetjent Rink. "Jeg tenkte jeg skulle la vår venn her få ligge i kjøleskapet til vi har drukket opp kaffen. Jeg tipper han vil snakke som en foss og jeg tviler på at han kommer til å stjele særlig mange flere lik. Han vil ha fått noe å tenke på, den skjendige drittsekken." Skrikene hans fortsatte å sive ut fra kjøleskapet. Det tok ikke slutt. Det hørtes ut som om det holdt på å tørne for ham der inne. "Har du noen teorier på hvorfor disse to forsøkte å stjele to lik?" sa politibetjent Rink til Trebein. "Ingen," sa Trebein. "Jeg antar at de simpelthen er noen helvetes gravrøvere. Bela Lugosi ville vært stolt av å være kompis med disse toskene." "Hvilke lik var det de tok?" sa Rink. "To kvinner," sa Trebein. "En fraskilt selvmorder - ikke noe stort tap - og den drepte prostituerte som du kom med tidligere i dag." "Jaså, henne?" sa politibetjenten. "Hun var en flott kvinne. Synd og skam. Så det var henne disse to krypene tok. Dette er i ferd med å bli mer interessant." Gravrøverskurken fortsatte å skrike fra kjøleskapet. "Jeg tror han er i ferd med å mørne," sa Rink. "Jeg tror ikke det vil by på vanskeligheter å få sannheten ut av ham." Den andre skurken overvintret fremdeles på gulvet borte i hjørnet. Han var ikke i nærheten av å være ved bevissthet. Når Rink slukker lyset for noen, så blir det virkelig mørkt. "aaahhhhhhhhh .... aaahhhhhhhhh ... aaahhhhhhhh," kom det fra kjøleskapet. Politibetjent Rink tok en ny slurk kaffe.

    SAHARAØRKENEN
PÅ DETTE TIDSPUNKTET kom den tredje skurken ruslende inn i obduksjonsrommet. Han kikket tydeligvis etter gravrøverkollegaene sine. Han ble ønsket velkommen av synet av den ene kompisen som lå i en svært ubevisst haug i det ene hjørnet og han kunne høre den andres dempede skrik fra kjøleskapet. Skurken ble hvit som et laken. "Feil rom," sa han. Ordene var svært tørre da de kom ut av munnen hans. Det var som å høre Saharaørkenen snakke. "Beklager," sa han, snudde seg rundt med stor møye og gikk i rykk og napp mot døren som for ham må ha føltes tusen mil unna. Han hadde nettopp blitt omskapt fra en levende, pustende skurk til en skurk klippet ut av papp. "Hold an, min gode mann," sa politibetjent Rink og nippet skjødesløst til kaffen sin. "Hvor i svarteste helvete tror du at du er på vei?" Skurken ble stående dødsens stille, noe som jo passet fint inn i omgivelsene. "Jeg har fått feil adresse," sa han Sahara-aktig. Politibetjent Rink ristet svært sakte på hodet. "Mener du at dette er rett adresse?" sa skurken uten helt å vite hva han snakket om. Hjernen hans var hypnotisert av frykt. Politibetjent Rink nikket, ja, dette var stedet. "Sett deg, din hestkukk," sa politibetjenten og nikket mot en stol på den andre siden av rommet, ved siden av den sovende bjørneskurken. "Hestkukk" begynte på en setning, men politibetjent Rink ristet på hodet, nei. Skurken ga fra seg et sukk så voldsomt at det kunne ha fylt en spinnaker. Han begynte å gå mot stolen, like usikker på seg selv som om han hadde gått på et dekk i storm. Skrikene fra kjøleskapet fortsatte. "aaahhhhhhhhhhh ..... aaahhhhhhhh ....... aaahhhhhhhh" "Stopp en hal," sa Rink til skurken. "Har du en skyter?" Skurken stoppet og sto som forstenet. Han stirret mot kjøleskapet som skrikene kom fra. Han så ut som om han var i en drøm. Han nikket sakte at han hadde revolver. "Uskikkelige gutt," sa politibetjent Rink faderlig. Men han hørtes ut som en far som er direktør i en trefork-fabrikk i helvete. "Jeg går ut ifra at du ikke har bæretillatelse heller." Revolverskurken ristet på hodet at han ikke hadde tillatelse. Så klarte han så vidt det var å si noen ord. "Hva gjør han der inne?" sa han. "Vil du holde ham med selskap?" "NEI!" skrek skurken. Han understreket meget tydelig at han ikke ønsket å havne i kjøleskapet med kompisen sin. "Da kan jeg fortelle deg at dersom du er snill gutt, kommer jeg ikke til å legge deg hos de døde." Skurken nikket på en nesten overtydelig måte at han hadde bestemt seg for å være snill gutt. "Ta revolveren din sakte ut av lommen uten å sikte mot noen. Det hender at revolvere går av uten grunn og vi ønsker ikke at det skal skje her, fordi da kan det tenkes at noen blir skadet og i så fall vil noen bli nødt til å tilbringe skoleferien sin i kjøleskapet sammen med de døde." Banditten tok 45-kaliberen sin så sakte ut av lommen at det fikk meg til å tenke på hvordan det er å forsøke å tømme iskald lønnesirup ut av en flaske. Politibetjenten bare satt der med kaffekoppen sin i hånden. Han var tøffere enn toget og jeg kunne ha vært partneren hans hvis ikke Babylon hadde lokket meg ut på skråplanet. "Kom hit," sa politibetjenten. Banditten gikk bort til politibetjenten. Han bar 45-kaliberen som om han var en jentespeider med en kakeboks i hånden. "Gi meg revolveren." Han ga revolveren til politibetjenten. "Nå går du og setter ræva di på den stolen, og jeg vil ikke høre en lyd," sa Rink. "Jeg vil at du blir en statue. Er du med?" "Ja." Det var et ja som hørtes ut som om det virkelig ville sette seg ned og være en levende statue. Skurken tok jaet sitt med seg bort til stolen og satte seg ved siden av den sovende kameraten sin. Han gjorde nøyaktig som politibetjenten hadde sagt, og etter kort tid hadde han blitt til et monument over feilslått kriminalitet. Han ble sittende og se marmoraktig i retning av kjøleskapet. Han satt og lyttet til skrikene som fortsatte å sive ut. "aaahhh!!! aaahhhhh!!! aaahhhhh!!! aaahhhh!!!" Både skrikene og intervallene mellom dem var kortere nå. "Det er som Skyggen sier," sa politibetjent Rink. "Forbrytelser lønner seg ikke." "aaahhhh!!! aaahhhh!!! ahhhh!!! aaahhhh!!!" "Jeg tror at denne fuglen er klar til å synge nå," sa Rink. "Jeg vil bunns i dette. Likhus skal ikke være begivenhetsrike steder. San Francisco har ikke råd til å la likene sine bli bestjålet. Det gir byen et dårlig rykte blant de døde." "aaahhhh!!! aaahhhh!!! aaahhhh!!! aaahhhh!!!" kom det fortsatt fra kjøleskapet. "Er det noen operaer dere gjerne vil høre?" sa politibetjent Rink. "La Traviata," sa jeg. "Madam Butterfly," sa Trebein. "De er på vei," sa Rink.
    BUKSEVANN FRA EDGAR ALLAN POE
ORD BLIR FATTIGE når man skal beskrive ansiktsuttrykket til skurken idet politibetjent Rink trakk ham ut av kjøleskapet. Først åpnet han bare døren på gløtt. Man så bare skurkens øyne. De så ut som om Edgar Allan Poe hadde gitt dem buksevann på grusomt vis. Han skrek mens skuffen ble trukket sakte ut. "AAAHHHHHHH! AAAHHHHHHH! AAAHHHHHH! AAAHHHHHHHHH!" skrek han med vilt blikk. "Hold kjeft," sa Rink. "AAAH ..." Skurken holdt totalt kjeft, som om et usynlig Mount Everest hadde landet på munnen hans. Uttrykket i øynene hans skiftet fra å være fylt av Poe-aktig skrekk til en utrolig dimensjon av stille bønn. Han så ut som om han var i ferd med å be Paven om et mirakel. "Har du lyst til å komme enda nærmere oss levende?" sa Rink. Skurken nikket med hodet mens tårer begynte å strømme fra øynene hans. Politibetjenten trakk skuffen så langt ut at hele ansiktet til skurken ble synlig. Han trakk skuffen svært sakte ut. Så stoppet han og sto bare og kikket på den ødelagte skurken. Et nestekjærlig smil bredte seg i Rinks ansikt. Han klappet omtenksomt den vettskremte skurken på kinnet. Mor Rink. "Klar til å snakke?" Skurken nikket. "Hvis jeg ikke får hele historien fra begynnelsen bærer det tilbake inn i kjøleskapet, og det er ikke sikkert jeg åpner igjen neste gang. Du skal være klar over at jeg ikke er hevet over å begrave et skadedyr som deg levende. Snakker vi samme språk?" Mor Rink. Skurken nikket igjen. "Ok. Få høre." "Jeg forstår ikke hvor alt ølet hun drakk tok veien," sa skurken hysterisk. "Hun hadde drukket ti øl uten å gå på do. Hun drakk bare en mengde øl og gikk ikke på do. Hun var så mager. Det fantes ingen steder i kroppen hennes hvor ølet kunne skjule seg, men hun bare bælmet det ned. Hun drakk minst ti øl. Det var var ingen steder det kunne ta veien!" skrek han. "Ingen steder!" "Hvem var dette?" sa politibetjenten. "Hun som hyrte oss for å stjele liket. Hun drakk øl. Jeg har faen aldri sett noe lignende. Ølen ble bare borte." "Hvem var hun?" sa Rink. "Det sa hun ikke. Hun ville bare ha liket. Ingen spørsmål. Store penger. Vi visste ikke at vi kom til å havne i denne situasjonen. Hun var ei rik dame. Min far sa at jeg aldri måte menge meg med rike damer. Og se på meg nå. Jeg befinner meg i et kjøleskap fullt av dauinger. Jeg lukter dem. De er døde. Hvorfor i helvete hørte jeg ikke på ham?" "Du skulle ha hørt på faren din," sa Rink. Akkurat da begynte skurken i hjørnet å komme til seg selv igjen. Politibetjenten kikket bort på bandittmonumentet på stolen ved siden av ham. "Kompisen din kommer til seg selv," sa han til skurken. "Ta og spark ham i hodet for meg. Han trenger noe mer hvile." Skurken på stolen sparket den andre skurken i hodet - uten å reise seg fra stolen, ettersom han ikke var blitt bedt om å reise seg. Den andre skurken sov videre. "Takk skal du ha," sa Rink og gjenopptok forhøret av han med håndjern i kjøleskapskuffen. "Har du noen som helst anelse om hvorfor hun ville ha dette liket?" "Nei. Hun drakk bare øl hele tiden. Det var store penger. Jeg visste ikke at dette kom til å skje. Vi skulle bare stjele et lik." "Var hun alene?" sa Rink. "Nei. Hun hadde en livvakt-aktig sjåfør med nakke som en brannhydrant. Vi dro ned hit og hentet et lik, men det viste seg ikke å være det rette, så vi dro tilbake for å bytte, men da var det vi skulle ha borte. Vi hadde ikke tenkt å skade kompisen din med trebeinet. Vi ville bare skremme ham til han ga oss det rette liket." "Hvem var dere på jakt etter?" sa Rink. "Hora som gikk ned for telling før i dag." "Var det dere som drepte henne?" "Nei! Nei! Gud i himmelen! Nei!" Han likte ikke det spørsmålet i det hele tatt. "Ikke misbruk guds navn her nede, din lille slimål. Ikke med mindre du har lyst på en ny tur i kjøleskapet." Politibetjenten var irsk katolikk og gikk til messe hver søndag. "Beklager!" sa skurken. "Beklager! Ikke kjør meg inn dit igjen!" "Sånn skal det være," sa Rink. "Hvor mange lik var det dere tok?" "Bare ett. Og det var ikke det rette. Ei eller annen dame. Vi tok henne i stedet for hora, og da vi kom tilbake for å bytte, var hora borte. Vi hadde ikke tenkt å skade kompisen din. Dette er alt jeg vet. Jeg lover." "Er du sikker på at du ikke holder noe tilbake her?" sa Rink. "Jeg lover. Det er ikke løgn," sa skurken. "Så dere tok bare ett lik, eller hva?" "Ja. Ei eller annen død dame. Feil dame." "Det er to døde kropper som er borte," sa politibetjenten. "Hvem tok liket til hora?" "Hvis vi hadde blitt betalt for å stjele liket til hora og stjal henne, tror du da vi ville være så dumme at vi kom tilbake for å stjele henne en gang til?" sa skurken og begikk dermed en tabbe. Rink hadde ikke sansen for holdningen hans. Han skjøv ham om lag femten centimeter tilbake inn i kjøleskapet. Det utløste den forventede reaksjonen. "AAAHHHHHHHH! NEI! NEI! NEI!" hylte skurken. "Jeg snakker sant. Vi tok bare ett lik! Du kan få det tilbake!" "Dette er interessant," sa politibetjenten. "Det virker som om en epidemi av likrøving sprer seg i San Francisco." "Er du sikker på at han snakker sant når han sier at de bare stjal ett lik?" sa Trebein og ga med det sitt ubetydelige bidrag til forhøret. "Hvem andre kan ha stjålet et lik her i kveld? Jeg har jobbet her siden 1925 og dette er første gang noen har stjålet et lik og sjansene er forsvinnende små for at to kropper på samme kveld er blitt fjernet av forskjellige folk. Jeg foreslår at du kjører drittsekken tilbake inn i skapet og presser sannheten ut av ham." "AAAHHHHHHHHHH!" var skurkens respons på forslaget. "Han snakker sant," sa Rink. "Jeg kjenner igjen en sannhet når jeg hører den. Denne karen lyver ikke. Se på ham. Tror du virkelig det er så mye som en løgn igjen i denne skjelvende haugen av dritt? Ånei. Jeg tror vi har fått ham til å snakke sant for første gang i sitt liv." "Men hva i helvete er det da som foregår," sa Trebein og lot som om han var sint. "Kanskje går det flere galninger rundt der ute. Det eneste som er sikkert er at to lik er borte, og jeg vil at du skriver i rapporten din at jeg gjerne ser at de dukker opp igjen." "Greit nok, Trebein," sa Rink. "Rolig nå. Disse tre har liket til den fraskilte kvinnen, så jeg har allerede skaffet deg ett av dem tilbake." "Du har rett," sa Trebein. "Det er bedre at det ene er her enn at begge er borte. Jeg trenger døde kropper for å få det til å gå rundt." "Javisst," sa politibetjenten og gikk over til pulten for å skjenke seg mer kaffe. Han etterlot skurken i skuffen liggende med halve ansiktet ute i lyset fra rommet. Skurken hadde ingen innvendinger. Han ville ikke sette sine privilegier på spill og risikere å havne inne i mørket med de døde en gang til. Politibetjent Rink tok en slurk kaffe. "Slik jeg ser det fins det ingen god grunn til at noen tar likene dine, eller hva?" sa Rink til Trebein. "Har du lagt merke til noe mistenkelig i det siste?" "Overhodet ingenting," sa Trebein. "Dette er et respektabelt likhus, og jeg vil ha den døde hora tilbake." "Ok, ok," sa politibetjent Rink. "Jeg skal se hva jeg kan gjøre." Han snudde seg mot meg. "Vet du noe om dette?" sa han. "Hvordan i helvete skulle jeg vite noe om dette? Jeg kom bare innom for å si hei og ta en kopp kaffe med min gamle kompis Trebein," sa jeg. Skurken i hjørnet var i ferd med å komme til seg selv igjen. Han begynte å flakse som en beruset sommerfugl. "Du sparket ikke hardt nok," sa Rink til skurkestatuen som satt ved siden av ham. Statuen sparket ham lydig svært hardt i hodet. Sommerfuglskurken mistet bevisstheten igjen. "Mange takk," sa politibetjent Rink. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.