«Drømmer om Babylon» (20)

    NATTEN ER ALLTID MØRKERE

JEG KJØRTE MOT kirkegården gjennom en uvanlig mørk natt. Det var så mørkt at jeg begynte å tenke på føljetongen min. Smith Smith og skyggerobotene. Når professor Abdul Forsythe hadde skaffet seg kvikksølvkrystallene for å få liv i stablene av ulykksalige skygge-ofre og satt dem i bevegelse for å erobre verden, kom resultatet til å se slik ut. Professor Abdul Forsythes kunstige natt kom til å ligne på den typen natt jeg måtte kjøre gjennom for å komme til kirkegården. Her kom en annen tanke inn fra venstre og presset meg tilbake fra Babylon. Kanskje er natten alltid mørkere når man bruker den til å kjøre til kirkegården. Det var noe å tenke på. Men ikke så lenge. For et øyeblikk senere var jeg tilbake i Babylon igjen. BZZZZZZZZZZZZZZZZZ Det var Nana-dirat, min vakre og evige sekretær, som søkte meg via hustelefonen. "Hallo, snuppa," sa jeg. "Hva skjer?" "Det er til deg, mitt sukkertøy," sa hun med andpusten stemme. "Hvem er det?" sa jeg. "Det er dr. Francis, den berømte filantropen." "Hva vil han?" "Han ville ikke si det til meg. Han sier at han kun vil snakke til deg." "Ok, snuppa," sa jeg. "Sett ham over." "Hallo Mr. Smith Smith," sa dr. Francis. "Jeg er dr. Francis." "Jeg vet hvem du er," sa jeg. "Hva vil du? Tid er penger." "Hva behager?" sa doktoren. "Jeg er en travel mann," sa jeg. "Kom med det. Jeg har ingen tid å miste." "Jeg vil ansette deg." "Det var det jeg ville høre," sa jeg. "Det vil koste deg et halvt kilo gull om dagen pluss løpende utgifter." "Det virker rimelig for en privatdetektiv med ditt rykte," sa dr. Francis. "Så du har hørt om meg?" sa jeg og lot som ingenting. "Alle i Babylon har hørt om deg," sa han. Jeg var naturligvis klar over det. Jeg ville bare høre ham si det. Jeg hadde et herlig egoproblem. "Hva kan jeg gjøre for deg?" sa jeg. Det ble stille i den andre enden av linjen. "Dr. Francis?" sa jeg. "Kan jeg snakke åpent over denne linjen?" sa han. "Kan det tenkes at noe avlytter oss?" "Ikke bekymre deg," sa jeg. "Hvis noen bedriver avlytting i Babylon, er det som regel meg. Fortell meg hva som er problemet." Lite visste jeg at professor Abdul Forsythe lyttet på samtalen vår. Jeg hadde vært ørlite for slepphendt med telefonavlyttingsspøken min, og det kom til å koste meg dyrt senere. "Mr. Smith Smith," sa dr. Francis. "Kall meg bare Smith," sa jeg. "Det gjør alle." "Smith, jeg har grunn til å tro at noen forsøker å stjele den siste oppfinnelsen min og bruke den i onde hensikter." "Hva slags oppfinnelse snakker vi om?" sa jeg. "Jeg har oppfunnet kvikksølvkrystaller," sa dr. Francis. "Jeg kommer med det samme," sa jeg. Jeg hadde vært redd for at noe slikt skulle skje. Jeg hadde vært redd for at det skulle komme noen og finne opp kvikksølvkrystaller. Jeg trodde ærlig talt ikke at verden var klar for det. Dette var tross alt år 596 f.Kr. og verden hadde en lang modningsprosess foran seg.

    SMILEYS EKTE LOUISIANA GRILLKJØKKEN
SSSKKKRRREEEEEEENNNNNNNSSSSSS!!! Jeg sto på bremsene. Babylon hadde nesten fått meg til å kjøre rett forbi kirkegården. Jeg kjørte inn til siden og slo av lysene. Det var ingen andre biler å se. Jeg visste ikke engang om nakken og dens øldrikkende eier kom til å dukke opp, men jeg hadde en følelse av at de kom til å komme. Det var derfor jeg var der. Nå fikk jeg bare vente og se. Det er ikke hver dag man har sjansen til å skaffe seg ti tusen dollar. Med ett ble jeg nysgjerrig på noe. Jeg stakk hånden i lommen og hentet en fyrstikk. Jeg tente den og leste registreringen på rattet: Smileys ekte Louisiana-grillkjøkken. Selvfølgelig. En dag måtte jeg kjøre innom og besøke Smiley og smake på grillmaten hans. Det ville bli spennende å se ansiktsuttrykket hans idet han så meg komme inn gjennom døren. Jeg blåste ut fyrstikken og ventet en stund i mørket. Jeg begynte å tenke på Babylon, men klarte påpasselig nok å kjempe det ut av hodet gjennom ikke å la meg imponere av hvor mørkt det var. Her kunne jeg raskt ha havnet på skråplanet. Hvis jeg tenkte på mørket var ikke veien lang til skyggerobotene, og så ville jeg ha det gående. Jeg ville ikke havne på Babylonkjøret en gang til. Det var flaks at jeg overhodet hadde sett kirkegården. Jeg kunne like gjerne ha kjørt halvveis til Los Angeles og kommet til sjuende kapittel av Smith Smith og skyggerobotene. Da ville jeg ikke ha hatt en sjanse til å møte oppdragsgiveren min og innkassere ti tusen dollar. Det eneste jeg hadde sittet igjen med var ei død hore i kjøleskapet. Det ville man neppe kunne kalle en seierrik avslutning på saken.
    UMERKELIG SOM EN SKYGGE
JEG VET IKKE hvor lenge jeg hadde sittet der da jeg så en bil komme kjørende langs veien. Det var den eneste trafikken jeg hadde sett. Bilen kjørte svært sakte. Den så ut som om den skulle til kirkegården. Den var for langt unna til at det var mulig å se hva slags bil det var. Jeg kunne i hvert fall ikke se det. Jeg lurte på om det var limousinen fra tidligere. Den stoppet to hundre meter fra meg. Lysene ble slått av og noen gikk ut av bilen. De hadde en lommelykt, men jeg klarte ikke å se hvem de var. Det kunne være nakken og hans blonde kompanjong eller rett og slett helt vanlige gravrøvere. Jeg ville ikke få svaret på det før jeg gikk ut av bilen og ble en stillegående og nesten usynlig privatdetektiv full av selvtillit, i ferd med å avslutte den største saken i sitt liv. Så da gjorde jeg det. Jeg gikk ut av bilen. Jeg manglet bare én ting: Lommelykt. Så fikk jeg en idé. Jeg gikk tilbake inn i bilen og åpnet hanskerommet. Bingo! En lommelykt! Dette var et tegn fra oven. Alt kom til å ordne seg. Avtalen var at jeg skulle møte nakken og vår ærede frøken gigantblære ved et monument over noen falne soldater fra den spansk-amerikanske krigen. Monumentet sto om lag tre hundre meter inn på kirkegården. Og like i nærheten av min fars grav. Jeg hadde gått forbi monumentet mange ganger når jeg besøkte graven hans. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde drept ham. Hvis alt gikk etter planen nå i natt, ville jeg kanskje få tid til å sørge litt over ham. Hvorfor hadde jeg kastet den ballen ut i gaten? Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett den ballen! Med lommelykten i den ene hånden, avslått, men klar til å slås på når som helst, og revolveren i den andre, listet jeg meg inn på kirkegården og gikk mot det spansk-amerikanske krigsmonumentet. Jeg beveget meg fremover med stor forsiktighet. Overraskelse var et viktig element i min taktikk, og jeg ville at overraskelsen skulle være min venn og ikke deres. Jeg var nødt til å gå gjennom en klynge med trær for å komme til monumentet. Jeg måtte være forsiktig når jeg gikk forbi treklyngen. Det var svært mørkt og jeg ønsket ikke å falle og lage masse bråk. Da jeg befant meg innimellom trærne, beregnet jeg hvert skritt som om det var mitt siste. Da jeg var kommet halvveis gjennom trærne, umerkelig som en skygge, hørte jeg stemmer fra monumentet om lag femti meter foran meg. Jeg kunne ikke høre hva de snakket om, men det var tre stykker. To menn og en kvinne. Jeg befant meg for langt unna til å dra kjensel på dem. Trærne dempet lyden fra dem. Med voldsom forsiktighet gikk jeg ytterligere ti skritt fremover, og så stoppet jeg i noen sekunder og hentet meg inn igjen og forsøkte å høre hva de snakket om og hvem de var, men de var fortsatt for langt unna. Jeg hadde en skummel forutanelse av at denne saken nærmet seg slutten i stor fart. Det var noe som ikke stemte. Jeg fortsatte å gå. Hvert skritt var en evighet. Jeg skulle ønske jeg befant meg i Babylon, hånd i hånd med Nana-dirat. Les videre i morgen! Her finner du alle utdragene.