«Drømmer om Babylon» (18)

    BABY

Hva faen har jeg å tape? tenkte jeg mens jeg stakk nøkkelen i tenningslåsen. Jeg hadde bestemt meg. Jeg ville avlevere liket. Klokken var nå litt over elleve, og jeg måtte slå i hjel noe tid før jeg var ventet ute på kirkegården Den hellige hvile. Jeg bestemte meg for å kjøre litt rundt. Jeg hadde vært uten bil i lange tider. Jeg kikket på bensinmåleren. Tanken var tre fjerdedels full. Dette kom til å bli morsomt. Jeg startet motoren og kjørte. Jeg satte kursen mot marinaen. Jeg slo på radioen. På null tid satt jeg og nynnet med til en eller annen popsang som jeg aldri hadde hørt før. Jeg har et svært godt øre for musikk. Jeg er rask til å feste meg ved melodilinjer. Det er et av mine talenter. Synd jeg aldri har lært meg å synge eller spille et instrument. Jeg kunne ha drevet det langt, helt til toppen, hvis jeg hadde gått inn for det. Jeg følte meg helt på høyden. Jeg hadde tatt en beslutning. Jeg lyttet til god musikk. Og jeg hadde den døde kroppen til ei hore i bagasjerommet. Hva mer kunne man ønske seg i vanskelige tider som dette? Verden var i krig, men for meg gikk det helt ok. Jeg hadde ingenting å klage over. Dette var min dag. Mens jeg kjørte mot marinaen oppover Columbus Avenue, så jeg meg selv for meg som en kjent orkesterleder med egen radiostasjon i Babylon. "Hallo til dere der ute. Dette er stasjon BABY som sender fra toppen av de hengende hager i Babylon. Det er med stor glede vi i kveld kan gi dere C. Card og hans storband," skulle hallomannen si. "Her kommer altså C. Card ..." "God kveld til alle dere babylonske danseløver," skulle jeg si. "Dette er deres ydmyke musikalske tjener C. Card som skal spille musikk som vil lyse opp drømmene deres, og først ut er frøken Nana-dirat, vår sangfugl som tangerer gleder av forbudt karakter når hun her fremfører "When Irish Eyes Are Smiling". Jeg klarte faktisk å oppnå en maksimal mengde nytelse fra radioen. Helt til jeg oppdaget at en bil fulgte etter meg.

    HAKKEMAT
BILEN VAR EN sort 1937 Plymouth sedan med fire sorte menn i. De var svært, svært sorte og hadde mørke dresser. Bilen så ut som et stykke kull med frontlys og den fulgte helt klart etter meg. Hvem var disse karene? Hvor hadde de kommet inn i bildet? Mitt korte øyeblikk med uovertruffen radioglede var nå helt knust. Hvorfor kan ikke livet være så enkelt som det burde være? Det var rødt lys ved neste lyskryss. Jeg stanset og ventet på at det skulle skifte. Den sorte Plymouthen full av sorte menn kjørte opp ved siden av meg og sidevinduet i forsetet ble rullet ned. En av de sorte mennene lente seg ut og sa med en stemme like dyp som Marianergropen, "Vi vil ha det liket. Kjør inn til siden og gi det til oss, ellers lager vi hakkemat av deg." "Du tar grundig feil," sa jeg gjennom mitt delvis nedrullede vindu. "Jeg aner ikke hva du snakker om. Jeg selger forsikringer for Hartford i New York." "Ikke vær morsom, Hakkemat," sa den sorte mannen. Lyset ble grønt og jakten var i gang. Det var min første biljakt noensinne. Jeg hadde sett mengder av dem på film, men jeg hadde aldri deltatt i en før nå. Det skilte seg fra film på vesentlige områder. For det første har jeg aldri vært noen særlig god sjåfør, mens den andre sjåføren holdt toppklasse. For det andre går alltid biljaktene på film over mange kilometer. Det gjorde ikke denne. Jeg svingte krapt nede ved Lombard Street etter å ha kjørt noen få kvartaler og krasjet bilen min i en parkert stasjonsvogn. Det var den biljakten. Det hadde vært en interessant opplevelse. Bare synd det varte så kort. Heldigvis var jeg uskadd. Jeg var litt skjelven, men jeg var ok. Bilen med alle de sorte karene stoppet bak meg og de hoppet ut. Som de hadde lovet hadde hver enkelt av dem en barberkniv i hånden, men jeg hadde en revolver, så situasjonen kom ikke til å være like ubalansert som den kunne virke. Jeg gikk sakte ut av bilen. Det er bra å gjøre ting sakte når man har en avsikret 38-kaliber i lommen. Jeg hadde all tid i verden. "Hvor har du liket, Hakkemat?" sa han som hadde snakket forrige gang. Han var en svært hardt utseende hombre og det var også hans tre mørkhudede muchachos. Jeg tok revolveren ut av lommen og holdt den mer eller mindre i retning av dem alle. Nå var skjeen i den andre hånden. De sto bom stille. "Og jeg liker dårlig å bli kalt hakkemat," sa jeg mens jeg nøt situasjonen. "Slipp barberknivene." Man kunne høre lyden av fire barberkniver som traff asfalten. Jeg hadde virkelig overtaket. I hvert fall helt til en eldre kvinne kom løpende ut på verandaen ved inngangen til huset sitt og forhørte seg om hvorfor vi hadde krasjet bilen hennes. Hun tok i bruk det høyest tenkelige volumet som stemmen hennes hadde å tilby. "Stasjonsvognen min! Stasjonsvognen min! Jeg ble ferdig med å betale den ned i går. Jeg sendte inn den siste sjekken." Om lag et dusin av naboene hennes hadde strømmet ut på verandaene sine og var raskt i ferd med å ta hennes side i saken om den forhenværende stasjonsvognen. Ingen var interessert i min side av saken. Det var helt umulig å komme til orde. Jeg kom til at den eneste måten å få dem til å utsette hva det nå var de drev med, var å avfyre revolveren i luften. Det ville drive dem tilbake inn i husene og frigjøre et minutt eller to hvor jeg kunne ta kontroll over situasjonen og gjøre et eller annet. Og dette et eller annet måtte gjøres fort som faen. Jeg siktet opp i luften og trykket på avtrekkeren. klikk HVA! klikk, klikk, klikk, jeg klikket i vei. JEG HADDE TATT FEIL REVOLVER! Det var min egen tomme revolver jeg sto med. De fire sorte mennene bøyde seg etter barberknivene sine. Kvinnen hylte fortsatt av sine lungers fulle kraft: "Stasjonsvognen min! Stasjonsvognen min!" Naboene hadde det travelt med å kaste seg inn i koret. Hele situasjonen var med ett blitt et galehus på en dårlig dag. De sorte mennene hadde knivrustet seg pånytt og kom mot meg. Jeg stakk hånden i den andre lommen og trakk frem Trebeins revolver. Den med kulene. "Stopp!" sa jeg til de sorte mennene. De så slemme ut som bare helvete, men en av dem smilte. Det var han som hadde kalt meg "Hakkemat". Han smilte et bredt smil. Det rakk fra øre til øre som et perlehalsbånd. Det ga meg frysninger nedover ryggen. Han burde treffe nakken. De hadde kommet til å bli gode venner. De hadde så mye til felles. Jeg kunne høre noen introdusere dem: "Smiley, dette er Nakken." "Toppen. Gode vibber." Hvis jeg hadde vært der, ville jeg ha blitt introdusert som Hakkemat. "Hakkemat, dette er Nakken." "Hei på deg, Nakken." "Hils på min venn, Smiley." "En venn av Nakken er en venn av meg." Så rykket stemmen til Smiley meg brått tilbake til virkeligheten. "Flaksen din tok nettopp slutt, Hakkemat." "Jeg advarer deg," sa jeg. "He-he," sa Smiley. Da jeg skjøt ham i beinet, smilte han fortsatt. Lyden av skuddet fikk kvinnen med den ødelagte stasjonsvognen og alle naboene hennes til å løpe hylende inn i husene sine. Smilet forsvant ikke fra ansiktet hans, men det forandret seg fra å være et øre-til-øre-smil til å bli et mildt smil, ikke ulikt smilet man kan forvente av en gammel mann som får en julegave fra et barn. Barberkniven falt stille ut av hånden hans. På leggen hans var det en liten blodflekk som gradvis ble større og større. Kulen hadde gått rett gjennom beinet omtrent femten centimeter over kneet. Den hadde bare stemplet hull i ham. De tre andre sorte mennene slapp også barberknivene sine. "Helvete heller, Hakkemat. Du har nettopp skutt meg med en tom revolver," sa Smiley. "Dette er faen ikke verdt femti dollar. De sa du kom til å gi oss liket hvis vi viste deg barberknivene våre. Helvete heller. Ei kule gikk nettopp gjennom beinet mitt." Jeg hadde ikke tid til å trøste ham. Jeg måtte komme meg unna før politiet kom og avrundet seansen. Vel, vel. Bilen min virket ikke lenger og det etterlot én fungerende bil, nemlig deres. "Nok av dette," sa jeg. "Nå trekker dere pusten dypt og står helt stille. Jeg skal si fra når dere kan puste ut igjen." Alle fire trakk pusten dypt og holdt den inne. Jeg gikk tilbake til Trebeins bil og tok nøkkelen ut av tenningen. "Hold pusten godt inne," advarte jeg dem og viftet med revolveren. Jeg gikk til bagasjerommet. Jeg kunne se at de fire sorte herrene hadde problemer med å holde pusten. Jeg åpnet luken. "Ok," sa jeg. Alle fire pustet ut. "Helvete," sa Smiley. "Helvete." "Løft denne kroppen ut herfra," sa jeg og pekte med revolveren. De gikk bort til bilen og løftet den døde kroppen ut. "Legg henne i baksetet på bilen deres," sa jeg. "Og gjør det kjapt. Jeg har ikke hele dagen." Smiley smilte fortsatt. Det hadde blitt litt svakere, men det kunne fortsatt klassifiseres som et smil. Den beste beskrivelsen jeg kom på var å kalle det filosofisk. "Helvete," sa han. "Først skyter han meg med en tom revolver, så tvinger han meg til å holde pusten helt til jeg blir svimmel og nå stjeler han bilen min." Da jeg kjørte av gårde, kunne jeg fortsatt se ham smile. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.