«Drømmer om Babylon» (22)

Nå kan du lese hele romanen «Drømmer om Babylon» her på Magasinets nettsider - helt gratis. Her er det aller siste utdraget:

    FARVEL, TI TUSEN DOLLAR

ETTER AT DE hadde dratt for å ta en øl, ble jeg rett og slett bare stående en stund. Der forsvant de lyse utsiktene til plutselig rikdom. Farvel, ti tusen dollar. Liket i kjøleskapet var ikke verdt en cent lenger. Jeg gikk ut fra treklyngen og bortover mot monumentet som var tilegnet de falne i den spansk-amerikanske krigen. Jeg følte meg som en av dem. Nåja, jeg hadde fortsatt fem hundre dollar i lommen. Jeg kom ikke til å få råd til alt jeg hadde sett for meg. Det fine kontoret, den vakre sekretæren og en god bil. Det fikk bli et kompromiss. Et lite kontor, en kommunegrå sekretær, en konebil. Jeg sto fortsatt ved siden av monumentet, fortapt i mine egne tanker, da jeg plutselig lot meg overraske av fire sorte menn med hver sin barberkniv. "Hei, Hakkemat," sa Smiley. Han kom haltende som den første av dem. Han hadde bundet et slips rundt foten rett over kulehullet. Hvor i helvete hadde de kommet fra? "Vi tenkte vi skulle hente bilen vår og høre deg ytre et varmt takk for lånet," sa han. Han sendte meg et enormt smil. Det var et smil som så ut som om det hadde noen tricks i ermet. "Og forresten, Hakkemat, så behøver vi pengene i lomma di til å dekke utgiftene våre, og hvis du rører revolveren du skjøt meg med, så finhakker vi deg." Faen heller. Jeg brydde meg ikke lenger. Det var for mye for meg. Hånden min nærmet seg lommen. "Forsiktig," sa Smiley, fortsatt smilende. "Jeg liker deg på et vis selv om du skjøt meg i beinet. Ikke skuff meg nå." Svært sakte stakk jeg hånden i lommen og tok ut pengene. Det var en pen rull med penger. Det var drømmene mine. Jeg kastet den til ham. "Godt, Hakkemat," sa Smiley. "Fem lapper," sa han. "Hva med liket av jenta?" sa jeg. "Fortsatt interessert?" "Niks. Du kan beholde det, Hakkemat." "Hva nå?" sa jeg og forventet at de skulle bedrive noe riving og sliting i kroppen min. Jeg hadde jo tross alt skutt lederen deres i beinet og tatt bilen deres. Enkelte tar slike ting nokså tungt. "Dette får holde, Hakkemat. Jeg liker deg." sa Smiley. "Vi har fått pengene. Vi har fått betalt. Kula ødela ikke beinet. Den gikk rett gjennom. Vi overlater deg til deg selv. Gjort er gjort." "Du er en ok type, Smiley," sa jeg. "Hvordan smaker grillmaten din?" "Den er best," smilte Smiley. "Kom innom en gang. Du skal få noen ribbestykker. På husets regning." Og borte var de.

    DET ER MIDNATT. DET ER MØRKT.
JEG STO VED siden av monumentet tilegnet de falne i den spansk-amerikanske krigen. Jeg var alene igjen. Og jeg hadde vært vitne til at det lille kontoret mitt, den kommunegrå sekretæren og konebilen gikk i oppløsning og forsvant i løse luften. Heldigvis hadde jeg fortsatt et fantastisk kontor i Babylon. Med et nedsenket marmorbadekar, den vakreste kvinnen i verden og en forgylt vogn. Det var trøstepremien. "Min sønn!" hørte jeg noen rope til fra bak en rekke med gravsteiner. "Min sønn!" Jeg gjenkjente stemmen. Det var min mor. Hun skyndte seg andpusten mot meg. "Hva gjør du her?" sa jeg med nummen stemme. "Du vet at dette er dagen hvor jeg alltid besøker faren og ektemannen som du drepte. Du vet det. Hvorfor spør du om det?" "Det er midnatt," sa jeg. "Det er mørkt." "Det vet jeg," sa hun. "Men tror du de døde vet det? Nei. De vet det ikke. Jeg ble bare litt lenger enn vanlig. Men hva gjør du her? Du besøker jo aldri din far lenger." "Det er en lang historie." "Driver du fortsatt som privatdetektiv?" sa hun. "Jager du folk med skumle skygger? Når har du tenkt å betale meg det du skylder meg? Ditt svin!" Av og til likte min mor å kalle meg svin. Jeg var vant til det. "Når du først er her, bør du gå over til mannen du drepte og si et eller annet. Be ham om forlatelse," sa hun og trakk meg mot graven hans. Jeg sto der ved graven hans og ønsket at jeg som fireåring ikke hadde kastet den røde gummiballen ut i gaten mens jeg lekte med ham en søndags ettermiddag i 1918, og jeg skulle ønske han ikke hadde løpt etter den og inn i fronten på en bil. Begravelsesagenten hadde vært nødt til å skrape ham av grillen. "Jeg er lei meg, far," sa jeg. "Det skulle bare mangle," sa min mor. "For en uskikkelig gutt. Faren din er antakelig et skjelett nå."
    HELL OG LYKKE
MIN MOR og jeg gikk gjennom kirkegården og tilbake til bilen. Vi sa ingenting der vi gikk. Det passet meg bra. Det ga meg litt tid til å tenke på Babylon. Jeg fortsatte der jeg hadde sluppet sist jeg var innom Smith Smith og skyggerobotene. Da jeg var ferdig med å snakke med dr. Francis, ga jeg sekretæren min et lidenskapelig kyss på munnen. "Hva gjorde du det for?" sa hun, en anelse andpusten etter kysset. "For hell og lykke," sa jeg. "Er ikke den gode gamle harelabben god nok for deg lenger?" sa hun. Jeg så lenge og lidenskapelig på den fuktige og innbydende munnen hennes. "Tuller du?" sa jeg. "Du har vel rett," sa hun. "Den har utspilt sin rolle. Men i så fall vil jeg ha mer." "Beklager, baby," sa jeg. "Jeg har en jobb å gjøre. Noen har funnet opp kvikksølvkrystaller." "Å nei," sa hun mens ansiktsuttrykket hennes uttrykte forståelse for den farlige oppgaven jeg hadde foran meg. Jeg spente fast skulderhylsteret til sverdet mitt under togaen. "Se deg for!" sa min mor idet jeg nesten gikk meg ned i en nygravd grav. Stemmen hennes rykket meg tilbake fra Babylon like effektivt som om jeg hadde fått trukket en tann uten bedøvelse. Jeg unngikk graven. "Forsiktig," sa hun. "Ellers blir jeg nødt til å besøke dere begge her ute. Det vil gjøre fredagen min svært travel." "Greit, mor. Jeg skal se meg bedre for." Jeg var nødt til det. For nå var jeg tilbake nøyaktig der jeg startet. Den eneste forskjellen var at jeg ikke hadde noe lik i kjøleskapet mitt da jeg våknet i morges. Dette var det aller siste utdraget av «Drømmer om Babylon». Alle tidligere utdrag finner du her.