«Drømmer om Babylon» (2)

    ADOLF HITLER

JEG FORLOT politihuset og gikk mot North Beach for å undersøke om jeg kunne lure noen kuler ut av småkjeltringen som bodde på Telegraph Hill. Han bodde i en leilighet på Green Street. Han var selvfølgelig ikke hjemme, noe som var helt i tråd med den vanlige flaksen min. Moren hans åpnet døren. Jeg hadde aldri møtt henne før, men jeg visste at det var moren hans fordi han hadde snakket en hel del om henne. Hun kikket på meg og sa, "Han har skjerpet seg. Stikk. Han klarer seg fint nå. Finn deg noen andre å gjøre brekk med." "Hva?" sa jeg. "Du vet hva jeg mener," sa hun. "Han vil ikke ha noe med slike som deg å gjøre. Han går i kirken nå. Alltid til stede til messen klokken seks." Hun var en liten italiensk kvinne på omlag seksti. Hun hadde et hvitt forkle. Hun må ha misforstått hvem jeg var. "Han stakk ut for å verve seg," sa hun. "Og det kan han gjøre fordi han aldri har vært innblandet i noe alvorlig. Bare i småting. Og det var slike som deg som fikk ham til å gjøre det. Nå skal han slåss mot Adolf Hitler. Han skal vise den drittsekken hvor skapet skal stå." Så begynte hun å lukke døren. "Kom deg vekk!" ropte hun. "Gå og verv deg! Gjør noe med livet ditt! Det er ikke for sent! Vervekontoret er åpent! De aksepterer deg hvis du ikke har sittet inne!" "Jeg tror ikke du vet hvem jeg er. Jeg er privat -" BANG! Det var en soleklar misforståelse. Forbløffende. Hun trodde jeg var en kjeltring. Jeg hadde bare kommet for å låne noen kuler.

    SENNEP
FORTSATT INGEN kuler, og jeg begynte å bli sulten. Næringen fra den harske smultringen jeg hadde lurt til meg fra husverten var hurtig i ferd med å bli en ting fra fortiden. Jeg gikk innom en italiensk butikk på Columbus Avenue og kjøpte en sandwich med salami og sveitserost og mengder av sennep. Jeg liker det på den måten; mengder på mengder av sennep. Dette skapte et førtifem cent stort hull i mine syttefem cent. Verdien min som privatdetektiv var nå nede i tredve cent. Den gamle italieneren som lagde sandwichen til meg hadde et interessant utseende. Eller mer korrekt; det var jeg som fikk ham til å se interessant ut fordi jeg begynte å tenke på Babylon, og det hadde jeg ikke råd til å gjøre nå som jeg sto på nippet til å få en oppdragsgiver for første gang siden 13. oktober 1941. Det hadde vært en lang periode med tørke siden da. Det forrige oppdraget hadde vært en skilsmissesak. En hundreogfemtikilos ektemann ville sette fast sin hundreogfemtikilos kone. Han mente at hun hadde noe kjørende på si og det hadde hun; en hundreogfemtikilos bilmekaniker. Litt av en sak. Hun pleide å stikke ned til verkstedet hans hver onsdag ettermiddag for å bli knullet på et eller annet bilpanser. Jeg tok noen flotte bilder. Dette var før jeg ble nødt til å pantsette kameraet. Dere skulle ha sett uttrykket i ansiktene deres da jeg hoppet frem fra bak en Buick og begynte å knipse i vei. Da han trakk seg ut av henne, ramlet hun ned på gulvet og lagde en lyd som når en heis treffer en elefant. "Ta litt mer sennep på den," sa jeg. "Du er glad i sennep," sa den gamle italieneren. "Du skulle ha bestilt en sandwich med bare sennep." Han lo da han sa det. "Kanskje den neste kunden din ikke vil ha sennep," sa jeg. "Kanskje han er sennepshater. Klarer ikke tanken på sennep. Foretrekker heller å dra til Kina." "Håper virkelig det," sa han. "Hvis ikke går jeg konkurs. Ingen flere sandwicher." Den gamle italieneren så nøyaktig ut som Rudolph Valentino ville ha sett ut hvis han hadde vært en gammel italiener som lagde sandwicher og klagde på at folk ville ha for mye sennep på sandwichene sine. Hva er galt med å like sennep? Jeg kunne ha likt seksårige jenter.
    BELA LUGOSI
JEG GIKK NED Columbus Avenue, på vei mot likhuset, mens jeg spiste sandwichen min. Jeg hadde begynt å tenke på et annet sted hvor jeg muligens kunne skaffe noen kuler. Det var en sjanse i havet, men slik var det jo med alt jeg foretok meg nå om dagen, selv å stå opp om morgenen. Oddsene var 50-1 for at jeg ikke ville klare morgenpissingen uten å skvette halve blæra på foten, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg hadde en kompis som jobbet på likhuset. Han pleide å ha en revolver liggende i skrivebordet sitt. I begynnelsen syntes jeg det var en merkelig ting. Jeg mener, hva i helvete trenger man revolver til på et sted fullt av døde kropper? Sjansene for at Bela Lugosi og vennene hans, f.eks. Igor, skal bryte seg inn for å hente de døde og bringe dem tilbake til livet er veldig teoretiske. En dag spurte jeg ham om revolveren. Han sa ingenting på flere minutter. Han tenkte grundig gjennom saken. "De kom med en død øksemorder," sa han omsider. "Som hadde blitt skutt av politiet etter å ha kuttet hodet av alle deltakerne i et pokerlag som han hadde arrangert i kjelleren sin hver fredag kveld i tyve år. Han sprang rundt i gaten og veivet med øksen sin da politiet pumpet åtte kuler i ham. Da de kom med ham så han død ut og vel så det, men helt slik var det allikevel ikke. Jeg var i ferd med å trille ham inn i kjølerommet da han plutselig reiste seg og forsøkte å kutte av hodet mitt med hånden sin. Han trodde at han fortsatt holdt øksen. Jeg slo ham i hodet med en obduksjon-skål, og da roet han seg. Jeg ringte politiet og da de kom var han virkelig død. Situasjonen ble ubehagelig fordi de ikke ville tro meg. De trodde jeg hadde tatt meg en pjolter eller to og innbilt meg hele greia. \'Nei,\' sa jeg. \'Dere kom hit med en fyr som ikke var død. Jævelen var sprell levende.\' Rink, kompisen din, var med dem og han sa: \'Trebein, la meg stille deg et spørsmål.\' \'Værsågod,\' sa jeg. \'Og jeg vil at du svarer så sannferdig som mulig. OK?\' \'OK,\' sa jeg. \'Kom med det.\' \'Ser du at det er fullt av kulehull i dette svinet?\' \'Ja,\' sa jeg. \'Er han død nå?\' Alle som var der sto i sirkel rundt liket. Han hadde så mange kulehull i seg at det var latterlig. \'Ja,\' sa jeg. \'Er du sikker på at han er død?\' \'Helt sikker,\' sa jeg. \'Sikker?\' sa Rink. \'Helt sikker,\' sa jeg. \'Da glemmer vi det,\' sa han. \'Tror dere meg ikke?\' sa jeg. \'Vi tror deg,\' sa han. \'Men ikke si det til noen andre. Jeg ville ikke engang sagt det til kona di.\' \'Jeg er ikke gift,\' sa jeg. \'Desto bedre grunn til ikke å gjøre det.\' Så dro de. De kikket lenge på meg før de dro, og jeg tok hintet, men det forandrer ikke det faktum at den jævelen hadde vært levende, så jeg bestemte meg for ikke å ta flere sjanser med alle morderne, bankranerne og galingen som kommer hit. Du kan aldri vite hvem av dem som ikke er helt død og hvem som bare later som eller er bevisstløs eller noe, og de kan plutselig gå til angrep, så nå har jeg revolveren liggende her i skrivebordet. Jeg er forberedt. Neste gang: BANG!" Det var der jeg skulle skaffe meg kuler. Jeg ville få dem av min kompis Trebein som jobber på likhuset og som har en revolver liggende for å skyte døde mennesker. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.