«Drømmer om Babylon» (19)

    ENSOM ULV

JEG HADDE KOMMET et kvartal unna da jeg med ett tok til venstre, kjørte rundt kvartalet og tilbake til Trebeins ødelagte bil og de fire slemme, sorte mennene. De sto og kikket i den retningen jeg hadde forsvunnet. Jeg tutet og de snudde seg. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykkene deres da de så meg. De tre uskadde mennene hadde plukket opp barberknivene sine igjen. Da de så meg, slapp de dem uten å anstrenge seg ned på gaten igjen. Gaten var raskt i ferd med å bli barberknivenes nye hjem. På dette tidspunktet virket det umulig å tenke seg at disse barberknivene noensinne skulle lage hakkemat igjen, eller klare en vanlig barbering for den saks skyld. De hadde sett sine beste dager. Den sorte mannen med kulehullet i beinet, sendte meg et digert smil da han så meg. "Helvete," sa han. "Det er Hakkemat igjen. Hva nå? Har du kommet for å ta buksene våre?" De tre andre sorte mennene syntes det var nokså morsomt sagt, så de begynte å le. Det var nokså morsomt sagt. Jeg klarte ikke å skjule et smil selv. Hvis man ser bort fra at de hadde lyst til å skjære meg opp, så var dette bra karer. "Behold buksene," sa jeg. "Er du julenissen?" sa Smiley. "Hvem betalte dere for å ta liket fra meg?" sa jeg. "Det er det eneste jeg vil vite." "Hvorfor sa du ikke det med det samme?" sa Smiley. "Helvete heller. Det er lett å svare på. En type med nakke som en trestamme og ei kritthvit dukke som drakk øl uten å pisse. Hvor havnet alt det ølet? Først var de sjefen, men nå er du sjefen." "Takk," sa jeg. "Helvete heller," sa Smiley. "Det var så lite. Bare ikke skyt meg igjen. Jeg holder på å bli for gammel for kuler. Du skulle vel ikke trenge noen partnere?" "Nei," sa jeg. "Jeg er en ensom ulv." Denne gangen vinket de til meg da jeg kjørte av gårde i bilen deres.

    ET MERKELIG HUS
HVA I ALL verden skulle jeg gjøre nå? Det er pussig i seg selv å bli hyret for å stjele et lik fra byens likhus, men når folkene som hyrer deg også hyrer noen andre til å stjele det samme liket og på toppen av det hele hyrer noen for å stjele liket fra deg etter at du har stjålet det, da nærmer det seg galskap. Hvorfor måtte dette kompliseres ytterligere etter at jeg hadde bestemt meg for å dra til kirkegården og finne ut av om jeg kunne tuske til meg de siste fem hundre dollarene? Hva skulle neste trekk være? Det var fortsatt en stund til avtalen på kirkegården, men utviklingen tatt i betraktning var jeg en tosk hvis jeg møtte opp. De var definitivt ikke til å stole på. Den eneste grunnen jeg hadde til å møte opp var de fem hundre dollarene. Men jeg hadde tross alt noe som de på sitt merkelige vis gjerne ville ha. Jeg hadde den døde hora liggende i baksetet på bilen som jeg nylig hadde rekvirert fra de fire sorte mennene. Kanskje burde jeg begynne å spille kortene på en ny måte. Frem til nå hadde jeg danset litt for mye etter deres pipe. Jeg tror jeg vil heve innsatsen,tenkte jeg for meg selv, og introdusere et nytt spill. Jeg kom til å trenge mer enn fem hundre dollar. Jeg var sikker på at Trebein kom til å mislike nokså intenst at jeg hadde krasjet bilen hans. Han kom temmelig sikkert til å kreve å få en ny bil. Slik situasjonen så ut nå var fem hundre dollar for barnemat å regne. Hvis disse folkene ville ha liket, og det var mye som pekte i den retningen, måtte de regne med å betale det hvite i øyet. Jeg kjørte til leiligheten min og parkerte. Jeg tok den døde kroppen ut av baksetet, slengte den over skulderen og bar den inn i huset. Jeg lot som om det var en skittentøypose. Det spilte uansett ingen rolle om jeg lot som eller ikke, for ingen så meg. Heldigvis hadde husverten tatt repern samme dag. Kanskje hadde ikke flaksen min tatt slutt i like stor grad som jeg fryktet. I beste fall kunne jeg ende opp med langt flere penger enn jeg hadde regnet med. Jeg smilte mens jeg bar liket av den døde hora forbi trappen som førte opp til den døde husvertens leilighet. Jeg tenkte på at liket hennes tidligere på dagen hadde blitt båret ned trappen og at jeg nå bar en annen død kropp inn i huset igjen. Dette var i ferd med å bli et merkelig hus. Det kunne bli en fin liten filial til likhuset. Døde kropper kom og gikk her som brev til postkontoret. Jeg fraktet den døde hora ned gangen og inn i leiligheten min. Jeg la kroppen hennes på kjøkkengulvet og tok ut den overgrodde maten og de uidentifiserbare objektene i hyllene. Æsjbæsj... Deretter tok jeg ut selve hyllene. Hvorfor ikke? Det var et perfekt sted å ha henne og det siste stedet man ville lete.
    LØK, POTETER, GULRØTTER OG ET LAURBÆRBLAD
JEG BEFANT MEG i bilen igjen og hadde satt kursen ut av byen, sørover, mot kirkegården Den hellige hvile og mot den såkalte avtalen med nakken og hans øldrikkende konkubine. Det kom til å bli et interessant møte, men det kom ikke til å bli slik de hadde planlagt det. Nå skulle det spilles etter mine regler, og jeg hadde på følelsen at liket i kjøleskapet mitt var verdt langt mer enn fem hundre dollar. Jeg hadde på følelsen at jeg fra og med nå var eier av et lik som var verdt ti tusen dollar. Jeg hadde stjålet det og det var mitt og jeg aktet å presse dem for det det var verdt og for meg virket ti tusen dollar som en fornuftig sum. Foran meg på veien så jeg lysene fra en telefonkiosk. Jeg kom på at jeg fortsatt ikke hadde ringt min mor. Jeg fant ut at jeg burde gjøre det før jeg egnet meg til mer alvorlige saker. Jeg aktet ikke å ha henne i bakhodet når jeg skulle utføre det mest risikable stuntet i min karriere, et stunt som en gang for alle kom til å plassere meg på øverste hylle i samfunnet. Jeg stanset bilen og gikk ut. Jeg puttet en mynt i automaten og slo nummeret hennes. Det ringte tolv ganger. Faen heller! Jeg kom ikke til å få høre henne svare og si: "Hallo?" hvorpå jeg kom til å si "Hei, mor, det er meg", hvorpå hun kom til å si "Hallo? Hvem er dette?" og deretter et klagende "Mor," etterfulgt av "Det kan umulig være min sønn. Hallo?" fulgt av mitt klagende "Mor," og deretter hennes "Det høres ut som sønnen min, men han ville aldri våge å ringe til meg hvis han fremdeles jobber som privatdetektiv." Når hun nå ikke var hjemme, ble jeg spart for alt dette. Hvor var hun? Det var fredag og hun hadde dratt til kirkegården for å hilse på faren min som jeg hadde tatt livet av som fireåring, men hun hadde helt sikkert kommet hjem nå. Hvor var hun? Jeg satte meg tilbake inn i bilen og fortsatte mot kirkegården. Den var bare om lag ti minutter unna. Der kom det til å brake løs. Jeg kjente på meg at nakken og dens rike sjef verken kom til å sette pris på forandringen i planene eller på den splitter nye prisen jeg ville forlange for å utlevere den. Det var helt sikkert at de hadde en ubehagelig overraskelse i vente og jeg kunne vanskelig se for meg to mennesker som fortjente det mer. Jeg var svært fornøyd med å ha fem kuler igjen i revolveren. Det skulle holde til å forvandle den digre nakken til en lillefinger. Så kom jeg på noe. Jeg stakk hånden ned i lommen og tok ut den tomme revolveren og la den på passasjersetet. Den tabben skulle ikke gjenta seg. Det hadde vært direkte pinlig. Hadde jeg ikke gjenvunnet kontrollen over situasjonen gjennom å skyte Smiley i beinet, kunne det ha slått kraftig tilbake på meg selv. Jeg hadde vært heldig. Faen heller. Smiley kunne ha sittet i mitt sted akkurat nå. Ved rattet i sin egen bil. Med de tre kompisene sine og spøk og latter og med liket av hora i bagasjerommet. Og jeg kunne ha ligget på gaten som del av en uferdig matoppskrift. Alt som trengtes for å gjøre den ferdig ville ha vært løk, poteter, gulrøtter og et laurbærblad. Jeg likte ikke tanken på å være hakkemat. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.