«Drømmer om Babylon» (17)

    DE DØDES LABRADOR RETRIEVER

JEG FORETOK EN rask liten oppsummering av hvor jeg sto oppi i alt dette. Jeg vurderte blant annet svarene Politibetjent Rink hadde fått ut av skurken i skuffen. Jeg tenkte med andre ord på oppdragsgiveren min: Den vakre blondinen som kunne tylle i seg mengder av øl. Hun hadde hyret disse billige skurkene til å gjøre samme jobb som jeg var satt til å gjøre, nemlig å rappe det liket. Det hang ikke sammen. Vi hadde praktisk talt snublet over hverandre mens vi stjal hvert vårt lik, og stakkaren som lå med håndjern i skuffen hadde i hvert fall fått mer enn han hadde regnet med. Rink vendte seg mot illgjerningsmannen for å grille ham noe mer. "Har du det bra?" sa han moderlig. "Ja," sa skurken, sønn-aktig. Hva annet kunne han si? "Sånn. La meg gjøre det enda mer behagelig for deg," sa Mor Rink. Politibetjenten trakk skuffen ut til man kunne se brystkassen til skurken. "Greit sånn?" Skurken nikket sakte på hodet. "Godt. Hva i helvete var det dere skulle gjøre med liket til den hora? Hva ville den rike dama at dere skulle gjøre?" "Planen var at vi skulle ringe til en bar klokka ti og spørre etter en Mr. Jones, og så skulle han fortelle oss hva som skulle skje videre," sang skurken som en korgutt. "Hvem er Mr. Jones?" sa Rink. "Fyren med brannhydrant-nakken," sa skurken. "Flink gutt," sa politibetjenten. "Og hva heter baren?" "The Oasis Club. Den ligger på Eddy Street." "Nå er klokka ti," sa Rink. Han gikk bort til telefonen på pulten hvor Trebein satt. Han ringte først opplysningen og etterpå til The Oasis Club. "Jeg vil gjerne snakke med Mr. Jones." Han ventet et øyeblikk og så sa han "Takk skal du ha," og la på røret. Han gikk tilbake til kjøleskapet. "Det var ingen Mr. Jones der. Forsøker du å skaffe deg mer tid sammen med de døde?" "Nei! Nei!" sa skurken. "Kanskje han ikke gadd å vente. Han sa at hvis vi ikke ringte, kom han til å tro at vi ikke hadde klart å skaffe liket. Han sa noe mer også." "Hva sa han?" sa Rink. "Han sa: Jeg vil ikke ha noe trøbbel. Og han mente det." "Dere skulle ha hørt på ham. For nå sitter dere med trøbbel opp til halsen." "Vi forsøkte så godt vi kunne. Hvordan kunne vi vite at vi tok feil lik? De fortalte oss til og med hvilket skap det var i. Hvordan kunne vi ta feil?" "Enkelt," sa Rink. "Jeg ville ikke ha hyret dere til å gå tur med hunden engang." Så henvendte Rink seg til Trebein. "Jeg lurer på hvordan arbeidsgiverne til disse toskene kunne vite hvilket skap hun lå i," sa han. "Det gjorde de jo heller ikke," sa Trebein. "Beviset på det er at de tok feil kropp. Og apropos feil kropp: Jeg vil ha den fraskilte alkisen tilbake pronto." "Hvor har dere henne?" sa Rink til skurken på stolen ved siden av den nylig bevisstløse kompisen sin. "Kan jeg si noe?" sa skurken. Han ønsket ikke å foreta seg noe som kunne hisse opp politibetjenten. Fordi han ikke lå bevisstløs på gulvet eller med håndjern i en skuff, ville han at ting skulle fortsette å være som de var. "Du snakker allerede," sa Rink. "Du svarte meg nettopp." "Det er sant," sa skurken, overrasket over å høre sin egen stemme. "Hva var det du spurte om?" sa han og testet stemmen sin igjen. "Jeg legger merke til at ikke bare dumskap, men også tunghørthet er noe som går i familien," sa Rink. "Jeg vil vite hvor dere har liket, dust." "I bagasjerommet på bilen." "Og hvor er bilen?" "Den står parkert rundt hjørnet," sa skurken. "Gå og hent liket," sa Rink. "Ok. Og hva så?" "Hva mener du med hva så? Du skal selvfølgelig komme hit med det, din tomsing," sa politibetjenten. "Vil du la meg gå ut herfra alene?" sa skurken forvirret. Han hadde problemer med å tro det han hørte. "Hvorfor ikke?" sa Rink. "Gå og hent liket. Du er dum, men du er neppe så dum at du vil forsøke å lure meg. Jeg er en brutal mann. Jeg er en type som du har alt å tjene på å holde deg inne med. Jeg har begynt å like deg litt, så jeg foreslår at du henter det helvetes liket nokså kvikt." "Ok," sa skurken unnskyldende. Jeg vet ikke hvorfor han unnskyldte seg, men det gjorde han. Menneskelig oppførsel er noe man ikke bør vedde for mye på. Kort tid etter kom han tilbake, bærende på en skittentøypose med den døde fraskilte kvinnen i. Han var forbløffende lik en labrador retriever som har hentet en and til herren sin. "Du er en bra kar," sa Rink. "Nå kan du gi det liket til Trebein og sette ræva di ned på stolen igjen." "Takk, sjef," sa skurken. "Her har du den ene kroppen din, Trebein," sa Rink. "Ovennevnte sak er biff."

    MYE DANS FOR PENGENE
TREBEIN HADDE virkelig holdt sin del av avtalen. En sann kompis. Det hjelper naturligvis med to hundre og femti dollar i kontanter. I San Francisco kan en mann med ett bein få mye dans for de pengene. "Vel, jeg må se å komme meg videre," sa jeg. "Det har vært svært interessant å være her, men jeg må ut og tjene til livets opphold." "Jeg går ut fra at det var en vits," sa politibetjent Rink. Og så ga han fra seg et slags sukk. "Du kunne ha blitt en god detektiv, Card, hvis du ikke hadde brukt så mye tid på å dagdrømme. Jaja ..." Han stoppet der. Jeg har alltid vært en stor skuffelse for ham. Rink visste ikke at jeg tilbrakte deler av livet mitt i Babylon. For ham virket det antakelig som om jeg bare dagdrømte på en helt gjennomsnittlig, dustete måte. Jeg lot ham tenke det. Jeg visste at han ikke ville forstå Babylon hvis jeg fortalte ham om det. Han hadde rett og slett ikke hodet for det. Så jeg lot det skure. For ham var jeg komplett mislykket, og det var greit nok. For meg var Babylon langt mer tiltrekkende enn å bekjempe kriminalitet i fast stilling. Jeg gikk mot døren. I bilen ventet et lik på meg. Det skulle leveres, men først ville jeg kjøre litt rundt og legge en plan. Ting hadde blitt litt mer komplisert da de tre skurkene kom inn i bildet. Jeg trengte litt tid til å tenke igjennom det hele. Jeg måtte overveie neste trekk. "Ses senere, Falkeøye," sa Trebein. "Hold nesen din ren og slutt med å være så mislykket," sa Rink. Jeg kikket bort på skurken som lå med håndjern i skuffen. Han bare lå der og stirret opp i taket. Dette hadde ikke vært noen god dag for ham. Skurken på stolen så ut som om han var tatt med buksene nede under en piknik for nonner. Den tredje skurken lå på gulvet ved siden av ham. Strømleverandøren hadde slått av lysene hans fordi han ikke hadde betalt regningen. Jeg antok at han kom til å tenke nøye gjennom yrkesvalget sitt når han kom til seg selv. I hvert fall med mindre han likte å sove på likhusgulv.
    DEN BLINDE
BILEN OG DEN drepte hora i bagasjerommet sto og ventet på meg der jeg hadde etterlatt dem. Hennes døde kropp var min mulighet til å få ytterligere fem hundre dollar, men ting var i ferd med å bli en anelse komplisert. Hvorfor hadde den velstående, øldrikkende damen hyret tre banditter til å stjele samme lik som jeg var blitt hyret til å stjele? Det rimte ikke. Og på grunn av dette hadde hele opplegget begynt å ligne en billig slapstick-komedie hvor alle snublet og falt over hverandre i ett kjør, og utfallet hadde ikke vært særlig tilfredsstillende for skurkene inne på likhuset. Politibetjent Rink hadde forvandlet livene deres til helvete på jord. Jeg skuttet meg da jeg tenkte på den stakkars jævelen som var blitt lagt levende i likkjøleskapet. Jeg tror ikke han syntes det var morsomt. Jeg tror han ville ha foretrukket å se en baseballkamp eller gjøre noe annet. Men nå hadde jeg brukt nok tid på de tomskallene. Jeg hadde viktigere ting å tenke på. Hva skulle jeg gjøre med dette helvetes liket? Skurkene skulle kontakte en bar klokka ti, men da politibetjent Rink ringte, hadde ikke nakken vært der. Min avtale med den velstående øldrikkersken og nakken var klokken ett på kirkegården Den hellige hvile. Jeg måtte snart bestemme meg for hva jeg ville gjøre. Skulle jeg holde avtalen? Det var min eneste sjanse til å få de fem hundre og dermed få råd til et kontor, en sekretær, en bil og for øvrig forandre livsstil på et mer generelt plan. Jeg hadde allerede fått halve beløpet pluss tre hundre til løpende utgifter. Jeg satt med fem hundre dollar i lommen, så jeg ville gå vinnende ut av dette uansett hvordan man så på det. Kanskje burde jeg dumpe liket i bukta og droppe møtet og bare prise meg lykkelig over å være fem hundre dollar nærmere en slags menneskelig verdighet. Antakelig ville jeg kunne få råd til et slags kontor, en slags sekretær og en slags bil hvis jeg snudde på skillingen og fikk hver cent til å løpe en mil. Det kom ikke til å bli det mest innbydende etablissementet, men det ville i hvert fall være noe. Hvis jeg holdt meg til avtalen, hadde jeg på følelsen at hva som helst kunne skje. Normale mennesker hyrer ikke to ulike enheter for å stjele det samme liket fra likhuset. Det rimte overhodet ikke, og jeg hadde derfor ingen mulighet til å foregripe hva som kunne skje dersom jeg møtte opp på kirkegården. Kanskje kom de ikke engang til å være der. For alt jeg visste kunne de ha kommet seg til Kina, men hvis de nå møtte til avtalen så hadde jeg tross alt en revolver som ville kunne sette en stopper for ethvert forsøk på lureri fra deres side. Nakken var et skremmende menneske. Jeg ville hate å komme i klammeri med ham, men jeg hadde seks blykuler som jeg kunne bruke mot ham. Jeg var ingen dårlig skytter, og han var vanskelig å bomme på. Jeg hadde følgende muligheter: Sikre meg fem hundre dollar eller gamble på fem hundre til, og i så fall møte noen veldig merkelige medborgere - en velstående dame som får øl til å forsvinne og en sjåfør med nakke på størrelse med en bøffelflokk. Jeg hadde i det minste noe å velge mellom. For et par dager siden var jeg så langt nede at jeg gikk rett på en blind tigger slik at koppen hans ble slått ut av hånden på ham. Jeg plukket opp pengene fra fortauet for ham. Det manglet femti cent da jeg ga koppen tilbake. Han må ha vært uvanlig oppmerksom til å være blind, for han begynte å rope mot meg: "Hvor er resten av pengene? Det mangler noe! Få tilbake pengene mine, din helvetes tjuvradd!" Jeg ble nødt til å foreta en rask retrett. Det jeg gikk og tenkte på nå var med andre ord langt mer interessante saker enn det jeg hadde tenkt på for litt siden. Det fins et svært begrenset antall blinde tiggere i San Francisco. Og ryktene sprer seg fort. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.